Om lek har egenverdi eller nytteverdi diskuteres ofte når tema er barns lek i barnehagen. Det konkretiseres imidlertid sjelden hva som forstås med begrepet egenverdi i denne sammenheng. Vi forfølger her spørsmålet om hva lekens egenverdi betyr og spør hvilken verdi ny rammeplan for norske barnehager (2017) tillegger barns lek.
Et utdatert tema?
Mange anser spørsmålet om lekens verdi som utdatert og gammeldags, eventuelt bare et personlig anliggende. Temaet er gammelt, men ikke utdatert. Vi innleder med å legge frem eksempler som underbygger at diskusjoner om lekens verdi bør være sentrale i den offentlige barnehagepedagogiske samtalen.
Psykologiprofessor Alison Gopnik (2016) anser temaet som høyst aktuelt. For Gopnik er ikke dette bare et personlig spørsmål, men et moralsk og politisk spørsmål forskere ikke kan overse. Hun er ikke alene: Berit Bae (2018) mener det er snakk om en presserende problemstilling. I boken Politikk, lek og læring skriver hun at det viktigste med denne diskusjonen er at hvilket syn vi har på lekens verdi vil påvirke praksis i barnehagen.
Økning i organisert aktivitet
Ett empirisk eksempel på at diskusjonen om lekens verdi ikke er utdatert er den enorme økning i organisert aktivitet for barn. Forsker Susanne Nordbakke ved Transportøkonomisk institutt peker på at foreldre er opptatt av å veilede barn inn i lek de kan lære noe av. Fri lek anses som noe som ikke har egen verdi. Eksempelvis er over 80.000 barn under seks år er med på organisert idrett. Det er en økning på 34 % på ti år (Hovda, 2017).
Et annet eksempel som aktualiserer vår diskusjon er situasjonen i Danmark der lek som noe som har verdi i seg selv er skrevet tydelig inn i forslaget til ny læreplan for daginstitusjonen. Dette bryter med tendensen til å innføre mer systematiske læringsforløp i danske barnehager. Det nye lekvennlige klima kan henge sammen med at konsulentfirmaet Rambøll i en undersøkelse ikke kunne dokumentere at en målrettet innsats hadde positiv effekt på barnehagebarns kompetanse.
I forlengelsen av dette er det verdt å nevne at det fra naturvitenskapelig hold stilles spørsmål ved en lang tradisjon for å vektlegge hva leken kan bidra med i forhold til læring og utvikling, og at sentrale forskere (f.eks. Pellis & Pellis) ser ut til å støtte forestillingen om at leken først og fremst synes å ha en egenverdi (se Sundsdal & Øksnes, 2017). Før vi vender blikket mot den norske rammeplanen tar vi opp verdsetting.
Verdsetting
I artikkelen «Om å verdsette barns lek» (Øksnes & Sundsdal, 2017) peker vi på at det verditeoretisk er vanlig å ta utgangspunkt i en antagelse om at verdier oppstår i utvekslingen mellom verden og verdsetteren. Verdsetting forstås som en aktivitet, og verdier ikke som noe statisk. Verdsetting er en objektorientert aktivitet, preget av kontekst og begrenset av det enkelte subjekts psykologi, historie og kunnskap (Jamieson, 2008).
Filosofen Thomas Hurka (2007) påpeker at det finnes svært ulike syn på hva verdi er og hva som kan anses å ha verdi i seg selv. Spørsmål om egenverdi er omstridt og «tett knyttet sammen med ens syn på verden og mennesket» (Ariansen, 2010, s. 77). Verdien av noe vil kunne forstås som noe relativt. Noe har «egenverdi for noen – nemlig den/de som «nyter» denne verdien» (Ariansen, 2010, s. 109). Det betyr at vurderinger om egenverdi er noe som veldig ofte er helt grunnleggende for folk. Hvilken verdi vi gir barns lek vil således kunne si noe om hvem vi er som mennesker.
Instrumentell verdi og egenverdi
Både personlig og filosofisk er det av betydning om vi anser barns lek som verdifull fordi den er et nyttig middel til å realisere noe annet enn lek, eller om vi vurderer barns lek som et gode i seg selv. Verditeoretisk skiller vi gjerne mellom instrumentell verdi og egenverdi (Hurka, 2006). Et vanlig eksempel på noe som har instrumentell verdi er penger. Økonomen John Maynard Keynes stilte en gang spørsmålet what is economics for? for å minne sine lesere på at det å streve etter rikdom ikke er et mål i seg selv, men et middel for å leve klokt og godt i overensstemmelse med sine medmennesker (Collini, 2012, s. x). Det er noe annet enn pengene som er det egentlig verdifulle man ønsker å realisere. Poenget til Keynes er at ikke alt kan ha instrumentell verdi. Noe må ha verdi i seg selv. Det må ha en form for egenverdi. I lengden vil det være nærmest uutholdelig å gjøre noe bare fordi det vil føre til noe annet vi anser godt. Av og til må vi gjøre noe fordi det er godt i seg selv.
