Rollelek er viktig for barns språkutvikling

Rolleleken er ofte en naturlig uttrykksform for barn. I rolleleken tar barnet hele seg selv i bruk. Barnet føler seg hjemme i rollelekens måte å uttrykke seg på. I rolleleken får barnet muligheten til å flette nyinnlærte ord inn i en språklig dialogsituasjon. Ord får først fullt ut sin mening når de forekommer i en jeg-andre-situasjon med helkonkreter.

To typer rollelek

Liv Vedeler har i en lang periode studert språk og lek. Hun viser i sin bok «Barnets kommunikasjon gjennom lek» (1987) til Pelligrinis forskning. Pelligrini er en av dem som har gjort grundige studier med hensyn til lekens betydning i forbindelse med barnets språkutvikling. Pelligrini fremhever de naturlige kommunikative elementer som ligger implisitt i leken. Det aktive språket i leken ledsages av handlinger, manipuleringer og relasjoner. I rolleleken skaper barnet en oppdiktet verden som det selv går inn i. Barnet bruker først og fremst språket til å skape denne lekeverdenen. Leketeoretikere skiller mellom den projiserende rolleleken og den identifiserende rolleleken.

Den projiserende rolleleken

I den projiserende rolleleken overfører barnet sine tanker og følelser til lekefigurer som dukker, personer, biler, hus og romvesener. Barnet kan for eksempel ta ut sin aggresjon mot en lekefigur, eller ved at lekefiguren får tilsnakk for noe som noen har gjort eller sagt. Den projiserende rolleleken blir ofte brukt i en strukturert terapisammenheng. Ved hjelp av språket overfører eller projiserer de sine eventuelle smerter, tanker og følelser til lekefigurene.

Barn bruker også en projiserende rollelek uten at det ligger noen vonde og eventuelt ubearbeidde følelser til grunn. Barnet kan også veksle mellom en projiserende og en identifiserende rollelek.

Den identifiserende rolleleken

I den identifiserende rolleleken er barnet selv den figuren som spilles. Den identifiserende rolleleken er kanskje den mest vanlige. Barna vil ofte i starten planlegge leken både når det gjelder sted, rekvisitter og aktiviteter.

En rollelek kan for eksempel starte med at et barn kan si til et annet barn: «Nå er jeg liksom en hund som løper. Så skal du fange meg.» Bruk av ordet «liksom» inviterer til en rollelek. Dersom det andre barnet aksepterer rollen, er leken i gang.

Rolleleken som samspill

Rolleleken er også viktig sett i en samspillssammenheng. I rolleleken lærer barna å ta hensyn til hverandre. De lærer også å samarbeide. Rolleleken har med andre ord også en viktig funksjon med hensyn til utviklingen av barnets sosiale kompetanse. Det er kanskje gjennom det sosiale samspillet at barnet lærer både sosiale spilleregler og språk. Rollelekens betydning som en arena for sosial kompetanseutvikling er et stort tema som vi i denne sammenheng ikke vil gå noe nærmere inn på, men dette nevnes likevel fordi sosialt samspill og språklæring er to sider av samme sak. Jeg vil i denne forbindelse henvise spesielt til O. Løken og F. Søbstad (2011), «Barnehagens grunnsteiner».

Den voksne bør holde øye med det sosiale samspillet i rolleleken. Det må ikke bli slik som en liten gutt opplevde det, han kom gråtende hjem til sin mor og sa: «Hver gang må jeg være hund!» Jeg tror ikke dette uten videre var vondt ment, men også i leken er det ofte noen som styrer og noen som kanskje alltid blir styrt.

Rollespråket

Vi kan dele barnas rollelekspråk i tre grupper:

1. Rolleytringer

2. Regiytringer

3. Magiske ytringer

Rolleytringer

Dette er de ytringene barn benytter i rolleleken. Dersom barnet spiller en gris, så sier det «nøff-nøff». Er det en sau, så sier det «bæ-bæ». Barna er de figurene eller personene som de spiller i rolleleken, både hva de «sier» og hva de «gjør». Rolleytringene fremsies ofte med en tilgjort stemme, for å vise at nå er barna i gang med rolleleken. Det som synes å være interessant å registrere, er at barna ofte bruker en slags tilgjort østnorsk stemme når de er inne i rollen. Dette er nok innlært gjennom TV.

Regiytringer

I regiytringene går barna ut av rollen sin, selv om de fortsatt er i rolleleken. De bruker da sin vanlige stemme når de inntar en organiseringsrolle eller påtar seg et regiansvar blant annet for å få fremdrift i leken. «Jeg ble jo lei meg, og da må du liksom gråte.» De andre barna kan akseptere regiytringene, og da går leken videre i henhold til de nye forslagene. Det kan også hende at det kommer frem ulike regiforslag fra flere. Da kan i verste fall rolleleken stoppe opp. I slike tilfeller bør kanskje den voksne være på vakt og få leken på gli igjen. Det kan være at barna selv griper inn og går ut av rolleleken for en stund for å få leken på skinner igjen. «Nei, det er ikke morgen ennå. Vi har jo ikke stått opp!»

