«Å utøve profesjonelt skjønn er alltid noe annet og mer enn å følge korrekt prosedyre»

«I enhver Kulturkamp vil det være om Skolen, at Hovedslaget kommer til at staa. Thi det er gjennem Skolen, at en Kulturretning gjennomtrænger den hele Slægt og gjennem de oppvoxende Generationer bereder sig til en Fremtid hos Folket.»
- Biskop J.C. Heuch, i debatt med Johan Sverdrup, 1885

Hva partiene ønsker å sette «under debatt» før høstens stortingsvalg, gjenstår imidlertid å se.

"De mange årelange nasjonale debatter om skole og utdanning handlet imidlertid også om en politisk og ideologisk kamp."

Folk flest ønsker selvsagt en god skole. De mange årelange nasjonale debatter om skole og utdanning handlet imidlertid også om en politisk og ideologisk kamp. Det er det man pleier å kalle en dobbel agenda. Lærerprofesjonen er altså ikke paranoid om pedagoger innerst inne mistenker at det fremdeles finnes en annen skolepolitisk agenda enn å finne det beste middelet for å nå felles mål.

"... kunnskap og ferdigheter på den ene siden og danning til «gagns» mennesker på den andre, har helt siden salig Grundtvigs tid vært uatskillelige deler av en profesjonell lærerjobb."

Den norske skolen må være et korrektiv til samfunnsoppløsende butikksnakk og forsvare enkeltmenneskets evne til å mestre livet. Barn og ungdom skal ikke bare omstøpes til arbeidskraft. Skolen skal både gi kunnskap og ferdigheter til et framtidig yrkesliv og ruste barn og unge til selvstendige samfunnsborgere.

Den doble oppgaven, kunnskap og ferdigheter på den ene siden og danning til «gagns» mennesker på den andre, har helt siden salig Grundtvigs tid vært uatskillelige deler av en profesjonell lærerjobb. Det er ingen andre enn læreren som kan finne denne balansen både for hver enkelt elev og for klassekollektivet som helhet. Dette kalles av mange for pedagogisk «takt».

Det har lenge pågått en stor internasjonal debatt i ulike universitets- og høyskolemiljøer om hvordan et historisk danningsideal kan beskyttes mot dagens vulgærøkonomiske tenkning.

I tiden etter terroren på Utøya kom det flere kritiske røster mot systemtenkning som gjør mennesker lite i stand til å handle selvstendig når uforutsette ting skjer. All fremtid er uviss.

Ingen hadde forutsett murens fall i 1989, tsunamien i Det indiske hav i 2004, angrepene på World Trade Center i 2001, økende storbyterror og Utøya i 2011. Hva innebærer dette når det gjelder hva slags menneskelig egenskaper skolen må søke å bygge opp under?

Hva skjer når vi glemmer at produksjon av varer er noe annet enn å arbeide med mennesker? Hva skjer når menneskene i institusjonene, både pasienter, leger og pleiere, elever og lærere, blir redusert til sine trange roller som kjøpere og selgere?

Hva slags virkninger oppstår når det ikke er effektivisering, men byråkratisering som blir resultatet? Er det ikke da en fare for at det også oppstår andre alvorlige virkninger, som avdemokratisering og faglig umyndiggjøring?

"Når arbeidsmengden økes, og det tradisjonelle verdigrunnlaget erstattes av et livsfjernt teknisk-økonomisk språk, utgjør valget mellom lojalitet oppover versus lojalitet overfor den enkelte elev et umulig dilemma."

Det demokratiske underskuddet skolen opplevde under høyrebyrådet i Oslo lettet neppe rekrutteringen til arbeid i skolen. Her slo de negative konsekvenser av New Public Management (NPM) og mistillitsregimet inn med full kraft.

