Dette skjedde da jeg forsøkte å bli kjent med gutten, som sjelden lot en voksen komme tett på i barnehagen

Etter ni år i barnehageyrket og to år som barnehagelærerstudent møter jeg fremdeles folk som spør meg om hvorfor jeg valgte akkurat denne utdanningen. Og hver gang svarer jeg det samme, «på den andre siden står verdens mest givende jobb og venter på meg».

Ikke lærer, men venn

Tittelen min som barnehagelærer rettferdiggjør ikke rollen min der ute i møte med barna. For dem vil jeg aldri være en lærer, jeg vil aldri være en pedagog. Jeg vil være Nathalia, deres venn, deres rollemodell, deres trygge base og mye, mye mer. Men alle disse barna får også en betydning for meg og mitt liv. De er ikke bare noen jeg skal tilbringe mange timer sammen med om dagen, men de blir en del av livet mitt, som jeg bærer med meg videre. Fordi i denne profesjonen lærer vi å kjenne hverandre på godt og vondt, vi deler latter og glede, vi tørker tårer og trøster, vi kommer veldig tett på.

Profesjonens grunnfundament er omsorg, å anerkjenne det enkelte barn, og behandle det med respekt og likeverd er en av mange begreper som faller inn under dette.

«I barnehagen skal alle barna oppleve å bli sett, forstått, respektert og få den hjelp og støtte de har behov for. Barnehagen skal aktivt legge til rette for omsorgsfulle relasjoner mellom barna og personalet og mellom barna, som grunnlag for trivsel, glede og mestring.» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 11)

Forsøker å se barna

Jeg har alltid vært opptatt av å danne gode relasjoner til alle barn. For meg  er det viktig også å kunne se de barna som kanskje i en hektisk barnehagehverdag ikke får den nærheten de så sårt trenger. Det kan være barn som er stille og rolige og som til tider ikke krever så mye av de voksne, fordi de leker så fint. Men det kan også være de barna som tuller og tøyser, og som finner på mange rampestreker.

Det er derfor jeg husker denne gutten spesielt godt, han kunne finne på å slå, å snakke frekt tilbake, og til og med se deg i øynene og si en liten løgn. Jeg ville bli bedre kjent med denne gutten som nesten aldri tillot en voksen få komme tett på. Jeg investerte mye av tiden min til å søke kontakt med ham, og passet på at han opplevde mye god lek i små grupper. Det er ingen tvil om at han testet mine grenser så ofte han kunne, og det var dager jeg kjente jeg ble litt oppgitt. Men jeg ga meg ikke, jeg skulle få bedre kontakt med ham.

Se hvilken flott gutt han er

Jeg så hvor omsorgsfull og kjærlig han var i smågrupper med de barna han ofte kunne komme i konflikter med, når han var omringet av hele avdelingen. Han delte, han hjalp og han trøstet. Det var denne gutten jeg ville synliggjøre mer, jeg ville at alle skulle se hvilken flott gutt han var. Etter mange dager med bevisst jobbing fikk jeg den største tillitserklæringen av ham. Han ramlet og slo seg foran mange barn og var tydelig lei seg og litt flau. Men da jeg gikk bort til han for å trøste ham ble jeg ikke møtt med avslag, men en liten kropp som omfavnet meg for aller første gang. Denne klemmen oste av kjærlighet og trygghet. Jeg hadde klart å bygge en solid bro mellom oss to. Og nettopp derfor er denne jobben den mest givende jobben jeg kan tenke meg. Fordi jeg tar vare på det kjæreste noen andre har.

• Nathalia Salman Butt, 3. året barnehagelærerstudent ved Universitetet i Sørøst-Norge, campus Drammen