Lagspilleren som skulle ønske han hadde gjort mer lekser

Lederen for Politiets Fellesforbund vokste opp på Lødingen i Nordland. Han drar gjerne tilbake for å besøke familien eller delta i et sykkelritt. Bolstad har drevet med idrett og trening hele livet. Denne høsten skal han og kona løpe Berlin maraton sammen.

– Hvordan var du på skolen?

Han trekker på smilebåndet og fester en pin formet som et håndjern til jakkeslaget.

– Hvis jeg skal være ærlig, så var jeg vel ikke blant dem som la ned mest tid på skolearbeid. Men jeg var veldig sosial og deltok i kultur og idrett. Jeg spilte i band og i musikkorpset og drev med både håndball, fotball og volleyball. Det ble litt lite tid til leksene.

Favorittfaget hans var samfunnsfag.

– Og som mange andre gledet jeg meg til gymtimene.

 – Engasjerte du deg i elevrådet?

– På grunnskolen på Lødingen var jeg med i styret. På videregående spilte jeg aktivt volleyball. Vi lå i 2. divisjon, så det ble mye trening, reising, samlinger og kamper.

Han bodde på hybel fra han var veldig ung.

– Som 16-åring flyttet jeg til Sortland for å gå på gymnaset.

Sigves mor jobbet på apotek. Faren var sjømann i innen- og utenriksfart.

– Det falt noen tårer når han dro ut, sier Bolstad og blir stille et kort øyeblikk: – Pappa kunne være borte i måneder, av og til opp mot ett år. Da holdt mamma fortet. Hun stilte opp på kamper og for skolekorpset. Jeg har to søstre. I dag bor en i Trondheim og en i Drøbak. Begge har fått seg jobb, har barn og har det bare bra. Jeg er veldig glad i søstrene mine, sier han.

– På Lødingen gikk vi i fjellet og plukket bær. Faren min er friluftsmann på sin hals. Særlig har en tur brent seg inn. Mamma, pappa og jeg pakket sekker på rundt 20 kilo. Vi tre gikk over fjellet ved Hellemobotn innerst i Tysfjorden og inn i Sverige. Her er Norge på sitt tynneste. Det var en knallfin tur med flere overnattinger ute, sier han.

– Selv er jeg forholdsvis rå og kynisk på å prioritere familien. Jeg har en sønn på ungdomsskolen og en datter på videregående. Under en lokallagsledersamling på Gol prioriterte jeg å kjøre sju timer opp og ned til Oslo for å få med meg en times skoleavslutning. Deltar barna på håndball- eller fotballkamper, er enten jeg, kona mi eller begge på tribunen og heier. Likevel vil jeg ikke legge skjul på at vervet som topptillitsvalgt har konsekvenser for tilstedeværelsen hjemme. Heldigvis har jeg en familie som aksepterer noe fravær.

– Kommer noen av barna til å følge i dine fotspor?

– Datteren min har lyst til å bli veterinær. Hva sønnen min vil, er jeg usikker på. Men ønsker han å bli politi, er veien til informasjon kort. Jeg har et onkelbarn i politiet, så noe rett har jeg vel gjort.

– Hvis du skal bidra i husarbeidet, hva er din favoritt-aktivitet?

– Jeg vasker opp, selv om vi har oppvaskmaskin. Det pleier jeg å få høy score for. Ellers forsøker jeg å bidra, så godt jeg kan. Og så har jeg en effektiv og flittig kone med høy kapasitet, sier han og smiler.

– Hva er en bra dag med familien?

– Vi står opp samtidig, spiser frokost sammen og går tur i skog og mark. Vi tar med noe å spise og drikke på, og prater sammen. Vi spiller kort også, gjerne amerikaner. Siste dag før skolestart ble det tur til Ingierstrand, der vi nøt en rabarbraslush. Dagen ble avsluttet med amerikaner.

Om sitt yrkesvalg sier han følgende: – I militæret var jeg først på Trandum og så i en leir utenfor Bodø. Jeg har nok hatt en sånn politi-spire i magen hele tiden. Jeg er svært sosial og veldig glad i folk, særlig i eldre. I oppveksten var jeg mye med besteforeldrene mine. Jeg har nok alltid vært den som ville ta vare på folk og ta de slemme tyvene. Da jeg var yngre, syntes jeg bussjåfør eller trailersjåfør virket spennende, men etter at jeg begynte på Politiskolen i Oslo, var valget tatt.