Når arbeidsmengden økes, og det tradisjonelle verdigrunnlaget erstattes av et livsfjernt teknisk-økonomisk språk, utgjør valget mellom lojalitet oppover versus lojalitet overfor den enkelte elev et umulig dilemma. Langtidsvirkningene er demotiverte lærere, fallende personlig ansvarsfølelse og flukt fra fagene. Lønnsnivået for profesjonene i offentlig sektor hjelper heller ikke stort.

Byråkratiseringen rammer både enkeltkommunene og skolen selv. Norske kommuner må levere årlige tilstandsrapporter om arbeidet med allehånde kompetansemål, læringsmiljø, kvaliteten på opplæringen og elevens resultater, frafall og annen informasjon. Av disse tallrike kunnskapskildene er det bare én som ser ut til å mangle: Kunnskapen som læreren, den viktigste faktor for læringskvalitet, besitter.

"Intern profesjonell sakkunnskap erstattes av kontroll og rapportering."

Moderne rettsliggjøringstendenser fører til et enda mer overdrevet søkelys på «dokumentasjon» av redsel for klager og juridiske konsekvenser. Det vitner om en styringskultur der mistillit og rapportering erstatter fagkunnskap som alt finnes i organisasjoner med høyt utdannete profesjonelle medarbeidere.

I stedet for å involvere denne kunnskapen i arbeidet, avprofesjonaliseres fagfolkene. Intern profesjonell sakkunnskap erstattes av kontroll og rapportering.

Slik ligger det mellom linjene at denne oppfatningen av styringskultur alltid handler om å øke byråkratiet. Byråkratibølgen med økende krav om dokumentasjon og måling er en alvorlig bivirkning av slik tekning. Systemene som er iverksatt, er umettelige i behov for stadig mer «styringsdata» fra skolene.

Samtlige av de nærmest utallige mål og delmål i Kunnskapsløftet er forskriftsfestet og omformer dermed den pedagogiske relasjonen til en juridisk relasjon. Dette har både personlige og samfunnsmessige konsekvenser.

Å utøve profesjonelt skjønn er alltid noe annet og mer enn å følge korrekt prosedyre. Praktisk kunnskap er ervervet gjennom erfaring, som på håndverkets område. Erfarne leger stiller mer presise diagnoser enn nybegynnerne, som bare har teoretisk kunnskap å bygge på før de har skaffet seg tilstrekkelig erfaringer.

"Nå er konsum og forførelse viktigere disiplinerende grep."

Det er nødvendig med et visst byråkrati i et komplekst moderne samfunn. Det trengs kvalifiseringssystemer, former for kontroll og rapportering, juridiske vurderinger knyttet til personvern, data for statistikk og kontroll med bruken av fellesskapets penger. Spørsmålet er alltid hvor grensene for denne kontrollen bør gå.

Filosofen Zygmunt Bauman hevdet en gang at vi likevel ikke lenger lever i et samfunn som i hovedsak er basert på kontroll og disiplin. Nå er konsum og forførelse viktigere disiplinerende grep.

Vi er i dag ikke lenger bare produsenter disiplinert i panoptiske institusjoner, men konsumenter som forføres gjennom en ustanselig strøm av nye mer eller mindre nyttige forbruksvarer, altså økologisk sett en totalt feil strategi. Forførelse har altså erstattet, eller komplettert er det kanskje riktigere å si, den gamle disiplinering av menneskene.

Dette kan også sees som to sider av samme sak. Vi er utsatt for begge typer disiplinerende mekanismer på samme tid, disiplinerte produsenter på dagtid og forførte konsumenter etter arbeidstid. Forbrukerrollen, overoppfylt for lenge siden, trenger langt inn i privatsfæren.

I «Ordene og tingene» (1966) analyserer filosofen og sosiologen Michel Foucault de tre sentrale humanvitenskapene biologi, økonomi og lingvistikk. Disse tar for seg hver av de tre grunnleggende dimensjoner ved mennesket: Vi lever (biologi), vi arbeider (økonomi), og vi er språklige vesener (lingvistikk, retorikk).

