Det var en av de dagene da jeg nesten ønsket jeg ikke hadde stått opp. Ute blåste det. Og det var tett snødrev i lufta. Selvsagt var et mye trafikk langs hovedveiene denne dagen, og selvsagt var vi litt etter skjemaet da min bedre halvdel endelig kunne slippe meg av foran jobben i Hausmanns gate i Oslo. Da var det temmelig deilig å kunne sette seg ned med en kaffekopp – ha et lite morgenmøte med meg selv. Mange blanke arbeidstimer kunne gi god produksjon.
Så ble det å snu i døra. Telefon fra skole om sykt barn. Ja, ja. Den bedre halvdelen satt i møter. Nå gjaldt det å hutre seg til Oslo Sentralstasjon. Rekke toget. Temmelig andpusten og trøtt av igjen å ha følelsen av ikke å kunne innfri, tok jeg plass i togkupeen. Fant fram mobilen, nå var det bare å sende e-post til sjefen om behov for hjemmekontor. Igjen …
Adrenalin
I øyekanten spottet jeg to gutter jeg egentlig kunne tenkt meg å ha litt lenger unna. Ikke fordi det var noe feil med dem, men fordi de var fulle av adrenalin og temmelig høyrøstede – ikke akkurat det jeg trengte der og da.
Men det skulle vise seg at for en av dem ble morgenen enda verre enn min. Vi hadde nemlig ikke kjørt langt ut fra perrongen på Oslo S før døren gled opp foran oss. Inn kommer fire uniformerte billettkontrollører.
Selv holder jeg nå panisk i billetten jeg akkurat har kjøpt. Ettersom jeg nyter godt av samkjøring til jobb, har jeg ikke månedskort og er stadig litt i tvil om jeg har kjøpt billetten på riktig måte, i hvert fall når kontrollører dukker opp. «Burde jeg sittet i konduktørvogn», tenker jeg. «Skulle billetten vært stemplet?».
Alt er heldigvis i skjønneste orden. Det er det ikke tvers over midtgangen.
«Jeg har ikke billett», hører jeg en av guttene si. I et tonefall som røper at gutten åpenbart har foreldre med det vi pleier å kalle fremmedkulturell bakgrunn.
«Men det pleier alltid å gå bra», fortsetter han. «Jeg har glemt skolekortet min før, men det gikk bra, jeg har billett, jeg bare glemte den i morges».
«Du må ha gyldig billett», hører jeg kontrolløren si.
«Jammen jeg hadde dårlig tid, og jeg måtte rekke skolen», fortsetter gutten. Enda høyere denne gangen:
«Det har alltid gått bra. Jeg må på skolen».
Overraskende mild
Kontrolløren, overraskende mild i stemmen, lar seg ikke avspore. «Slike situasjoner har nok hun taklet før», tenkte jeg.
«Hvor gammel er du. Er du voksen?»
«Voksen, jeg er 19», svarer gutten.
Nå er han tydelig amper og stresset. Lener seg fremover. Får kameraten som har gyldig billett inn i diskusjonen. «Ikke sant, dette har alltid gått bra før!»
Kontrolløren er fortsatt ikke enig. Nå kommer enda en av de uniformerte til, følger godt med på situasjonen. Helt presist, ikke som et valg, men mer som et ultimatum, fortsetter hun: «Da kan du velge mellom å betale et gebyr på nå, eller du får en giro. Hva er adressen din?». Ordene kommer i en mild tone. Men virker som piskesmell på gutten. Han rykker enda lengre fremover, nesten ut av setet.
Nei!
Med ord og kroppsbevegelser viser han nå helt tydelig at det er helt uaktuelt å betale.
Selv sitter jeg nå nesten oppi vinduet på min side av midtgangen. Det føltes ampert.
«Men har du gyldig legitimasjon», fortsetter kontrolløren.
«Hører du ikke, jeg glemte jo billetten min fordi jeg hadde dårlig tid, jeg har ikke med meg noe som helst».
«Men hva er adressen din, og hva heter du?». Nå ber hun gutten stave navnet, gir det til en tredje av kollegaene som nå er kommet til. Han ringer inn opplysningene, men får ingenting til å stemme:
«Det bor ingen som heter det på den adressen».
Straffbart
Igjen må gutten stave navnet. Igjen uten treff.
«Det er veldig alvorlig om du oppgir falsk identitet, det er straffbart», fortsetter kontrolløren nå.
«Det er det jeg heter, og det er riktig adresse», svarer gutten, nå tydelig presset og stresset.
Det er en del frem og tilbake om falsk identitet.
«Du kan ringe læreren min», kommer gutten plutselig på. Nå veldig insisterende.
«Ja, kan jeg bruke din telefon da, slår du nummeret for meg?»
Det virket som en evighet, ring, ring fra øret til kontrolløren.
Plutselig svarer læreren.
«Ja, god dag dette er NSB billettkontroll. Jeg har en som sier han er din elev, og han har ikke gyldig billett, og jeg kan ikke finne ham med det navnet og den adressen han oppgir.»
Det snakkes i andre enden.
Ja, han heter …, og bor i … svarer kontrolløren, ny pause.
Lyden fra stemmen til læreren hørtes langt borte fra.
«Javel, så det er det han heter, ja. Kan du forklare ham hvor alvorlig det er å oppgi falsk identitet? Kan dere ta en snakk om det?»
Lys og flau
Kontrollørene er ferdige med sin jobb. På andre siden av midtgangen er stemningen blitt en helt annen. Gutten snakker med læreren sin, han er lys og flau i stemmen, og sier flere ganger, «Ja jeg skjønner det, ja jeg skjønner det».
«Men jeg ville ikke gi riktig navn, fordi jeg har ikke råd til å betale de pengene», hører jeg ham si. Og så «Og hun var så fæl hun dama, ga seg ikke, skikkelig sjefete».
Litt etter avsluttes samtalen med «Ja, jeg kommer nå» og «Takk skal du ha …. (fornavnet på læreren), takk for at du reddet meg».
Nå nesten lukter det svette.
«Hun er altså så bra», sier han til kameraten.
«Hun er nesten som moren min, det er som om hun er moren min. Hun stiller alltid opp for meg, hun sier til meg at hun har taushetsplikt og at til henne kan jeg komme med alt. Tenk så bra, hun er den beste kontaktlæreren jeg noen gang har hatt», fortsetter han.
Før han plutselig ser på kameraten og sier «Du, dreit jeg meg ut skikkelig nå, eller?».
