Vi kan peke på fire hovedkategorier som fremmer studentenes læring i praksis, nemlig personlige og strukturelle forutsetninger, relasjoner, læringsprosesser og oppgavetyper, skriver artikkelforfatterne. Foto: Fotolia.com
Nye praksisoppgaver gir bedre læring
Nye praksisoppgaver som utvikles mellom barnehagelærestudentene og praksislærerne kan bidra til bedre læring, mer fleksibilitet og mindre stress.
Hvordan kan høgskole og praksisbarnehager sammen styrke kvaliteten i barnehagelærerutdanningen? Dette spørsmålet danner utgangspunkt for innovasjonsprosjektet Utdanningsbarnehager ved Institutt for barnehagelærerutdanning ved HiOA som startet opp i 2016.
Prosjektet har identifisert noen utfordringer i samarbeidet mellom høgskole og praksisbarnehager og prøvd ut tiltak for å øke graden av innflytelse for praksisfeltet, øke kunnskapsutvekslingen og utvikle mer profesjonsnære oppgaver i praksis.
Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd og utføres som et samarbeid mellom høgskolen, Bjerke bydel i Oslo, Bærum kommune og stiftelsen Kanvas. Innovasjonsarbeidet består av ulike FoU-aktiviteter som retter seg mot tre hovedfelter: Utdanningssamarbeid og partnerskapsavtaler, profesjonsrelevans samt læringsmiljø og læringsprosesser. Vi presenterer i det følgende et utsnitt av et pågående arbeid med læringsmiljø, læringsprosesser og nye oppgaver.
Et annet forskningsprosjekt innen innovsjonsprosjektet Utdanningsbarnehager foreslår profesjonelle standarder for barnehagelærere.
Utdanningen kritisert
De siste årene har utdanningsinstitusjonene fått kritikk for i for liten grad å imøtekomme de kravene som stilles til profesjonsutøvelse i barnehagene, og dialogen mellom utdanningsinstitusjon og barnehagefelt har vært svak (Haakstad og Kantardjiev, 2015). NOKUT peker i sin evaluering av førskolelærerutdanningen fra 2010 på at «øvingslærere er også av den oppfatning at praksisfeltet synes å være sekundært for høgskolen» (NOKUT, 2010, s 82). Også Følgegruppa for barnehagelærerutdanningen (2016) peker på manglende samarbeid mellom praksisfelt og utdanningsinstitusjon blant annet med hensyn til mengde oppgaver og innhold i oppgavene studentene har i praksis. Vår forskning knyttet til arbeidsplassbaserte studier (Kaarby og Lindboe, 2016) peker på at læring i praksis bidrar til den enkelte students personlige kunnskapsutvikling, men vel så viktig er fokuset på hvordan studentene også bidrar til kollektiv læring (Raelin 2008). Dette er utgangspunkt for vårt delprosjekt der vi utforsker individuelle og kollektive læringsprosesser og prøver ut metoder for læring i fellesskap og strukturer for å styrke tilknytningen mellom høgskole og praksisfelt.
Hva hemmer læring?
For å finne ut hva som fremmer – og hemmer – læring i praksisperioder og dernest prøve ut tiltak for å styrke læringsprosesser og læringsutbytte, gjennomførte vi innledende samtaler i sju barnehager med praksislærere og assistenter. Målet med denne pilotstudien var å få kunnskap om hvordan studenter mottas i barnehagene og hvordan kunnskap utveksles, samt praksislæreres tanker om hvordan læring i praksis kan tilrettelegges best mulig. Et sentralt spørsmål var: Hva er det studentene bare kan lære i praksis? På denne bakgrunn utviklet vi nye oppgaver til utprøving, hadde samtaler med studentene i praksis og gjennomførte samtaler med noen studenter og praksislærere i etterkant. Til sammen deltok 36 studenter og praksislærere og barnehagemedarbeidere i sju av ni prosjektbarnehager. Notater og transkriberte samtaler utgjør datagrunnlaget i denne kvalitative studien. Utfordringene som kom frem av samtalene var manglende innflytelse, smale oppgaver og lite kunnskapsutveksling.