– Her gjennomførte vi det første overvåkingsprosjektet. Jeg var assisterende prosjektleder. Det var en interessant tid, da jeg kom tett på barn og unge med rusproblemer, forteller han.

Den gangen  holdt miljøet til på Plata nedenfor Oslo S.

– Det var mye vinningskriminalitet. Det ble bevilget fire millioner kroner til en satsing på barn og unge i rusmiljøet den gang. Blant annet hadde vi et hjemkjøringsprosjekt. Ungdom som kom fra områder utenfor Oslo, ble kjørt hjem av politiet. Foreldrene ante som oftest ikke at barna befant seg i rusmiljøet i hovedstaden. Vi reddet ikke alle, men noen.

– Bolstad er en dyktig og tydelig leder. Han er kjent for å ha god forankring i forbundet før han uttaler seg i media. Han respekterer redaktørplakaten og lar Politiforum få jobbe uten innblanding, sier redaktør for Politiforum, Martin Mortvedt, og legger til: - Som kollega er han blid og omsorgsfull. Han er familiemann, glad i hjemplassen og en som holder seg i form.

– Sigve Bolstad meldte seg frivillig til å jobbe med rekruttering av flere unge med minoritetsbakgrunn og flere jenter til politiet allerede før han ble leder. Og når han tar på seg en oppgave, følger han den opp. Han er ærlig, en god samarbeidspartner, flink til å lytte og en du alltid kan ringe til. Han klarer å kombinere jobb og familieliv på en måte som gjør ham til et godt forbilde for andre, sier kollega Nasim Karim, leder i likestillings- og mangfoldsutvalget i Politiets Fellesforbund.

Bolstad er kjent for å være direkte. Da han ble valgt til leder første gang, ble det sagt: «Han kan si fra, han velger vi.» Siden er han blitt gjenvalgt uten motkandidater. 

– Uttaler jeg meg i riksmediene, kommer det av og til en telefon fra mamma. Hun kan gi ros, men mener hun jeg har ordlagt meg feil, sparer hun ikke på kruttet.

– Er det av henne du har lært å uttale deg i klartekst?

– Det kan være, sier Bolstad og ler.

Under Arendalsuka i august overleverte Sigve Bolstad «Kriminialpolitisk handlingsprogram» til Jonas Gahr Støre og Erna Solberg. I planen står det at «Politikerne må godta at ikke alt forebyggende arbeid kan måles.» Det står også at tilstedeværelse er et av de viktigste forebyggende tiltakene politiet har.

– Ikke alt som teller, kan telles. Politietaten må aldri bli et konsern som leverer på samlebånd. Politiets oppgave er å være tett på der kriminalitet kanskje skjer, også på nett.

– Det å være tett på er et av målene med nærpoliti-reformen. Men dere er ikke fornøyde?

– Korrekt. Vi er blitt flere, men det operative, synlige politiet er ikke vesentlig styrket. De 2000 nye stillingene har gått til å styrke Politidirektoratet (POD), særorgan og politisivile. Det er bra. Men skal politiet måles på om vi er tett på, så følges ikke intensjonene opp.

– Dere etterlyser en samfunnsøkonomisk analyse av hva samfunnet kan spare hvis man lykkes med forebygging. Steffen Handal vil ha færre elever per lærer. Kan det være forebyggende?

– Steffen er en klok mann. Det er en fin måte å tenke på. Sånn tenker vi også i politiet. Lærerne ønsker å komme tett på eleven. Vi ønsker å komme tett på befolkningen. Både elever og befolkningen ønsker å bli sett. Her er det klare fellesnevnere. Skal vi lykkes, må økonomien på plass.

For noen år siden deltok Utdanning på et seminar på Politihøgskolen i Oslo der London-politiet snakket om såkalt etterretning på lavt nivå. Det handlet om at politiet gjør seg kjent i ungdomsmiljøene og snakker med lærere, foreldre, religiøse ledere. Målet er at folk skal føle seg trygge nok til å tipse politiet, for eksempel ved mistanke om radikalisering.