Magiske ytringer

De magiske ytringer er slike ytringer hvor barnet sier hva som skjer i leken. «Jeg kjører bil, drr-drr.» «Jeg låser igjen døra, klikk-klikk.» Barn bruker ikke så ofte de magiske ytringene i rolleleken.

Vanligvis gir barna klart uttrykk for hvilke av de tre ytringstypene som brukes. Rolleleken krever ofte utstyr. Det er fint å ha et lager med ulike rekvisitter i form av ulike typer klær, hatter, vesker og redskaper i barnehagen.

Veileder rollelek

Den genuine rolleleken styres av barna selv. Noen ganger kan det være behov for en voksen veileder som klarer å få en fastlåst rollelek i gang igjen. Leken kan gå i stå og bli lite kreativ dersom barna føler seg utrygge i leken. At en voksen er til stede (uten at han eller hun nødvendigvis deltar), kan være med på å skape den nødvendige ro og trygghet for at leken kan fortsette på barnas premisser.  Et sentralt spørsmål og en pedagogisk utfordring vil være på hvilken måte en kan gå inn og strukturere og styre rolleleken uten at leken derved mister sin egenart, spontanitet og kreativitet.

Det kan for eksempel være behov for en forsiktig strukturering av leken fra de voksnes side, for på den måten å få inn de språklige ord og begrepsmessige utfordringer som ligger i målsettingen om en styrket språklig kompetanse.

Formell og uformell læring

De formelle læringsaktivitetene vil kunne styres av de mål og oppgaver som ligger i barnehagens rammeplan, mens de uformelle læringsaktivitetene mer preges av barnas frie lek. Uansett blir det pedagogens ansvar å gjøre også de mer formelle læringsaktivitetene motiverende, lekpreget og lystbetont.

En kan for eksempel dele barna inn i ulike lekegrupper. De voksne kan så fordele seg på disse gruppene. Noen ganger er det viktig at pedagogen, særlig i starten, er en aktiv deltaker i barnets lek, og at pedagogen styrer mer bevisst det som skal være målet med leken (for eksempel målrettet begreps- og setningstrening og fri fortelling). Samtidig er det viktig at en beholder lekens spontanitet og lar barnas egen kreativitet få plass. Den voksnes engasjement eller styring av rolleleken bør være tidsavgrenset og bør være fokusert på de spesifikke aktivitetene en ønsker å få fram. Selv i slike formelle lekeaktiviteter bør den voksne holde seg mest mulig i bakgrunnen. Den voksne vil kanskje, som nevnt, bare ha en igangsettingsrolle.

Litteratur:

Frost, J. og Lønnegaard, A. (1995): Språkleker – praktisk del. Universitetsforlaget.

Hagtvet, B.E. (1988): Skriftspråkutvikling gjennom lek. Hvordan skriftspråket kan stimuleres i førskolealderen.

Hagtvet, B.E. (1991): Språkutvikling gjennom lek. Universitetsforlaget.

Hagtvet, B.E. og Pålsdottir, H. (1992): Lek med språket. Oslo.

Haugstad, Odd (2001b): Forberedende trening og begynnerlesing. Pedagogisk forlag.

Haugstad, Odd (2014): Språk- og skriftspråklig stimulering i barnehagen. Pedagogisk forlag.

Høier, J. (2010): Tidlig innsats for livslang læring. Et språklig

perspektiv på barnehagens arbeid med 4–5-åringene. Norsk Pedagogisk Tidsskrift, nr. 4, s. 330–342.

Høigård, A. (1999): Barnets språkutvikling – muntlig og skriftlig. TANO/Aschehoug.

Kristoffersen, K.E. m.fl. (2012): Utvikling og variasjon i kommunikative ferdigheter hos barn som lærer norsk – en CDI-basert studie. Norsk Logopedisk Tidsskrift, 1, s. 34–43.

Kunnskapsdepartementet (2006): Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver.

Løken, O. og Søbstad (2011): Barnehagens grunnsteiner.

Lyster, S.-A.H. (2008): Språkvansker – generelle og spesifikke tiltak.

Lyster, S.-A.H., Horn, E. og Rygvald, A.L. (2010): Ordforrådutvikling hos norske barn og unge. Spesialpedagogikk 74, s. 191–218.

Ottem, E. og Lian, A. (2008): Språkvansker. Teoretiske perspektiver og praktiske utfordringer.

Ruud, E.B. (2012): Sosial fantasilek. Kompetanse for livet.

Seland, M. (2011a): Livet i den fleksible barnehagen.

Stortingsmelding nr. 41 (2012–2013): Framtidens barnehager.

Vedeler, L. (1987): Barns kommunikasjon i rollelek. Universitetet i Oslo.

Vejleskov, H. og Vedeler, L. (1988): Språk i småbarnsgrupper.

• Odd Haugstad, cand.pead.spec., logoped og faglitterær forfatter