For smale oppgaver
I samtalene med praksislærere mente de det var behov for økt innflytelse fra praksisfeltets side, særlig med henblikk på å utvikle oppgaver. De beskrev studentenes oppgaver som for smale og for lite innrettet mot bred profesjonslæring. I samtalene med barnehagemedarbeiderne ble det tydelig at det er et potensial for å systematisere kunnskapsutvekslingen mellom studenter og øvrige ansatte i barnehagen samt å trekke større veksler på hele personalgruppen når det gjelder felles læring mellom studenter og ansatte. Dette vil også kunne bidra til å utvikle arbeidsplassen som en læringsarena. Basert på samtalene utarbeidet vi alternative oppgaver. Dette var oppgaver der studentene skulle 1) bli kjent med barnehagemedarbeidernes kunnskaper og ferdigheter 2) bruke praksisfortellinger som utgangspunkt for kunnskapsutvikling med personalgruppa 3) utvikle egne praksisoppgaver i samarbeid med praksislærer ut ifra et gitt kunnskapsområde, barnehagens behov og egne læringsbehov og interesser. Den siste oppgaven ble prøvd ut med 14 studenter.
Hva fremmer læring?
På bakgrunn av faktorer som kommer frem i datamaterialet mener vi å kunne peke på fire hovedkategorier som fremmer studentenes læring i praksis, nemlig personlige og strukturelle forutsetninger, relasjoner, læringsprosesser og oppgavetyper.
Relasjoner
Både praksislærere, studenter og barnehagemedarbeiderne mener det er viktig at studentene utvikler relasjoner til alle ansatte på avdelingen gjennom aktivt å arbeide for å bli kjent, utveksle kunnskap og samarbeide i ulike situasjoner. Barnehagemedarbeiderne opplevde å bli sett og verdsatt for sin kompetanse og følte seg mer involvert i praksis. De tok også mer ansvar.
Prosesser
Både praksislærere og studenter sier at åpne prosesser som inkludere bred profesjonslæring i de daglige i rutineoppgavene og den pedagogiske praksisen fremmer læring. Det innebærer oppgaver som: varer over tid, utfordrer studentene ut fra studentens forutsetninger, involverer og engasjerer personalet, gir mulighet for å utforske, gå i dybden på et tema, utvikle, utveksle og dele kunnskap, prøve ut og prøve på nytt.
Oppgavetyper
Praksislærerne ønsket oppgaver som satte studentene inn i en mer helhetlig barnehagelærerrolle og ga rom for å se og lære av alle de små hverdagssituasjonene i barnehagen. Oppgaven studentene utviklet i samarbeid med praksislærer viste seg å favne alle disse fire ovenfor nevnte kategoriene. De personlige og strukturelle forutsetningene ble ivaretatt i utformingen av oppgaven, og gjennom arbeidsprosessen ble relasjoner utviklet. Både praksislærere og studenter var opptatt av reell ledelse, og studentene opplevde å ha erfart prosjektledelse og fått brukt både kreativitet, fagkunnskap, samspill- og lederegenskaper. Flere mente veiledningen endret karakter ved denne måten å jobbe på. Den ble mye mer preget av jevnbyrdig felles utforskning og prosjektutvikling. I tillegg opplevde både studenter og praksislærere at arbeidsformen ga mer fleksibilitet og mindre stress.
Konklusjon
Oppgaveformen og oppgavenes innhold ser ut til å ha stor betydning for studentenes læringsutbytte. Dersom bred profesjonsrettet læring i praksisperioder skal realiseres, mener vi at oppgavene i større grad må utvikles i fellesskap mellom praksislærer og student, og involvere alle ansatte på avdelingen innenfor rammer gitt fra utdanningsinstitusjonen side.
Les mer: blogg.hioa.no/utdanningsbarnehage
Litteratur
Følgegruppe for barnehagelærerutdanning (2016). Barnehagelærerutdanninga Tilbakevendande utfordringar og uprøvde mulegheiter. Rapport nr 3
Haakstad, J. og Kantardjiev, K. (2015). Arbeidslivsrelevans i høyere utdanning: Undersøkelse om universiteter og høyskolers arbeidslivskontakt og studienes relevans for arbeidslivet. NOKUT. Oslo
Kaarby, K.M.L. og Lindboe, I.M. (2016). The workplace as a learning environment in early childhood teacher education: An investigation of work-based education. Higher Education Pedagogies 1.1, s106–120
NOKUT (2010). Evaluering av førskoleutdanningen i Norge 2010, del 1 Hovedrapport. NOKUT. Lysaker
Raelin, J.A. (2008). Work-based Learning. Bridging knowledge and Action in the Workplace. San Francisco, CA: Jossey-Bass
- Karen Marie Eid Kaarby, førstelektor, Institutt for barnehagelærerutdanning, Høgskolen i Oslo og Akershus
- Inger Marie Lindboe, studieleder og førsteamanuensis, Institutt for barnehagelærerutdanning Høgskolen i Oslo og Akershus