– Det er en veldig god strategi. Jeg vil si det så sterkt: Det grenser til tjenesteforsømmelse å ikke gå den veien. Erna Solberg sa i en debatt med Jonas Gahr Støre nylig at hvis man skal trekke noe positivt ut av det tragiske terrorangrepet 22. juli 2011, så er det den grusomme erfaringslæringen som viste oss viktigheten av å forebygge. Dette handler om samarbeidet med PST, POD, justissektoren og politikere, men også om at politiet og andre institusjoner må jobbe tett opp mot ulike ungdomsmiljøer, mot innvandrermiljøene, mot imamer og andre. Her gjøres det et godt arbeid nå, særlig i Oslo, sier han og lener seg fram.

– Dette er kjempeviktig. Det handler om å skape tillit. Vi jobber også litt på samme måte med russefeiringen. Vi begynner ett år før med å kontakte russepresidenten. Så klargjør vi våre forventninger og krav. Tett dialog gjør det mulig å unngå at kjedelige ting skjer.

Deling av ulovlig innhold på nett bekymrer både foreldre og lærere.

– Det samme gjør overgrep mot barn, både de som utføres rent fysisk og overgrep som bestilles via nett og utføres i andre land.

– Det å sitte på kveldstid eller nattetid og se på overgrep mot barn oppleves av noen som mindre alvorlig enn å utføre overgrepene selv. Den negative utviklingen har skutt fart, både nasjonalt og internasjonalt, noe politiet er oppmerksomme på. Derfor har Kripos etablert en egen nettpatrulje. Politiet gjennomførte også operasjon «Dark room» i Bergen, der noe av det som foregår på det såkalte «mørke nettet», ble avdekket. I tillegg har politiet avslørt fildelingsnettverk som brukes til å laste ned overgrep mot barn gjennom den internasjonale aksjonen Police2Peer. Men feltet er nesten endeløst, og politiet er nødt til å prioritere.

– PF krever generell bevæpning av politiet. Hva er bakgrunnen?

– Mannskapene kom selv til oss og sa at vi måtte ta opp temaet fordi samfunnet har endret seg. Debatten handler også om verneutstyr, hvem som kan gi ordre, kommandolinjen, opplæring, våpentyper og våpeninstruksen.

– Skal vi ha våpenet på hofta eller skal vi ha fremskutt lagring i bilen, slik som i dag? På landsmøtet i 2012 gikk et flertall av våre medlemmer inn for generell bevæpning av norsk politi. Siden har vi jobbet for det.

– Dere har nå prøvd midlertidig bevæpning. Hva var erfaringen?

– Da har jeg lyst til å sitere politidirektør Reidar Humlegård. Han sa at han var stolt av måten politiet har framstått på i de 14 månedene dette varte.

– Er det lettere å ty til våpen i en stressa situasjon, hvis man har det på hofta?

– Det finnes gode argumenter for å ha et ubevæpnet politi også. Og at det kan oppstå episoder som ikke ville skjedd hvis man var ubevæpnet, har jeg aldri lagt skjul på. Men med tanke på samfunnsutviklingen og innbyggernes egen sikkerhet, mener vi at generell bevæpning er best.

– Hvordan kan politiet få flere jenter og flere med minoritetsbakgrunn?

– Begge deler er viktig, så dette jobber vi med. Politiet skal speile et snitt av befolkningen. Der er vi ikke i dag.

– Terroristene i Barcelona i august ble skutt der og da. Aktualiserer det debatten?

– Bevæpnet politi kan forhindre en situasjon. I tilfeller der vi ikke kan det, kan vi begrense skadeomfanget. I en lignende situasjon som i Barcelona, gir fremskutt lagring (våpnene ligger i faste våpenskap i politibilene, red.anm.) , slik norsk politi har, et høyere stressnivå, rett og slett fordi sekundene teller. Sånn sett er det godt at stabssjef i Oslopolitiet, Johan Fredriksen, har støttet oss. Han er en kollega det er verdt å lytte til. En sindig og rolig kar som også var stabssjef under det tragiske terrorangrepet 22. juli 2011.

Bolstad er i ferd med å pakke sammen. En samling i Politiets Fellesforbund om terror venter.