Dette har fellestrekk med den jødiske filosofen Hannah Arendts tredeling i privatsfæren, produksjonssfæren og den politiske sfære.

Når samfunnet blir fullstendig kolonisert av en bestemt form for økonomisk tenkning, erstattes politisk og demokratisk aktivitet av en form for nasjonal husholdning.

Her får den økonomiske egeninteressen en overordnet posisjon. En tenkning som reduserer enkeltmenneskets frihet til utelukkende et spørsmål om realisering av private interesser, inviterer imidlertid verken til mangfold eller nasjonalt fellesskap.

"Men frihetens område (...) ligger altså et tredje sted, i det politiske i vid forstand, det vil si i samhandling i det sivile samfunn.

Mennesket realiserer individuell frihet mange andre steder enn på markeder som konsumenter og forbrukere, ikke minst når man er frigjort fra den private sfære og fra produksjonslivets handlingsmønstre. Vi er både disiplinerte produsenter på dagtid og forførte konsumenter etter arbeidstid. Forbrukerrollen trenger langt inn i privatsfæren.

Men frihetens område, slik Hannah Arendt ser det, ligger altså et tredje sted, i det politiske i vid forstand, det vil si i samhandling i det sivile samfunn.
Det er i handlingen med andre og i hendelser i møtet med andre, der vi deltar som likeverdige mennesker, at identitet dannes og den menneskelige frihet kan realiseres, noe som antydes i Martin Bubers distinksjon mellom Jeg, Du og Det, eller Emmanuel Lévinas «den annens ansikt».

"Skal slike overordnete frihetsidealer realiseres, kan ikke mennesket bare reduseres til den trange rollen som kunde i økonomiske kretsløp."

Hvor oppdras så menneskene til frie borgere eller «gagns menneske i heim og samfunn»? Er det ikke nettopp gjennom familien, i det sivile samfunn og utdannelsesinstitusjonene?

Skal slike overordnete frihetsidealer realiseres, kan ikke mennesket bare reduseres til den trange rollen som kunde i økonomiske kretsløp. Altså blir det avgjørende for både forskere, byråkrater, politikere og lærere å forholde seg til skillet mellom tilpasning og danning, slik Jon Hellesnes formulerer det: 

Den veltilpassede «utfører dei funksjonane han har fått tildelt utan å tenkje særleg mykje over kva slags maktforhold og kva slags sosiale prosessar han med det opprettheld og stadfester.» (Hellesnes 1992)

Dette betimelige skillet gjelder ikke minst embetsverk og politikere som nyter fjernhetens privilegium. Solid utdannet embetsekspertise samt andre grå eminenser i trygge byråkratiske mellomledd, er verken forankret i en pedagogisk profesjonsutdannelse eller gjennomført profesjonell praksis.

Siv Jensen har offentlig uttalt at Margaret Thatcher 1) på mange områder har vært hennes forbilde. Betyr så dette at hun mener at det heller ikke i skolen, på eldreinstitusjoner og sykehus eksisterer noe fellesskap?

Ideene om fellesskap har preget skolen i alle år, og disse ideene er langt fra særnorske. Men umoderne er de på ett vis. De har sine røtter i den greske og romerske antikken, og har preget europeisk filosofi og skoleforskning i drøyt to tusen år. Også i dag vet enhver elev og enhver foresatt at skolen er et samfunn, et skolesamfunn som det jo naturlig nok het en gang.

Til denne alarmerende markedsgjøringen har Inge Eidsvåg, til og med på Utdanningsdirektoratets egne hjemmesider (!), lansert et motsvar. Her presenteres en helt motsatt konklusjon med skarp brodd mot lite gjennomtenkte og uholdbare premisser for kunnskapspolitikken i landet vårt.

