«Kan du høre at jeg blunker?» Pedagogens svar førte til at barnet gjorde noe hun aldri hadde gjort før.

Kan du høre at jeg blunker?» spør hun i det hun kommer mot pedagogen. Det er høst, og avdelingen er ute på tur i skogen. Hele ansiktet knytter seg sammen under pannebåndet for hvert blunk. Den voksne setter seg på en stubbe ved henne, bøyer seg mot ansiktet hennes for å lytte. Det er stille, og barnets ansikt går i taktfaste grimaser. «Nei», sier pedagogen skuffet. «Jeg klarer ikke høre blunkene.» Det virker som om barnet tenker litt før det kjapt tar av seg pannebåndet og trer det på hodet til pedagogen. «Prøv å blunke du da», oppfordrer jenta. Pedagogen blunker hardt med hele ansiktet, og da hører hun det. Åååå, det kommer faktisk en lyd hver gang hun blunker, en svak knitrelyd fra pannebåndet. Det var det barnet hadde oppdaget. «Jaaa» sier hun entusiastisk. Jeg hører det!» De titter hverandre inn i øynene og smiler – som om de har sammen oppdaget en av livets hemmeligheter. Et «Du och jag»-øyeblikk. Så løper barnet av gårde og leker videre.

Praksisfortellingen er nettopp blitt fortalt av en rørt pedagog inne på kontoret. «Senere på turen ga barnet meg en lang klem, det har hun aldri gjort før», fortalte pedagogen.

Følger barnets invitasjoner

Foran meg over pulten henger navnet på prosjektet vårt: Til stede-i-værelse. Jeg tenker at det er nettopp slike øyeblikk vi jobber for. Å ha personale som viser god relasjonskompetanse, som er rolige og sensitive i møte med barn, som følger barnets ulike invitasjoner og er nysgjerrige.

Til-stede-i-værelse er et todelt prosjekt. Den ene delen handler om nærvær og medarbeiderskap, den andre handler om hvordan vi er til stede når vi er på jobb, om voksenrollen og relasjonskompetanse. Prosjektet drives sammen med tre andre barnehager, som utgjør virksomheten Østre slagen barnehager i Tønsberg kommune.

Fast lesetid hver uke

Vi har gjennom flere år jobbet systematisk med å øke kunnskapen blant alle oss i personalet. Vi legger strategi- og kompetanseplaner hvert år. Vi sender ikke lenger en og en på kurs, men har felles opplæring. Vi leser utvalgt litteratur, og har alltid noe vi skal ha lest, eller forberedt til møter. Assistent- og fagarbeidergruppen har fast lesetid hver uke. På den måten har vi utviklet felles referanserammer og snakker samme språk. Vi ønsker og mener vi er på vei til å utvikle en lærende og robust organisasjon – der alle er med. Og hovedfokuset vårt er og skal alltid være barnekonvensjonens artikkel 3 – Barns beste.

Villig til å endre praksis

I våre møtepunkter samles vi om fag og refleksjoner. I barnehagen er det vi ansatte som er arbeidsverktøyet, og derfor må vi hele tiden være i utvikling. Som Kari Killen sier det: «I barnehagen har vi to frynsegoder: gratis kaffe og selvutvikling.» Det er krevende å jobbe i våre barnehager, du må være villige til å se og re-se og endre egen praksis. Dette er ikke noe du kan gjøre alene. Vi er avhengig av å få og gi hverandre tilbakemeldinger. Min opplevelse er at når personalet øker sin faglige kompetanse, bedres tilbakemeldingskulturen. Vi blir tryggere på å utfordre hverandre, fordi vi i større grad kan faglig forankre de tilbakemeldingene vi gir.

Når vi driver et slikt prosjekt, kreves det at vi både har og holder fokus. Det frustrerer meg når alle de ulike og nye satsingene kommer fra ulike hold med jevne mellomrom. Vi vet at endring tar tid, tre til fem år skriver Roland og Ertesvåg. Vi må ha tid til å fordype oss, til å øve, repetere og gjenta. Da må vi av og til ha mot til å takke nei. Nei, til for eksempel metoder, eller realfag og heller satse på det viktigste – på relasjoner. For det er der kvaliteten ligger.

• Lene Hole, styrer i Ilebrekke barnehage, Tønsberg