Fritidspedagogutdanning finnes ikke i det norske utdanningssystemet

Over 160 000 barn går i skolenes skolefritidsordning (SFO) hver uke, i flere år. Da skolestarten ble senket med ett år, sa flertallspolitikerne i sine festtaler at skolen skulle tilpasses de små.

 

"Vi kan med saklig dekning hevde at dette har vært og er et svik mot de minste."

 

På tross av tapper innsats fra ansatte og ledere over hele landet, skjedde det i liten grad. Hverken når det gjelder bemanning, kompetanse, arealer eller utstyr og læremidler. Det het seg fra politikere at ikke minst skolefritidsordningene ville ivareta de yngste barnas behov når de skulle sluses inn i skolen.

Det ble SFO-ene ikke satt i stand til. Vi kan med saklig dekning hevde at dette har vært og er et svik mot de minste.

Men lovteksten høres tilforlatelig ut:

«Kommunen skal ha eit tilbod om skolefritidsordning før og etter skoletid for 1.–4. årstrinn, og for barn med særskilte behov på 1.–7. årstrinn. Skolefritidsordninga skal leggje til rette for leik, kultur- og fritidsaktivitetar med utgangspunkt i alder, funksjonsnivå og interesser hos barna. Skolefritidsordninga skal gi barna omsorg og tilsyn. Funksjonshemma barn skal givast gode utviklingsvilkår. Areala, både ute og inne, skal vere eigna for formålet.» 1)

 

"Akkurat som barnehagen er skolefritidsordningene under press for å tjene skolemålenes tellbare kunnskapsmating."

 

Klemme
Akkurat som barnehagen er skolefritidsordningene under press for å tjene skolemålenes tellbare kunnskapsmating.

Det er interessant at en skolepolitisk høyreretning møter, og smelter sammen med, den angivelig mer venstreorienterte ideologien om «helhetsskolen». Skoledagen og målene skal gå opp i en høyere enhet, slik at skiller mellom læring, lek, skole og fritid viskes ut. Det kan virke fornuftig, men det er ikke sikkert at dette er det beste for ungene.

Min posisjon er at også barn trenger og fortjener «skiller». Det gjelder både i tid, for de fysiske rammene, krav, arbeidsmåter og innhold. Noe bør forbeholdes skolen, men annet bør legges til SFO.

De voksne fra «begge verdener» skal selvfølgelig samarbeide om ivaretakelse, en del felles regler, med mer. Men min oppfatning er at barna har godt av å oppleve fritid og andre utviklingsmuligheter når undervisningstiden er slutt.

Striden om dette speiler striden om tid i de voksnes liv.

Fritid og SFO-tid må ikke reduseres til «oppbevaring i et venterom», men gi rom for en viktig del av livet. Instrumentalismen, nytte- og utbytte- og forberedelsestenkningen koloniserer allerede mer en nok av tilværelsen til både barn og unge.

 

"Egenarten til fritidstidsordningen må likevel forsvares mot instrumentell målstyring og kartlegging."

 

Leksehjelp?
«Kommunen skal tilby leksehjelp … med til saman åtte timar kvar veke til elevar i grunnskolen. … Formålet med leksehjelpa er å gi eleven støtte til læringsarbeidet, kjensle av meistring og gode rammer for sjølvstendig arbeid. Leksehjelpa skal og medverke til å utjamne sosial ulikskap i opplæringa. Leksehjelpa er ikkje ein del av opplæringa til eleven, men skal sjåast i samanheng med opplæringa. Leksehjelpa skal gi eleven hjelp med skolearbeidet.» 2)

Så sier forskrift og lov.

Elevene har altså krav på tilbud om leksehjelp i tillegg til opplæringen, det vil si lærernes undervisning. Den oppgaven er kommunene og skolene pålagt å løse.

Denne hjelpen tilbys ofte, av rimelige og praktiske grunner, på SFO. Det påvirker nødvendigvis fritiden i «skolsk» retning, og det oppstår lett en situasjon der knapt med fri tid er til rest.

Men når leksehjelpen organiseres slik, må de voksne ha kompetanse til å gi den på forsvarlig og god måte. Det betyr også å ivareta og forsvare rammer for rolige aktiviteter og konsentrasjon.

Uten at jeg skal gå inn på hele leksedebatten i denne teksten, må det minnes om at «lekser» ikke bare bør være teoretiske i form av bøker, skjermer og blyanter.

Skal barna øve på og lære seg om volum, må de selvsagt ha anledning til å måle opp liter og desiliter. Selv eksempelvis å tegne, skrive og sende et postkort til en slektning, krever materialer, verktøy og egnet arbeidsplass.

Kvalitet i SFO-tilbudet gir både språkutvikling, kjennskap til natur og tallforståelse. Egenarten til fritidstidsordningen må likevel forsvares mot instrumentell målstyring og kartlegging.

