Barnehageforskning: Hva gjør du når arbeidsplassen din får førstesideoppslag?

Antakelig opplevdes det slik for en del barnehagelærere denne høsten. Overskrifter som «Roper varsku om kvaliteten i barnehagene» og «Forskere med brannfakkel» har lyst imot oss. Bakgrunnen var at det store forskningsprosjektet Blikk for barn ble avsluttet. Studien viser at norske barnehager scorer middelmådig når det gjelder å gi et godt tilbud til de yngste barna.

UTRYKNING OG EDRUELIGHET

Og med de store overskriftene kommer selvsagt også reaksjonene. Kunnskapsministeren rykker ut og sier det er blitt satset på «kapasitet fremfor kvalitet». Samtidig trekkes sannhetsgehalten i resultatene i tvil. Lars Gulbrandsen sier til forskning.no: «Det er en mulighet for at Blikk for barn gir et dårligere bilde av barnehagene enn det egentlig er grunn til. Måleinstrumentene forskerne har brukt, er utviklet internasjonalt og ofte for en annen virkelighet enn vår. Etter min oppfatning kan det være at vi mister noe ved den nasjonale virkeligheten om vi bruker dem slavisk». En betimelig innvending. Selv var jeg til stede på avslutningskonferansen. Etter min oppfatning var forskerne svært tydelig på at forskningen ikke nødvendigvis gir hele bildet. På et tidspunkt gikk de så langt som å si at det tross alt bare er timinutters observasjoner som gjennomføres i studien, for så å følge opp med latter. Et slikt utsagn står i tydelig kontrast til avisoverskriftene. Det etterlatte inntrykket etter konferansen var likevel at det er gjennomført et solid forskningsprosjekt av forskere som kjenner barnehagen godt, som anerkjenner måleinstrumentenes begrensninger, som setter forskningsetikk høyt og som er opptatt av å presentere funnene på en så edruelig måte som mulig. Så hva står vi egentlig ovenfor her?

EN TENDENS

Leder av forskningsprosjektet Ellen Os oppsummerer det slik på konferansen: Om vi forsker på det samme feltet flere ganger, bruker ulike metoder når vi studerer det og finner de samme tingene – vel, da har vi en tendens. Og tendensen er altså at barnehagene kunne vært bedre for de yngste barna. Forskerne peker også på at Arne Sjølund fant det samme i 1969, som «Blikk for barn» finner i 2017, nemlig at kvaliteten på barnehagetilbudet er bedre når: 1) barnehagelæreren er til stede, 2) bemanningstettheten er høy og 3) barnegruppene er små. Disse tre forholdene er til forveksling like de kravene barnehagelærere har fremmet i en årrekke. De samme anbefalingene er også fremmet av en rekke utvalg de siste tiårene. Så kommer også forskerne med et tydelig hjertesukk på slutten av konferansen. På siste lysark står det: «Forunderlig … at noe så mange har vært enige om over så lang tid ikke er tatt til følge».

STOLTHET OG HJERTESUKK

Blikk for barn byr på forskningsfunn som gir ytterligere argumentasjonskraft til barnehagelærernes fremste krav. Likevel møtes resultatene med en rekke hjertesukk i sosiale medier. Enkelte går så langt at de med stolthet i blekket skriver ut hvor krenket de blir av det forskerne finner. Andre er indignert over medienes dekning av saken. Det er en fair sak å kjenne på urettferdighet. Spesielt når du står med snør og tårer til knærne, samtidig som du opplever at mediene skriver med krigstyper at du ikke gjør en god nok jobb. Men dette betyr ikke at det er indignasjon som er det klokeste mottrekket. Og her står kanskje barnehagelærerprofesjonen ved et dilemma: Hvordan møter vi kritikk? Den danske forskeren Kim Rasmussen (2009) skiller mellom kritikk av institusjonene og institusjonskritikk. Det første handler om personers kritikk av enkeltinstitusjoner, for eksempel foreldres kritikk av barnehagen hvor de har barnet sitt. Det andre handler om mer overordnete kritiske og teoretiske studier av ulike institusjoner og institusjonalisert praksis. Blikk for barn og medienes bruk av prosjektets funn, kan være et eksempel på institusjonskritikk. Barnehagelærerprofesjonen trenger at begge disse typene av kritikk rettes mot barnehagen. Både kritikk av institusjonene og institusjonskritikk er viktige samfunnskorrektiver som kan bidra til at barnehagene blir best mulig for barna. Når det gjelder medienes dekning av «Blikk for barn», rammer kritikken i hovedsak myndighetene. Rammevilkårene må bli bedre. Samtidig er det flere forhold ved studien, som gir grunnlag for at profesjonen også bør se nærmere på egen praksis.

GRIP RESULTATENE!

«Som kollegium har vi et felles ansvar for å utvikle et godt utdanningstilbud og for å fremme og videreutvikle vår profesjonalitet», heter det i Lærerprofesjonens etiske plattform. Dette kan være en god setning å ha i bakhodet, når avisoverskriftene roper ubehagelige forskningsfunn til oss. Selvsagt er det helt menneskelig å bli oppgitt og irritert. Samtidig er profesjonen, og ikke minst ungene, avhengig av at vi møter forskningsresultater med profesjonalitet. Vi bør spørre oss selv hva kan vi lære av dette, og hva kan vi bruke det til? Det går fint an å stille seg disse spørsmålene, samtidig som man fremholder et kritisk blikk på forskning og forskningsmetoder. Så til slutt, kjære kolleger: Dere gjøre en fabelaktig jobb der ute – hver gang dere trøster Julian, dysser Aysen i søvn, plastrer Markus sitt kne eller forteller Rakel at blomsten hun holder i hånden heter Tiriltunge. Ja, hver gang dere vasker vekk størkna yoghurtflekker eller skriver en bekymringsmelding til barnevernet. Nå har dere fått enda en gjeng forskeres bekreftelse på at deres tilstedeværelse er så betydningsfull at det trengs flere av dere. Bruk det for hva det er verdt!

LITTERATUR

JAKOBSEN, S. E. (2017, 14. OKTOBER). Forskere er uenige om kvaliteten i barnehagene. Forskning.no. Lærerprofesjonens etiske plattform. RASMUSSEN, K. (2009). Om barndommens institusjonalisering og noe om dens fortryllelse. I: S. Højlund (red.). Barndommens organisering: I et dansk institusjonsperspektiv (s. 15–56). Frederiksberg: RoskildeUniversitetsforlag. 

• Morten Solheim, Seniorrådgiver i Utdanningsforbundet