Lite kjent kommentar
FNs komité for barns rettigheter aktualiserer med tyngde tematikken om lekens egenverdi som et sentralt tema for alle som forholder seg til barns lek. I 2013 ga de ut en såkalt generell kommentar til artikkel 31 (barn har rett til lek) i Barnekonvensjonen. Denne kommentaren er lite kjent, men har viktige vurderinger av barns lek. I sin juridiske analyse av barnets rett til lek presiserer komiteen hva slags lek det er statene anerkjenner barns rett til:
«Lek er enhver oppførsel, aktivitet eller prosess satt i gang, styrt og strukturert av barna selv; den finner sted når og hvor mulighetene oppstår. […] lek i seg selv er ikke-obligatorisk, drevet av indre motivasjon og foretatt for sin egen skyld, snarere enn som et middel til et mål. […] De viktigste kjennetegnene ved lek er moro, usikkerhet, utfordring, fleksibilitet og ikke-produktivitet.» (FN, 2013, s. 5–6, våre kursiveringer).
Må være satt i gang av barna
Kommentaren representerer en sterk variant av tanken om lekens egenverdi. Demarkasjonslinjene som skiller lek fra andre former for atferd, aktivitet og prosess er tydelige. Når vi anser det som en sterk egenverdivurdering, er det fordi komiteen knytter noen av lekens kvaliteter uløselig til den. For at noe skal være lek, er aktiviteten eller prosessen helt avhengig av at disse kvalitetene er til stede. En aktivitet er lek hvis, og bare hvis, den er «satt i gang, styrt og strukturert av barna selv». Det innebærer at en rekke atferdsformer, aktiviteter og prosesser mange forbinder med lek faller utenfor den formen for lek Barnekonvensjonen gir barn rett til.
Lek i ny rammeplan
I lys av FNs analyser av lekens egenverdi, er det interessant å undersøke hva slags verdi leken tillegges i den norske rammeplanen (2017). Under overskriften «Barnehagen skal ivareta barnas behov for lek» finner vi nærmere beskrevet hva slags forståelse av lek som legges til grunn: «Leken skal ha en sentral plass i barnehagen, og lekens egenverdi skal anerkjennes. Barnehagen skal gi gode vilkår for lek» (s. 20). Egenverdi forklares ikke, men det står at personalet skal «fremme et inkluderende miljø der alle barna kan delta i lek og erfare glede i lek», samt «berike leken på barnas premisser» (s. 20). Disse formuleringene kan tyde på at man har en forestilling om lekens verdi som ligger nært opp til FN sin vurdering.
Vi finner imidlertid en tvetydighet når det gjelder vurderingen av lekens verdi – ikke den sterke vurderingen vi fant hos FN. Lekens egenverdi er i rammeplanen ikke knyttet til bestemte kvaliteter eller kjennetegn. Siden egenverdien ikke gis en tydelig begrunnelse er den svak, og leken er dermed åpen for å beskrives også som en ‘arena’ for noe annet, nemlig «læring og utvikling, og sosial og språklig samhandling» (s. 20). Det presenteres en instrumentell rasjonalitet der leken tilskrives middelverdi. Dette kommer tydelig til uttrykk i formuleringen: «Barnas lek danner et viktig grunnlag for arbeidet med fagområdene» (s. 47).
Barns lek vurderes både å ha instrumentell verdi og egenverdi i den norske rammeplanen. Det er nokså vanlig og ikke nødvendigvis et problem. Vi kan likevel spørre om det kan være en utfordring for praksis dersom vi legger til grunn at hvordan vi verdsetter noe påvirkes av konteksten vi befinner oss i.
LITTERATUR
Ariansen, P. (2010). Miljøfilosofi. Oslo: Universitetsforlaget.
Bae, B. (2018). Politikk, lek og læring. Bergen: Fagbokforlaget.
FN (2013). Generell kommentar nr. 17 (2013) om barnets rett til hvile, fritid, lek, fritidsaktiviteter, kulturliv og kunstnerisk virksomhet (art. 31). Komiteen for barns rettigheter.
Gopnik, A. (2016). The gardener and the carpenter. New York: Farrar, Straus & Giroux.
Hurka, T. (2006). Value Theory. I. Copp, D. (red.). The Oxford Handbook of Ethical Theory. Oxford. Oxford University Press.
Jamieson, D. (2008). Ethics and the Environment. Cambridge: Cambridge University Press.
Kunnskapsdepartementet (2017). Rammeplan for barnehagen. Innhold og oppgaver. https://www.udir.no/globalassets/filer/barnehage/rammeplan/rammeplan-for-barnehagen-bokmal2017.pdf
Hovda, K. (2017). Imot naturen. Klassekampen 18. november, 20–26.
McDowell, J. (1998). Mind, Value, and Reality. Cambridge, Ma. Harvard University Press
Sundsdal, E. & Øksnes, M. (2017). Om verdsette barns lek (s. 50-69). I Øksnes, M. & Rasmussen, T.B. (red.), Barndom i barnehagen: Lek. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Sundsdal, E. & Øksnes, M. (2017). Om å stille feil spørsmål i lekforskningen. Dansk Pædagogisk tidsskrift 4 (17), 18–27.
- Einar Sundsdal, førsteamanuensis, Institutt for pedagogikk og livslang læring, NTNU og
- Maria Øksnes, professor i pedagogikk, Institutt for lærerutdanning, NTNU