 

"Skal det bli en vellykket realitet, må de voksne som arbeider der ha variert og til sammen mangfoldig kompetanse."

 

Kunst, kultur, fysisk aktivitet og friluftsliv
Det er utmerket og flott med kulturskole og andre organiserte tilbud som ofte knyttes til skolens fritidsordning. Men det krever sammen med leksehjelp timeplanmessig strukturering som kan skape tidsklemme.

Vi vet også at elevene skal delta i forskjellige aktiviteter; og komme og gå til ulike tider. Det utgjør hverdagsutfordringer for ansatte og dilemmaer for SFO som institusjon og tilbud.

SFO skal gi ungene muligheter for fysisk aktivitet, friluftsopplevelser, tilbud om kunst- og kulturaktiviteter av ulike slag.

Skal det bli en vellykket realitet, må de voksne som arbeider der ha variert og til sammen mangfoldig kompetanse.

Gode fritidsordninger har ansatte med allsidige interesser, erfaringer og talenter å øse av. Barna trenger voksne med solid grunnlag for å bygge stillaser for deres egne ideer, fantasi og initiativer.

Og mangt har blitt skrevet og sagt om lekens verdi og betydning for barnehagebarn og barnehagens egenart.

De yngste er fem, og de eldste er ti år gamle. Enormt mye skjer med barna i løpet av disse årene; fysisk, mentalt og språklig. Leken utvikler og endrer seg fra måned til måned.

Å gi rom, muligheter og støtte for «mellomstore» barn er en stor og viktig oppgave for SFO-ene. Det krever igjen lokaler og utearealer som er tilpasset det ungene trenger. SFO-ene må ha arkitektonisk og estetisk utforming i tråd med dette. De må legges åpne for det fysiske formatet.

Redskaper, materialer og utstyr skal være på plass der tusenvis av barn oppholder seg timevis hver uke. De bør befolkes av folk som ikke minst har praktiske evner og «kloke hender» 3) til å gjøre konkrete ting og å skape sammen med barna.

Kanskje altmuligmenn og -kvinner; «Jack and Jill of all trades, but master of none» bør få jobbe her, og kombinere det med videreutdanningsmuligheter.

 

"Fritidsordningene skal skille seg fra skolen"

 

Kappleik, lagspill og fellesskap
Som jeg var inne på, mener jeg at fritidsordningene skal skille seg fra skolen. Tiden der bør være noe annet.

Det betyr imidlertid ikke at den skal stå i motstrid til undervisningstiden. Men den kan konstruktivt etablere en basis for motkultur til individualiserende prestasjonspress. Det kan styrke både undervisningstiden og den organiserte opplæringens egenart.

Uten at det er anledning til å drøfte dette i denne kronikken, vil jeg vise til det presserende behovet for klargjøring av undervisningsbegrepet i skolen og forsvaret av en arbeidstidsordning for lærerne som ivaretar dette.

Lærerne er profesjonen som skal undervise. De voksne i fritidsordningene skal fange opp og oppmuntre spirer i barnas egne leker der fellesskap og lagspill får utfolde seg.

 

"SFO skal ikke forberede barna på et liv i markedsøkonomien, men gi dem forutsetninger for samspill med andre preget av samarbeid, solidaritet og empati."

 

Det betyr en barnekultur der kappleik med spenning og glede dominerer over voksenstyrt konkurranse med vinnere og tapere. Humor, tøys og godlynt vitsing er herlig i seg selv, men fremmer også evne til kommunikasjon, tillit og trygghet.

SFO skal ikke forberede barna på et liv i markedsøkonomien, men gi dem forutsetninger for samspill med andre preget av samarbeid, solidaritet og empati. De som jobber her må være reflekterte og kjenne sitt eget ståsted.

 

"At nok voksne har nok tid, anledning og motivasjon for å være til stede blant barna under lek og uorganiserte aktiviteter er beste tiltaket mot mobbing."

 

Fingerspissfølelse
Nettopp fordi fritiden skal gi barna frirom og armslag, må spesielt SFO-ene være en arena der uønsket atferd, mobbing og plaging blir reagert raskt på. Voksnes tilstedeværelse, deltakelse og evne til å lese barna og reagere i situasjonene vektlegges.

Ved å respondere kontant og korrigere der og da, kan de voksne sikre ungene et trygt lekemiljø. Det de voksne faktisk ser og hører, er også et mye bedre utgangspunkt for samtaler og videre arbeid enn det som blir fortalt og referert i etterkant.

At nok voksne har nok tid, anledning og motivasjon for å være til stede blant barna under lek og uorganiserte aktiviteter er beste tiltaket mot mobbing. Dette er den godt bevarte hemmeligheten i norsk mobbedebatt. Og mye mer effektivt enn ferdigkjøpte programmer for dressering, strigling og dataregistrering.

