Slik fikk de barnehageansatte mot til å synge og spille mer

Resultatene etter det fire år lange prosjektet «Fra musikk til språk» i 37 barnehager i Bergen viser at det er mer sang og musikk i barnehagene enn før prosjektet startet, og at personalet er mer oppmerksom på de positive effektene musikk har for barn.
Prosjektet er initiert og finansiert av fagavdelingen for barnehage og skole i Bergen kommune, og er gjennomført i samarbeid med NLA Høgskolen. Målet har vært å styrke en flerkulturell pedagogikk, ved å stimulere barnas språk gjennom kunstfaglige aktiviteter som musikk og drama.

Teori og egne erfaringer

Åtte til ti barnehager deltok hvert år i prosjektet, i alt 37 barnehager. En prosjektgruppe på tre til fem ansatte fra hver barnehage deltok på felles samlinger og lagde prosjektplaner for sine barnehager. Prosjektgruppene ble fulgt opp gjennom faglige forelesninger, refleksjon og praktisk øving på 4 fellessamlinger og veiledning. To prosjektledere fra NLA Høgskolen samarbeidet med Bergen kommune om det faglige innholdet og gjennomføring. Gjennom prosjektet arbeidet barnehagens personale med å utvikle egne ferdigheter i å lede og delta i musikkaktiviteter og i å gjenkjenne og stimulere barns språkuttrykk gjennom musikk. Teori og fagstoff fra fellessamlinger og egne observasjoner, var viktig utgangspunkt for en forståelse av musikkens betydning for barn, og musikk som kommunikasjon og språk. I tillegg fikk deltakerne kjennskap til nyere forskning om språklæring, og hva som skjer hos barn når de synger (Kulset, 2016).

Sangstunder gir mestring

Sang kan både lette læring generelt, gi språklig stimuli og gi barn fra ulik språkbakgrunn mulighet til å kommunisere og samhandle på tvers av språklige ferdigheter. Også internasjonal forskning viser at gjennom forutsigbare og godt planlagte samlingsstunder med musikk kan barn fra ulik bakgrunn oppleve mestring, fordi de også utvikler andre ferdigheter, som evnen til å lytte, forstå andres handlinger, samarbeide og å bruke språket (Pitts, 2016).

Suksessfaktorer

Deltakerne i musikkprosjektet forteller at det er mer sang og musikk i barnehagene enn før prosjektet startet. Personalet er også mer oppmerksomme på musikkens positive effekt på barns bruk av språk. Personalet synger mer, både planlagt og spontant. De er mer bevisste på å ha en plan for samlingsstunder, bruke repetisjon, bevegelser, instrumenter og andre rekvisitter. I tillegg arbeider de med gode overganger og flyt i en musikksamling. Instrumenter er mer tilgjengelig for barna, og blir brukt av både barn og voksne. Hver barnehage fikk en «instrument-
pakke» bestående av en pentaton (fem toner) xylofon, en stor djembe, to mindre trommer, rytmeegg og rytmepinner, chiffon-skjerf og myke haki-baller. På en fellessamling lærte deltakerne sanger og aktiviteter med disse instrumentene og rekvisittene. I tillegg var en musikkpedagog på besøk i hver enkelt barnehage og gjennomførte samlinger med barnegruppe basert på samme repertoar.

Utrygge på egen kompetanse

Mange ansatte i barnehage er utrygge på sin egen musikkompetanse og kan ha et anstrengt forhold til egen sangstemme, selv om de er positivt innstilt til musikk (Møen, 2014, 2016; Schei & Duus, 2016). Slik var det også blant deltakerne i dette prosjektet. Personalet utfordret disse oppfatningene ved å øve på å synge og spille. Det har de gjort på personal- og avdelingsmøter eller i samlinger med barna, gjerne med en annen voksen som musikalsk og pedagogisk støttespiller. Dette har ført til at flere sier de er blitt mer sikre på egen musikkutøving, egen sangstemme og bruk av instrumenter. «Flere som vegret seg, oppdaget at dette var lett! Man trenger ikke være musiker for å drive med bevisst musikkarbeid i barnehagen», sier en av deltakerne. Kunnskap om hva dette betyr for barna, og egne observasjoner av barns glede og mestring, har overbevist flere.

