– Jeg var et tenkende barn, stille og tilbakeholden. De andre barna hadde noe mellom seg som jeg ikke klarte å være en del av. Jeg hadde lyst til å være et annet sted. Men jeg hadde et rikt indre liv, forteller Margreth Olin. Foto: Bente Bolstad
Som femåring fant Margreth Olin selv et alternativ til barnehagen
Margreth Olin likte seg ikke i barnehagen. Derfor bestemte 5-åringen seg for å slutte. Hun sørget selv for et annet sted å være.
Filmskaper Margreth Olin er kjent for sine dokumentarfilmer. Sist ute er filmen Barndom, der hun følger barnehagebarn i et helt år.
Fra Margreth var tre til hun var fem år gikk hun i Ringstad barnehage på Stranda på Sunnmøre. Hun følte seg ensom i barnehagen, og hun var redd for de store guttene.
– Jeg hadde større glede av å være sammen med voksne. Livet ga mening når jeg var omgitt av folk jeg var trygg på, sier hun.
Bestevenn
Den dagen hun datt av huska og fikk den i bakhodet, var det nok. Hun bestemte seg for å slutte i barnehagen. Hun likte seg ikke der. Ikke i det hele tatt. Margreth var et forsiktig barn. I barnehagen ble det for mange unger og for utrygt.
Da de andre barna gikk inn for å spise, gjemte Margreth seg. Hun løp ned til Grand kafé i Stranda sentrum. Kafeen ble drevet av hennes beste venninne i verden, Emma, 70 år og barnløs.
– Jeg spurte Emma om jeg kunne få være hos henne, mens foreldrene mine var på jobb.
Emma var en travel forretningskvinne, med 80 fabrikkarbeidere til middag hver dag, i tillegg til barnedåper, bryllup og begravelser.
Begge foreldrene til Margreth jobba på Stranda handelslag, som lå i etasjen under Grand. I tredje etasje bodde familien hennes i den ene leiligheten, i den andre bodde Emma.
Livet på kafeen
Emma svarte ja.
– Da gikk jeg opp og stilte meg foran mora mi og sa at jeg hadde slutta i barnehagen og at jeg skulle være hos Emma, forteller Margreth.
Det travle livet på Grand passa godt for Margreth, som syntes det var fint å være med å gjøre det Emma gjorde. Etter hvert gikk Emma over i pensjonisttilværelsen, men først fikk Margreth prøve å være Strandas yngste kafédame.
– Det jeg likte, var at vi gjorde alt på ordentlig. Jeg tenker på lek som barns arbeid, eller barns måte å være i verden på. Når Emma vaska, ville jeg også vaske, og så fikk jeg en klut. Jeg vaska ikke for at det skulle bli reint, jeg vaska for å være påkobla energien til Emma. Når Emma bakte, fikk jeg lov å forme rosene som skulle på marsipankaka.
En annerledes barndom
På Stranda kafé gikk Margreth mellom kafébordene og fikk høre mye rart. Hun forsto ikke alt, men hun ble kjent med folk som whisky-Per, som ofte kom rett fra fyllearresten til Emmas kafé.
De forskjellige menneskene hun møtte på Grand festet seg i hukommelsen. Da hun begynte på skolen og skulle skrive stil, dukket figurene fra kafeen opp i stilene. Margreth tror selv at tida på Grand bidro til at hun har blitt en historieforteller, med film som medium.
Å få lov å delta
Barnehagen der filmen Barndom er tatt opp, ser også på leken som barnets arbeid. Margreth mener barn trenger mer enn lek. De trenger å se voksne mennesker i hverdagslige aktiviteter. I denne barnehagen er en av de ansatte kokk med bakgrunn fra restaurant. Når han kommer på jobb om morgenen starter han med middagen. God lukt brer seg, og ungene stimler til og hjelper.
En av de andre ansatte er flink i håndarbeid, og barna får sitte på fanget og følge med. De hugger ved. De voksne viser barna at de kan noe.
De ansatte er på jobb i sju timer. De er sammen med barna hele tida, og spiser sammen med dem.
Gjemte seg i kjele
Hos Emma fikk Margreth delta i arbeidet. I kjøkkenet fantes det en diger rød kaffeboks, like høy som Margreth. Hun fikk i oppgave å klippe opp kaffeposer og helle opp i den store boksen. Hun og Emma spiste sammen.
– Jeg var et småspist barn. Men med Emmas nybakte brød og den gode tryggheten, kunne jeg lange i meg fem-seks brødskiver.
På kjøkkenet var det noen kjempestore kjeler. Det var Margreths glede å gjemme seg i en av dem når foreldrene kom for å hente henne.
Kom ikke inn i miljøet
– Har du konkrete minner fra barnehagen?
– Jeg husker jeg ble levert i barnehagen. Jeg husker at jeg satt på fanget til mamma og ikke ville slippe henne. Da var jeg kanskje bare tre år. De andre barna hadde noe mellom seg som jeg ikke klarte å være en del av. Jeg hadde lyst til å være et annet sted. Barn kan ha noe ved seg som de voksne ikke ser. Jeg var et tenkende barn. Jeg var ikke flink i idrett, og jeg var stille og tilbakeholden. Men jeg hadde et rikt indre liv.
– Er du det samme mennesket i dag som barnet Margreth var?
– Kjernen er den samme. Men livet har gitt meg noen nådeløse erfaringer de siste åra. Mannen min fikk massivt hjerneslag i 2015. På en måte var det da jeg ble voksen. Noe lukket seg i meg.
Å bli mamma
Margreths egne barn har gått i barnehage, den eldste fra fire og et halvt år, den yngste fra hun var tre. Det var gode opplevelser. Men hun kunne ikke tenke seg å sende barn under tre år i barnehagen. Hun var bare 21 år da Maria ble født.
– Det er den dypeste opplevelsen i hele mitt liv. Hun var jo et helt menneske, fra starten. Jeg skjønte at min oppgave ikke var å oppdra henne, men å legge alt til rette for at hun kunne få bli den hun er ment å være. Filmen Barndom er mest av alt inspirert av det å få Maria, sier Margreth Olin.