Barna har også krav på «en stille krok», et fredelig hjørne der de kan være i fred, eller sammen med bare én venn eller to en stund. Kanskje trenger de til og med å få sjanse til å hvile.

I sum ser vi at det trengs ansvarsfulle ansatte med opptrent fingerspissfølelse i sitt arbeid. Med respektfylt og moderat pedagogisk takt og initiativ skal de evne en inngripen i leken som kan utvikle både barna og fritidsmiljøet.

 

Omsorg, voksenkontakt og ivaretaking av barn med særskilte behov
Barn fra fem til ti år trenger og har krav på omsorg og ivaretakelse. Noen ganger er en plasterlapp og en hånd å holde i nok. Og kanskje er det ikke skrubbsåret som er viktigst, men voksenkontakten; det å bli sett og hørt.

Andre ganger må det settes inn tiltak gjennom samarbeid med hjem, lærere og fagfolk fra andre etater fra for eksempel helsesektoren, pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og barnevern.

Ikke minst er det god observasjon, ikke overvåking, av barna i mindre stramt organiserte situasjoner, som kan avdekke om slikt skal vurderes.

Det er både berikende, forpliktende og krevende at fritidsordningene også skal være gode steder for barn med det som kalles særskilte behov. Det handler om fysiske og psykiske utviklingshemninger, atferdsproblemer eller annet som gjør at de trenger at det legges til rette noe mer eller noe annet.

Heller ikke for disse skal SFO oppleves som et ørken- eller jungelpreget oppbevaringssted. Det forutsetter et personale med innsikt og forutsetninger for riktig ivaretakelse.

 

"Så vidt jeg kan bringe på det rene, er det altså ingen som har nasjonal oversikt over situasjonen i dag, hverken når det gjelder antall SFO-ansatte eller deres kompetanse."

 

Dagens utdanning og kompetansekrav
Utdanningsdirektoratet konkluderer i sin oppsummering av «Regelverk for skolefritidsordningen»:

«Bemanningen skal avgjøres ut fra lokale forhold og behov. Det er kommunens ansvar å tilsette et personale som samlet sett kan gi barna et tilfredsstillende tilbud i samsvar med målsettingene for skolefritidsordningen.» 4)

Kompetanse og utdanningskrav for de ansatte er altså overlatt til kommunene.

Hvordan er dette løst? Bladet Utdanning kunne januar 2015 melde følgende:
«Statistikken for skoleåret 2014–15 viser at:

– i 60 prosent av kommunene har under halvparten av de SFO-ansatte en formell barnefaglig utdanning (fagbrev som barne- og ungdomsarbeider eller utdannelse som lærer/barnehagelærer).

– mens antall ansatte i SFO med lærer- eller barnehagelærerutdanning har stått på stedet hvil, har antallet med fagbrev mer enn doblet seg siden år 2000.»

Tallene er hentet fra grunnskolens statistikk GSI. Men det finnes overraskende nok ikke nyere tall.

Så vidt jeg kan bringe på det rene, er det altså ingen som har nasjonal oversikt over situasjonen i dag, hverken når det gjelder antall SFO-ansatte eller deres kompetanse.

Det sier litt om ansvarsløs norsk utdanningspolitikk.

 

"Det beste kan likevel være en yrkesrettet treårig profesjonsutdanning i fritidspedagogikk, altså til bachelornivå. Den må integrere praksis gjennom hele studiet."

 

Hva slags personale trenger SFO?
Undervisningen i skolen skal utføres av lærere, og ikke veksles om til andre yrkes- eller profesjonsgrupper, slik enkelte skoleledere og skoleeiere velger å gjøre.

Helsesøstre, fagarbeidere, bibliotekarutdannete, vernepleiere med flere er flotte profesjoner, men må komme i tillegg til lærerne når andre oppgaver skal løses.

I fellesskap kan verdifulle og levende fagmiljøer etableres. Og selvsagt er det bra når det også er gjensidig styrkende faglig samarbeid med SFO-folket.

Barne- og ungdomsarbeidere med fagbrev er allerede en viktig gruppe. De bør få muligheter til å spesialisere seg til SFO-arbeid gjennom årskurs på fagskole. Tilsvarende tilbud finnes for helsefagarbeidere.

Dette misforholdet viser igjen hvordan profesjonalitet og utdanning for arbeid innen SFO og andre fritidstilbud er grovt undervurdert.

Men gjennomgangen ovenfor viser at det også trengs personale i skolefritidsordningene med høyere utdanning. Det bør imidlertid være en annen kompetanse enn bare grunnutdanning som barnehagelærere eller skolelærere.

Det må vurderes hvilke modeller som kan etableres. Eksempelvis kan en ettårig videreutdanning, som kan bygges på andre høyskoleutdanninger, være nyttig og formålstjenlig.

