Det er på tide å diskutere barnehagelærerrollen

Hva skal vi i dag, spør Noah, i det han snubler inn i på avdelingen.

– Ingenting spesielt, svarer Sara. – Du kan leke hva du vil.

Martin faller sammen som en sandsekk.

– Men skal vi ikke ha samlingsstund?

– Nei, ikke i dag, svarer Sara.

– Kan vi gå på tur, da?

– Nei, det tror jeg ikke. Ikke i dag.

– Men vi går jo aaaldri på tur!

– Det stemmer ikke, Martin. Vi var jo på tur for tre uker siden.

Martin slår ut med armene og stønner.

– Til butikken, ja, men det gjelder ikke. Jeg vil i skogen.

– Det får bli en annen dag. Kanskje det passer en gang i neste uke. Vi får se.

– Men kan jeg fortsette å leke med det jeg og Lea lekte med i går?

– Hva lekte dere med i går, da?

– Husker du ikke det? Vi laget jo en hel bussholdeplass på puterommet.

Martin løper av gårde for å vise Sara. Men bussholdeplassen er blitt til vanlige puter igjen. De står oppå hverandre langs veggen, sortert etter farge.

– Å, Sara! Vi saaa jo at dere ikke skulle rydde!

– Sånn er det noen ganger. Det måtte vaskes her vet du.

– Men Saraaaa!

Martin synker sammen igjen.

– Det går fint, sier Sara. Dere er jo så flinke til å finne på ting. Kanskje dere kan lage noe nytt i dag. En flyplass eller noe.

– Nei.

– Du får tenke på det. Jeg får nesten gå å ta ut av oppvaskmaskinen nå. Det skulle tatt seg ut om den var full ved lunsjtider. 

En umulig motsetning

Eksempelet er karikert. Jeg kjenner i alle fall ingen barnehagelærere som ikke bruker tid på å planlegge for at barn skal få en morsom og innholdsrik hverdag. Men fra tid til annen hører jeg folk som hevder at planleggingstiden tar barnehagelærerne vekk fra barna. I et slikt resonnement settes det ofte opp en motsetning mellom det å planlegge, og det å gi barna et godt pedagogisk tilbud.

Selv synes jeg et slikt resonnement blir for enkelt, selv om jeg forstår utgangspunktet for det. Når man er tre stykker til stede på en avdeling (eksempelvis en assistent, en fagarbeider og en barnehagelærer) og barnehagelæreren forlater rommet, er det opplagt at det blir mer å gjøre for de to som er igjen. Men det er ikke det samme som at barna får en dårligere hverdag.

Jeg har lurt på hvorfor noen mener det er fornuftig å sette disse to forholdene opp mot hverandre. En ting er at assistenter stiller spørsmål ved hva barnehagelærere bruker planleggingstiden til. En helt annen ting er når barnehagelærere selv betviler om det er hensiktsmessig at de bruker tid på planlegging.

Et etisk dilemma

Det hele er kanskje et etisk dilemma vi må ta på alvor. Det er en profesjonsforpliktelse å planlegge det pedagogiske arbeidet i barnehagen. Samtidig er det også en forpliktelse å sørge for at barna har et tilstrekkelig antall ansatte rundt seg til enhver tid. Slik sett kan planleggingstiden i enkelte tilfeller sette barnehagelærere i situasjoner, hvor de må prioritere mellom barns omsorgsbehov og barns behov for en innholdsrik hverdag.

Selv mener jeg at det å jobbe med innholdet i barnehagen også er et stykke arbeid som handler om omsorg. Barn trenger noe å være sammen om. Av samme grunn mener jeg det er helt nødvendig for barnehagelærere å sette av tid til planleggingsarbeid. Dette er et organisatorisk anliggende og en del av ansvaret for at rammene er gode nok, ligger til myndighetene: Det trengs nok barnehagelærere og tilstrekkelig bemanning. En annen del av ansvaret ligger til arbeidsgiver: Barnehagelærere må sikres tid til planleggingsarbeid.

Men en del av ansvaret ligger også til profesjonen. Jeg mener to aspekter er spesielt viktig i den sammenhengen. For det første er det nødvendig at barnehagelærere er så åpne som mulig om hva de bruker planleggingstiden til, og at de argumenterer faglig godt for hvorfor denne tiden er viktig for at barna skal få en god hverdag. For det andre er det viktig at barnehagelærere er aktivt med i debatten om hvordan fordelingen av ansvar og oppgaver skal se ut, i en barnehage med stadig flere barnehagelærere.

Utfordrer rollen

Til det siste har vi en rekke anledninger for gode diskusjoner fremover. Det er nemlig svært mye som skjer i barnehagesektoren om dagen, som påvirker barnehagelærerrollen spesielt. Vi har fått en ny barnehagelærernorm, som ikke går helt opp med den nye bemanningsnormen. Samtidig er det en realitet at andelen barnehagelærere i norske barnehager er stigende.

Og det stopper ikke der. Stadig flere barnehagelærere har master og stadig flere barnehagelærere har styrerutdanning, eller andre videreutdanninger. GoBaN (forskningsprosjektet Gode barnehager for barn i Norge) legger frem sine resultater i midten av januar. Det er trolig at de vil ha funn som utfordrer organiseringen av barnehagelæreres arbeid.

Og som om ikke dette er nok: Nå i desember la ekspertgruppa om barnehagelærerrollen frem sin rapport. I skrivende stund kjenner jeg ikke innholdet i rapporten, men i mandatet heter det at utvalget skal «foreslå hvordan barnehagelærerrollen kan utvikles i tråd med samfunnsmandatet gitt i lov og rammeplan og skjerpet pedagognorm». Og når ekspertene har sagt sitt, er det profesjonens tur til å ta debatten.

Svar på vanskelige spørsmål

Oppsummert står vi ovenfor endringer i sektoren som berører barnehagelærernes profesjonsutøvelse kanskje mer enn noen gang tidligere. Barnehagelærere vil antakelig bli stilt ovenfor en rekke spørsmål, om hvilket ansvar og hvilke oppgaver barnehagelærere skal ha i fremtiden.

Denne debatten bør profesjonen ta fatt på med engasjement og mot. Også de delene av debatten som er litt smertefulle, slik som: Skal alle barnehagelærere ha de samme oppgavene? Skal noen barnehagelærere ha mer ansvar enn andre? Skal alle barnehagelærere bruke like mye tid på planlegging? Skal alle barnehagelærere være ledere? Bør vi fordele arbeidsoppgavene ulikt mellom ulike ansattgrupper?

Eller for å sette det på spissen: Skal barnehagelærere bruke tid på å rydde ut av oppvaskmaskinen?

• Morten Solheim, barnehagelærer og seniorrådgiver i Utdanningsforbundet, skriver Med etikkblikk i Først steg på egne vegne.