Lekens forsvarere

 I løpet av våren 2016 så vi et formidabelt forsvar av leken. Utdanningsforbundet, enkeltpersoner og ikke minst Barnehageopprør 2016 gjorde det tydelig for stortingspolitikerne at leken fortsatt må ha en sentral plass i norske barnehager. Barnehagelærerne fremsto som lekens fremste forsvarere og de ble hørt av de folkevalgte. Fortsatt er lekens plass tydelig vektlagt i rammeplanen. For egen del må jeg si at den første setningen i avsnittet om lek har en spesielt god klang: «Leken skal ha en sentral plass i barnehagen, og lekens egenverdi skal anerkjennes». (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 20). Vi kjempet, vi vant og nå må vi ta ansvaret for å realisere de gode intensjonene som ligger til samfunnsmandatet vårt. 

Ikke forstyrr, leking pågår

Det burde selvsagt være en selvfølge, at vi barnehagelærere er opptatt av lek. Leken ligger til mandatet vårt, den er en sentral del av kunnskapen vår, betydningen av den formuleres i etikken vi er forpliktet på, den har satt tydelig preg på en hundreårig tradisjon, og ikke minst, vil mange hevde at det å være en forsvarer av leken sitter i barnehagelærerens ryggmarg. Spørsmålet er hvor gode forsvarere vi er av leken de facto i hverdagen. Her har jeg en fornemmelse av at vi barnehagelærere har et forbedringspotensial. 

Anne Greve og Knut Olav Kristensen (2015) har forsket på lek i barnehagen, og spesielt på barnehageansattes evne til å fordype seg i leken sammen med barna. De har et par innvendinger til oppfatningen om at vi som profesjon er gode på lek. Blant annet spør de seg om barnehageansatte lar seg avbryte litt for lett: 

Når vi sammenligner med andre yrker, ser vi at barnehagelærere og assistenter kanskje er de som til enhver tid er mest tilgjengelige for andre voksne, uavhengig av hva de holder på med (kanskje med unntak av i samlingsstunden). En lærer i skolen, en lege eller en sykepleier kan ikke alltid komme for å besvare en telefon, ta imot en beskjed, møte foreldre eller pårørende eller hjelpe en annen elev eller pasient. Skal det ikke være slik med barnehageansatte også? 

(Greve og Kristensen, 2015, s. 153).

Greve og Kristensen har gjort erfaringer med disse avbruddene når de har forsket på barnehageansattes fordyping i lek. De mener at vel så naturlig som å avbryte en lekesekvens, bør det være for en barnehagelærer å si: «Dessverre, hun kan ikke komme i telefonen nå, hun er opptatt med å leke» (ibid.).

Barnehagehverdagens pushvarsler

Noen vil kanskje kalle det moralistisk, å påstå at voksne mennesker skal være med i barns lek på den måten. For barnehagelærere er det annerledes. Vår fagkunnskap tilsier oss at det å være med på leken er en profesjonsforpliktelse. Det er tross alt ikke slik at barna som leker på vår arbeidsplass, det er vi som jobber på barnas lekeplass. Greve og Kristensen hevder at når barnehagelærere først har blitt med på leken, og så forsvinner ut av den for å gjøre noe annet (som altså vurderes som viktigere), er konsekvensen at leken går i stykker. 

Med andre ord er det slik at selv om vi vet at leken er det viktigste for barn, og at barnehagelæreres deltakelse i lek er svært betydningsfull, så er vi likevel kjappe med å nedprioritere dette arbeidet grunnet den letteste distraksjon. Og her ligger kanskje forbedringspotensialet vårt, nemlig i å jobbe systematisk med å avsette tid til å delta i barns lek og å analysere vår egen praksis for å identifisere hva vi lar oss distrahere av. Kanskje må vi også relatere avbruddssituasjonene til vår egen hverdag, for å minne oss selv på hvor irriterende avbrytelser er. La meg ta et helt banalt eksempel. 

I sommer var jeg på ferie med kjæresten min. Hele intensjonen med turen var å koble av litt og at vi skulle ha tid sammen til opplevelser og samtaler. Selv lot jeg meg likevel avbryte av mail og telefoner. Dette fikk jeg selvsagt høre, og som en konsekvens slo jeg av lyden og samtlige pushvarsler på telefonen. En enkel handling som gjorde at jeg fikk øye på de vakre bygningene i Firenze, i stedet for å ha blikket festet på den vesle skjermen. Som en konsekvens av dette grepet så kjæresten min og jeg de samme tingene, vi snakket om det vi så, og begynte å dele opplevelsen. Slik er det også når vi skal være til stede i leken. Dersom vi slår av barnehagehverdagens pushvarsler får vi lettere øye på meningsinnholdet i leken, og kan dele opplevelsen sammen med barna.

Lek mer!

Og kanskje er det der vi skal begynne. Ja, jeg tror faktisk jeg vil oppfordre dere barnehagelærere som er til stede der den viktige lekinga foregår, å forsøke å identifisere hva som er pushvarsler i deres jobbhverdag, for så å se om noen av dem kan slås av. Selvsagt vet jeg at svært mange barnehager jobber godt med nettopp dette allerede, men min erfaring er at det å verne om tiden til lek med barn er et arbeid som må pågå kontinuerlig. 

«Vår lojalitet ligger hos barnehagebarn og elever for å fremme deres beste», heter det i Lærerprofesjonens etiske plattform. Og videre: «Barnehagelærere, lærere og ledere fremmer alle barnehagebarn og elevers muligheter for lek, læring og danning». Barnehagelærerne har til gagns bevist at de tar dette ansvaret i det offentlige ordskiftet. Nå gjelder det å følge opp ansvaret på en slik måte at det virkelig merkes for ungene. Avbryt mindre, lek mer!

Litteratur:

Greve, A. & Kristensen K. O. (2015). Lek i det muliges rom. I A. Greve, L. Pedersen & H.G. (Red.), Faglighet i barnehagen (s.141–163). Bergen: Universitetsforlaget. 

Kunnskapsdepartementet (2017). Rammeplan for barnehagen. Innhold og oppgaver. Oslo: Kunnskapsdepartementet. 

Lærerprofesjonens etiske plattform. Hentet fra: https://www.utdanningsforbundet.no/globalassets/larerhverdagen/profesjonsetikk/larerprof_etiske_plattform_a4_rev_101114.pdf 

Morten Solheim, seniorrådgiver i Utdanningsforbundet