"Det handler ikke om bruk eller forbruk av helse- og utdanningstjenester, men om å bygge samfunn og oppdra myndige mennesker som skal leve i sammen i samfunn:"

Vil regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet så forlange at et potensielt krigsskrift mot blåblå ideer må fjernes fra de nasjonale hjemmesidene? For Eidsvågs skole skal jo nettopp ikke gjøres om til en markedsplass. Det handler ikke om bruk eller forbruk av helse- og utdanningstjenester, men om å bygge samfunn og oppdra myndige mennesker som skal leve i sammen i samfunn: 

«Skolen verken bør eller kan konkurrere med forbrukersamfunnets fascinasjonskultur, men være et alternativ og en motvekt. Skolens feste må være i opplysningssamfunnets ideal om å utdanne myndige mennesker; mennesker som er opptatt av noe annet enn å maksimere egen lykke, velge fra øverste hylle eller bygge seg selv som merkevare.

Der markedet lovpriser tilpasningsdyktighet og moralsk mobilitet, bør skolen stå for fasthet, utholdenhet og lojalitet. Der omgivelsene dyrker idealet om å være «sin egen lykkes smed», bør skolen oppøver til «beskjedenhet, samdrektighet og hjelpsomhet». Der media lokker med penger og berømmelse, bør skolen simulere vitebegjær og kunnskapsglede.»

"Ikke et eneste normalt fungerende menneske er en uavhengig og isolert Robinson Crusoe på en øde øy. Vi er født inn i fellesskap."

Mennesket er født sosialt. Språkinnlæring hos små barn er først og fremst innrettet mot å tre i relasjon til andre; far og mor, andre nære voksne, andre barn. Ikke et eneste normalt fungerende menneske er en uavhengig og isolert Robinson Crusoe på en øde øy. Vi er født inn i fellesskap.

Våre viktigste egenskaper utvikles gjennom relasjoner til andre, slik den svenske dikteren Kerstin Ekman vakkert formulerer dette «ikke-eksisterende» alternativet som høyrepolitikere har erklært som avdødt:

«Vi låner alt av hverandre. Alt. Vi låner ild for å få lys og varme. Allerede den første natt løper vi med bare ben mellom husene, bare med et sjal over skuldrene og låner av hverandre. Vi må låne vann når brønnene tørres ut. Innerst i meg er det kraftige kilder. Men jeg kan bare vekke dem til live ved å låne. Du må først væte den uttørrede jord. Så finner vannet vei opp for å møte vann. Vi har allting selv. Men vi låner det av andre. Vi kom hit ned for å leve våre liv sammen med andre.»

I dagens politiske diskusjon ser vi dessverre liten vilje til å ripe litt i banal nyliberal ideologi som forutsetter at mennesket i sin essens er egoistisk, hedonistisk og konkurrerende. Dette stakkarslige menneskesynet er både stikk i strid med seriøs vitenskap og hverdagslig forståelse hos folk flest.

Alle i ethvert lokalsamfunn vet at det finnes mange samarbeidende dugnadsmennesker som på ulike måter arbeider for å skape gode lokalsamfunn uten at målet for slikt arbeid er personlig profitt eller å skape «goodwill» i lokalsamfunnet ved å fremheve seg selv.

"Vi er disponert for toleranse, vennlighet, sjenerøsitet og ydmykhet, men også selvdyrking, brutalitet, grådighet og gjerrighet."

Vi vet innerst inne alle at en betydelig del av vårt «selv» er det givende, delende, samarbeidende og kreative mennesket. Selvsagt er også mennesket til tider et slags homo economicus som tenker strategisk når det gjelder egeninteresse, for ethvert menneske har to sider. Vi er disponert for toleranse, vennlighet, sjenerøsitet og ydmykhet, men også selvdyrking, brutalitet, grådighet og gjerrighet.