Det beste kan likevel være en yrkesrettet treårig profesjonsutdanning i fritidspedagogikk, altså til bachelornivå. Den må integrere praksis gjennom hele studiet.

Utdanningen bør rettes inn for å gi særlig kompetanse når det gjelde barn i aldersgruppen fem til ti år.

Det betyr kunnskap om utviklingspsykologi, ungenes livs mangfoldighet, om store småbarns lek, motorikk, helse, førstehjelp og sikkerhet.

Fordi det trengs frodige og flerfoldig sammensatte personaler, er det ønskelig med studier som gir den enkelte studenten mulighet for å styrke sine egne spesielle interesser. Det kan være innen musikk, andre kunstuttrykk, håndverk, fortellerkunst, spill og idrett. Musiske barn fordrer musiske 5) voksne.

 

"Denne utdanningen, som mangler i Norge, kan gi kompetanse som er etterspurt og nyttig, også utenfor skolen."

 

Effekter for skolefritidsordningene av fritidspedagogutdanning
En bonus ved etablering av en fritidspedagog-utdanning vil kunne bli større stabilitet i bemanningen. Det trengs.

Profesjonsstolthet, yrkes- og profesjonsbevissthet får bedre vekstvilkår. Arbeidet for bedre lønns- og arbeidsvilkår kan få et mer solid grunnlag. Profesjonelle fritidspedagoger vil også være motiverte og stå sterkere i forsvaret av SFO-kvalitet og fritidsordningenes egenart.

Denne utdanningen, som mangler i Norge, kan gi kompetanse som er etterspurt og nyttig, også utenfor skolen. Selv om mange fritidsklubber dessverre er lagt ned, vil fritidssektoren i sum øke i årene fremover.

Frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner, idrett og kultur vil kunne få stor glede av fritidspedagogene. Det samme gjelder innen barnevernet og i arbeid med unge flyktninger og innvandrere.

 

"Hvilke høyskoler eller universiteter vil bli de første i Norge til å ta initiativ til en norsk fritidspedagog-utdanning?"

 

Hvilken høyskole eller universitet kan starte opp forsøk?
I det norske utdanningssystemet er dette en blindflekk. På 1990-tallet var det rett nok forsøk i Sogndal med årsstudium i fritidspedagogikk, bygget på et tverrfaglig miljø rundt førskolelærerutdanningen og forebyggende miljøarbeid. Initiativet strandet på liten politisk interesse.

Sverige og Danmark har lenge hatt sine fritidspedagogutdanninger.

På UddannelsesGuiden til det danske Undervisningsministeriet kan vi lese:

«Pædagog: Uddannelsen til pædagog kan kvalificere dig til at arbejde med børn, unge og voksne. Du har skiftevis teoretisk undervisning og praktikperioder på en institution. Varighed: 3½ år. …

Efter en indledende fællesdel får du tildelt en af tre specialiseringer, der retter sig mod hver sin målgruppe af børn, unge og voksne.

Du specialiserer dig i enten dagtilbudspædagogik, skole- og fritidspædagogik eller social- og specialpædagogik.

Som færdiguddannet pædagog kan du finde arbejde i børne-, ungdoms- og vokseninstitutioner. Du kan også arbejde med opdragelse og udvikling samt omsorg og pleje. Arbejdet sker ofte i samarbejde med andre personalegrupper og med familie og andre pårørende.»

På den svenske nettsiden allastudier.se lyder det slik:

«Du som vill arbeta i fritidshem och skola med barn och ungdomar från 6 år till 13 år och tillsammans med dem skapa en lärorik och meningsfull fritid, kan välja Grundlärarprogrammet med inriktning mot arbete i fritidshem.

I utbildningen ingår ett praktiskt eller estetiskt ämne som du själv väljer när du söker till programmet. Programmet omfattar 180 högskolepoäng och leder till en grundlärarexamen som avläggs på grundnivå.»

Men for all del, det er ikke en bedre idé nå, enn det var tidligere, å kopiere svenskene ukritisk. Ideer og erfaring er det imidlertid mulig å hente.

Hvilke høyskoler eller universiteter vil bli de første i Norge til å ta initiativ til en norsk fritidspedagog-utdanning? Finnes det noen nytenkende utdanningspolitikere der ute?

 

Fotnoter:

1) Opplæringsloven paragraf 13–7. Skolefritidsordninga.

2) Fra Forskrift til Opplæringslova.

3) Uttrykket er lånt fra mureren Mattias Tesfaye.

4) Utdanningsdirektoratet viser til Ot.prp.nr. 60 (1997-1998), levert under Bondevik I-regjeringen.

5) Begrepet er lånt fra Jon-Roar Bjørkvold.

 

Trond Hofvind er pensjonist, forfatter og tidligere tillitsvalgt