4-åringen Alice irettesatte meg på min sosiale inkompetanse

Hun var fire år og opponerte mot min distanse. Jeg sto rett foran henne med et skjema for å få bedre oversikt over hennes sosiale ferdigheter. Hun svarte meg ved å irettesette meg på min sosiale inkompetanse. Det er snart ti år siden, men fortsatt sitter det i som en skjellsettende opplevelse. En slik pinnevippesituasjon hvor barn får deg til å forstå at du er på feil spor.

Se meg, da!

Jeg skulle bruke et skjema for å registrere barns trivsel, helt enkelt, og mens jeg sto med nesa i skjemaet forsøkte Alice vise meg et nytt triks. Oppgitt over min manglende tilstedeværelse satte hun en liten rød og gul pinnestol foran meg, krøp opp på den, veivet med armene og ropte: «Se meg, da, Morten!»

Den gangen skrev jeg ned den lille historien og jeg konkluderte at i min iver etter å se hvert enkelt barn, var det nettopp det jeg ikke gjorde.

Fordrer ansvar

Et ord som har vært sterkt til stede i det offentlige ordskifte om barnehagen det siste halve året er ansvar. Bakgrunnen er at begrepet ikke ble tatt i bruk i høringsutkastet til ny rammeplan, når barnehagelærerprofesjonen ble omtalt. Dette skapte selvsagt uro i profesjonen, all den tid de profesjonsoppgavene som tillegges barnehagelæreryrket fordrer ansvar.

I Lærerprofesjonens etiske plattform omtales ansvar på denne måten under en av lærerprofesjonens grunnleggende verdier, Profesjonell integritet: «Vår metodefrihet og profesjonelle skjønnsutøvelse gir oss et særlig ansvar for å være åpne om de faglige og pedagogiske valgene vi gjør. Samfunnet skal ha tillit til at vi bruker vår autonomi på en etisk forsvarlig måte.»

Uansett om regjeringen velger å la være å omtale forhold som ansvar, skjønnsutøvelse eller autonomi, vil disse områdene fortsatt være til stede i den enkelte barnehage, for den enkelte barnehagelærer. Det er tross alt ikke kommunen in persona som møter barna i døra om morgenen.

Profesjonell integritet

I sitatet fra lærerprofesjonens etiske plattform, hviler en stor forpliktelse på lærerne i både barnehage og skole: Med muligheten for profesjonell autonomi og skjønnsutøvelse (enten disse forholdene er uttalt eller tilslørt i sentrale styringsdokumenter) medfølger et ansvar. I dette tilfellet omhandler ansvaret at profesjonen er «åpne om de faglige og pedagogiske valgene (…)».

Om jeg skal prøve meg på en antakelse, vil jeg tro at nettopp dette blir en av de viktigste oppgavene for barnehagelærerprofesjonen i tiden fremover. Selvsagt med unntak av å være i direkte møte med barna. Grunnen til denne antakelsen, er at vi de senere årene, har sett en tendens til at myndigheter og eiere, stadig ønsker å se profesjonen mer i kortene. Dette kan man på den ene siden se på som et uttrykk for mistillit. På den andre siden kan det være at barnehagen er en så betydningsfull samfunnsinstitusjon, at det helt enkelt er rimelig at vi må vise frem det arbeidet vi gjør.

Praksis som håndverk

Selv tror jeg vi gjør det enklere for oss selv ved å anse dette faktumet som et tegn på at barnehagelærerprofesjonen er viktig. Jeg tror også at den beste måten å forebygge den mistilliten man måtte frykte, er å vise frem faget sitt. Eller kanskje enda bedre, å vise frem håndverket som utledes av faget. Det er en forslitt og kanskje upresis metafor å kalle pedagogisk praksis for et håndverk. Men om vi fristiller oss fra å tenke metaforen helt ut – slik at vi reduserer barna til et materiale – er kanskje ikke metaforen så dum likevel.

Ifølge store norske leksikon er håndverk en «produksjonsform som for en stor del krever håndarbeid og personlig innsikt, og som forutsetter opplæring og lang øvelse». Som barnehagelærere har vi både opplæring og lang øvelse. Vi utøver håndarbeid i direkte så vel som overført betydning, og ikke minst, vi bruker vår personlige innsikt til å utøve yrket.

Selv husker jeg svært godt at min bestefar som var modellsnekker, alltid lyttet til lyden av trestykket når han banket på det, for å finne om emnet var egnet for det formål han skulle bruke det til. Han tok ansvar for ikke
å bruke et porøst stykke tre, til å lage en stol som noen skulle sitte på i mange år. Slike ansvarlige valg tar også barnehagelærere. Selv tok jeg ansvar for å finne bedre metoder for å vurdere Alices trivsel, enn å skalere ulike forhåndsdefinerte kategorier i
et skjema.

Tommelfingerregler

Jeg tror vi som profesjon har mye å vinne på å vise frem håndverket vårt. For en del år siden var de mest sentrale fagene i barnehagelærerutdanningen pedagogikk og metodikk. Kanskje kan vi oversette disse til faget pedagogikken) og håndverket (metodikken). Som profesjon må vi vise frem begge deler, både det vi kan, og det vi gjør. Eller sagt på en annen måte, vi må vise frem det vi gjør, og begrunne hvorfor vi gjør det slik.

I gode håndverkstradisjoner utvikles ofte nyttige tommelfingerregler. Min bestefar brukte en rekke verktøy i sitt arbeid som snekker. Ansvaret for hva han brukte verktøyet til og hvordan han førte det i hånden, lå likevel på han som håndverker. Mitt tilsvarende ansvar i arbeidet med barn, fikk jeg øye på den dagen Alice vippet meg av pinnen. Jo, kanskje kunne et skjema være et nyttig verktøy i arbeidet med å vurdere hennes trivsel. Men, og her kommer tommelfingerregelen; en metode, et verktøy, et skjema – kan aldri erstatte profesjonelt ansvar.

• Morten Solheim, seniorrådgiver i Utdanningsforbundet