Men nå er vår offentlige politiske samtale kolonisert av markedsliberalismens konkurranse-fundamentalisme. Det tynne forsvaret av dogmatikken er for eksempel idrettslig kappestrid. Er dette noe bevis for at menneskets overveiende atferd er styrt av en sterk egosentrisitet? Er det ikke i like høy grad homo ludens, det lekende mennesket, vi her snakker om?

«(…) Tidsåndens ensidige konkurransementalitet gjennomsyrer livene våre. Den kommersielle kulturen med en vinner og tusen tapere møter oss fra morgen til kveld; Fra streben etter rikdom og anerkjennelse, vinnerkulturen, skjønnhetsjaget og utstemmingsprogrammer, og alt er til salgs. Samfunnsmessige og sosialpolitiske problemstillinger forenkles med henvisning til eliteidrett, hvor alt som kjent går ut på å vinne, ta gull», skriver Dag Hessen 2).

Hvorfor sto det så ikke noe om det konkurrerende mennesket i den overordnete læreplanen i den gamle generelle del av læreplanen? Hvorfor blir egoistiske handlinger så ofte tatt til inntekt for naturen, mens medmenneskelige hensyn og solidaritet blir betraktet som en del av kulturen? Kunne det ikke like gjerne vært omvendt, at vi er født sosiale og solidariske, men samfunnet gjør oss egoistiske?

"Tanken om konkurransen som ur-instinkt er imidlertid ingen naturlov, det er snarere falsk bevissthet, altså ideologi."

Synet på individualisme og konkurranse som menneskesamfunnets tyngdekraft begrunnes med naturen. Tanken om konkurransen som ur-instinkt er imidlertid ingen naturlov, det er snarere falsk bevissthet, altså ideologi. Den har sin opprinnelse i, og drives av, nyliberalistisk økonomi og den privilegerte maktelitens interesser.

Dag Hessen og andre biologer viser det åpenbare: Naturen kan verken begrunne konkurranse, kapitalisme, egoisme eller allmenn faenskap.

Naturens verden er ingen idyll, men det er lett å finne elementer som samarbeid, fellesskap og solidaritet. Egoisme kan fungere for individet, men straffer seg for et samfunn. Det er altså en ren bløff å bruke naturen til å begrunne konkurransesamfunnet og markedsfundamentalismens fortreffelighet.

Samfunnet, ikke minst gjennom barnehagen og skolen, skal lære individene å se ut over kortsiktige egoistiske behov. Å oppføre seg sosialt er en læringsprosess og ikke en genetisk prosess. Genetikk er en viktig vitenskap, men genene er ikke steintavler som styrer livene våre på ferdigskrevet, deterministisk vis. Samfunnet skapes av menneskene, ikke av genetiske algoritmer.

Menneskeindividene er enkeltvis tjent med samarbeid, fellesskap og solidaritet. Solidaritet er ikke en selvutslettende, oppofrende øvelse. Vi er så avanserte at vi kan utvikle et skummelt virus som heter empati. Biologisk er vi dyr, men har altså kommet oss opp fra havet, hoppet ned fra trærne og tatt voldsomme sprang. Vi har skaffet oss språk, og kan dermed bevisstgjøre oss om verdien av solidaritet og samhold.

Jon Severud er forfatter og pensjonert lektor og har tidligere hatt flere tillitsverv
i Utdanningsforbundet.

Noter:

1. Vi husker en av hennes spissformuleringer: «There is no such thing as society …»
2. Dag Hessen og Thomas Hylland Eriksen: Egoisme, Aschehoug 1999.

Litteratur:

• Emmanuel Levinas: Den Annens humanisme. Aschehoug, Oslo 1996.
• Einar Øverenget: Hannah Arendt. Universitetsforlaget 2001.
• Zygmunt Bauman: Flytende modernitet. Vidarforlaget 2006.
• Martin Buber: Jeg og du. De norske bokklubbene 2003.
• Inge Eidsvåg: Læreren. Cappelen 2000.
• Michel Foucault: Biopolitikkens fødsel. Hans Reitzels forlag 2009.