Flere tør

75 prosent av deltakerne som svarte på spørreskjemaet i etterkant av prosjektet sa at de nå har god kompetanse på temaet musikk og språk, og er mer engasjert i musikkaktivitetene: «Vi har sett viktigheten av at voksne er fysisk og psykisk til stede under samling. Bort med «hysjerne» og inn med de voksne som er aktiv i samling». 55 prosent av deltakerne sier de er bedre på å bruke instrumenter: «Suksessfaktoren har vært at vi har senket terskelen for å bruke instrumenter i samlingsstunden. Flere i personalet tør å ha musikksamlinger». De uttrykker en trygghet på hvorfor de bruker musikk og på hvilken måte: «Vi har fått mer teori om temaet, og det har gjort oss mer bevisst». I fokusgruppesamtalen sier en at hennes arbeid med musikk og de yngste barna nå har fått en bedre kvalitet: «Jeg har sett hvor viktig musikken er, hvor mye læring det er, og hvor mye jeg kan observere hos barna gjennom det».

Lærer og musiserer sammen

Deltakerne i prosjektgruppene fra barnehagene uttrykker at det har vært viktig å være sammen om å utvikle ny kompetanse, og at det skjer i det praktiske arbeidet i barnehagen. «Vi lærte fordi vi var sammen», sier en. Læringen er sosialt konstruert og situert til barnehagen med kolleger og barn (Lave & Wenger, 1991). Et praksisfellesskap (Wenger-Trayner & Wenger-Trayner, 2015) er en slik situert læringssituasjon, der de ansatte har funnet et fellesskap hvor de øver seg, og skaper mening, læring og engasjement gjennom musikk i møte med andre personalgrupper med samme mål og interesse og gjennom et økt fokus på musikken i egen personalgruppe. De har et felles ansvar for planlegging i sin barnehage og for å skape et utviklende musikk- og språkmiljø for barna i sin barnehage. «En gruppe mennesker som utgjør et praksisfellesskap gjennom utøvelse av musikk eller musikalsk interesse» (min oversettelse) kan kalles et musikalsk praksisfelles-
skap (Kenny, 2016, s. 16). I dette prosjektet kan vi også se på barna som deltakere i musikalske praksisfellesskap gjennom deres økte deltakelse
i musikkaktiviteter i barnehagen.

Fra bråk til samspill

I en av barnehagene i prosjektet opplever de at barna ofte tar initiativ til sang og spill på instrumenter, også uten voksne til stede. En av de ansatte innrømmer at dette ikke kunne skjedd tidligere fordi de voksne oppfattet aktivitetene som bråkete og kaotisk. Nå er barna en del av et musikalsk praksisfellesskap hver dag, de voksne slapper mer av og musikken beskrives som en viktig arena for vennskap og sosialisering mellom barna. Gjennom musikken har barnehagen styrket sitt arbeid for å stimulere til språk, samspill og deltakelse for alle barn, spesielt for de flerspråklige barna.

LITTERATUR:
Kenny, A. (2016). Communities of musical practice. Abingdon, Oxon: Routledge.
Kulset, N. B. (2016). Sang som døråpner til et nytt språk for barn med et annet morsmål. I Isaksen & Frost (Red.), Hjertesproget (s. 115–123). Herning: Videnscenter for Sang, Sangens Hus.
Lave, J., & Wenger, E. (1991). Situated learning: legitimate peripheral participation. Cambridge: Cambridge University Press.
Møen, I.-L. (2014). Den syngende barnehagelæreren: utvikling av faglig trygghet. I Margareth Eilifsen (Red.), På kryss og tvers: Muligheter for flerfaglig arbeid i barnehagen (s. 30–44). Oslo: Universitetsforlaget.
Møen, I.-L. (2016). The Right to Sing: How to Inspire Confident Singing Kindergarten Teachers The Changing Face of Music and Art Education, 7(2), 99– 108.
Pitts, S. E. (2016). Music, Language and Learning: Investigating the Impact of a Music Workshop Project in Four English Early Years Settings. International Journal of Education & the Arts, 17 (20).
Schei, T. B., & Duus, A. L. (2016). Modig som Mitwa: kunstnerisk utfoldelse med barnehagebarn. Bergen: Fagbokforlaget.
Wenger-Trayner, E., & Wenger-Trayner, B. (2015). Communities of practice: A brief

introduction. http://www.wenger-trayner.com

• Inger-Lisa Møen, førstelektor NLA Høgskolen Bergen