Stig Broström: Angrer på sin kritikk av den frie leken

I snart et halvt århundre har den danske professoren Stig Broström kjempet i den pedagogiske frontlinjen. Stridstemaene blant kollegaene har vært mange, og arbeidet hans har fått stor innflytelse på den pedagogiske praksisen i hele Norden. Nå er han professor emeritus; som betyr at han har gått av med pensjon fra jobben som forsker og professor ved Danmarks Institut for Pædagogik og Uddannelse (DPU) ved Aarhus Universitet. 

Etter å ha levert forskning innen pedagogikk i årevis skulle en tro at han var klar for å nyte pensjonisttilværelsen med beina hevet og tankene lagt vekk fra jobb. Men Stig Broström er stadig å finne på sitt lille kontor på DPU i Emdrup. Ut fra kontoret å dømme ser det ikke ut som om han er på vei ut; tvert imot er kontoret stappfullt. Det ligner på en blanding av bibliotek og lekestue. Barnekunst og leker fra flere årtier pryder den ene delen av kontoret, mens den andre er dekket av hyller fra gulv til tak med bøker om pedagogikk, som han har samlet gjennom et langt arbeidsliv.

Å lære av sine feil

Kontrasten mellom de to leirene er ikke til å ta feil av: Den kreative og «kaotiske» siden kontra den organisatoriske og faglig funderte.

Stig Broström setter seg på en stol midt i rommet. Midt i spenningsfeltet.

– Jeg er blitt klokere, sier han og ligner i sin ettertenksomhet en museumsinspektør som har sett verdien av å blande gullaldermalerier med moderne kunst. Men faktisk er det han snakker om det siste århundrets største pedagogiske konflikt. Nemlig kampen mellom den strukturerte pedagogikken på den ene siden, som han har vært forkjemper for, og
på den andre siden fri lek.

– Sett nå i ettertid kan jeg se at jeg i den strukturerte pedagogikkens oppgjør med reformpedagogikken var for sneversynt. Kritikken mot fri lek ble for stor. Jeg skulle i større grad ha sett betydningen av barns frie lek og sett betydningen av kreativitetsbølgen. Jeg burde ha sett kjernen i den frie leken og inkludert den sprudlende kreativiteten i den strukturerte pedagogikken. Det gjorde jeg ikke, sier professoren.

Hva barn har bruk for

Oppgjøret med den danske reformpedagogikken var en motreaksjon mot en overdreven barnehagepedagogikk, der barnet, ifølge Stig Broström, hadde hatt altfor stor innflytelse på hva som skulle skje. Det var problematisk, mente han. For en overdreven frihet til barnet betydde at de barna som hadde god støtte hjemmefra, kunne utnytte friheten, mens barn som var mindre stimulert hjemme ikke klarte å ta i bruk valgmulighetene som barnehagen ga dem.

– Barna falt igjennom gang på gang, og det fikk meg til å tenke over hva voksne kan se som barn har bruk for, men som barna ikke ser selv. Det ble til det forhatte begrepet strukturert pedagogikk, og det ble min historie, forteller han.

Inspirert av DDR

Inspirasjonen til strukturert pedagogikk fikk forskeren og professoren allerede på en studietur til østeuropeiske barnehager da han studerte pedagogikk. Spesielt barnehagene i det tidligere Øst-Tyskland (DDR) fascinerte ham. 

Kjært barn har mange navn. Den gangen kalte vi det dialektisk strukturert pedagogikk eller marxistisk pedagogikk. I dag snakker vi om målrettet pedagogikk. Utgangspunktet der er at barn på den ene siden har stor råderett og mulighet til å medvirke, og på den andre siden skal veiledes i aktiviteter, der de opplever noe som de selv ikke kan skape eller finne på.

Høylytte diskusjoner

Som forkjemper for den strukturerte pedagogikken representerte Stig Broström den ene pedagogiske linjen. Ble han utsatt for kritikk svarte han dobbelt så hardt tilbake.

– Jeg angrer mange ting. 1970-tallet var de store bevegelsenes tid hvor vi diskuterte pedagogikk med voldsom kraft og gestikulering. Vi lyttet ikke til hverandre, vi bare slåss. Det ble kaldt for den store nordiske, pedagogiske retningskrigen. Vi gikk «all inn», men det bidro faktisk også til at vi flyttet oss. Men jeg har angret på at jeg ikke alltid hadde besinnelse til å reflektere over det jeg kritiserte, for den andre pedagogiske retningen hadde mange gode kvaliteter, smiler professoren. 

Eksotiske dansker

Den danske småbarnstradisjonen med å kjefte høylytt brakte noe godt med seg, ifølge Broström. Nemlig at danskene ble et eksotisk innslag for norske pedagoger. 

– Norske pedagoger elsket å dra på studiebesøk til Danmark, fordi det skjedde noe her, forteller Stig Broström. Særlig den antiautoritære danske pedagogikken interesserte nordmenn på den tiden. Omvendt så danske pedagoger til Norge fordi vi synes dere hadde en mye mer seriøs og gjennomtenkt pedagogikk, forteller professoren og forklarer videre:

– I Danmark er det mer tut og kjør. Får vi en idé, så kjører vi på. I Norge er dere sindigere. Kvalitet blir utviklet langsomt, skritt for skritt, men hele tiden fremover.

Pendelen svinger

Stig Broström ser på utviklingen av den danske pedagogikken som en pendel, som svinger fra side til side. 

– På 70-tallet svingte pendelen mot den strukturerte pedagogikken, da vi – sett i ettertid- kanskje hadde for mye struktur. På 90-tallet pendlet den tilbake til en vekstorientert, antiautoritær pedagogikk, som vi kalte for selvledelsespedagogikk, forteller Broström. 

I 2004 fikk Danmark læreplaner og beveget seg mer i retning av den første pendelen. Likevel er professoren ikke redd for at det blir for mye struktur. Det store dilemmaet gjennom det siste århundrets pedagogikk har vært å finne balansen. 

– I Danmark har vi en tendens til å gå til ytterligheter, men med pedagogiske læreplaner har vi kanskje funnet en god middelvei, fordi det har gitt pedagogene en større faglig bevissthet og fokus på barns perspektiv, sier Broström. Han mener det har skjedd et tigersprang i kvaliteten på det pedagogiske arbeidet de siste 17 årene. Det tror han skyldes at de pedagogiske læreplanene ikke kommer med ferdige løsninger, men oppfordrer pedagoger til å reflektere og tenke over hva de gjør og hvorfor.

– Vi har allerede feilet

I dagens didaktikk har vi rettet opp fortidens feil og gjenoppdaget leken, fantasien og kreativiteten, ifølge professoren. Han synes det likevel er vanskelig å se hvilke feil vi gjør i dag som vi vil angre om 20 år. Bortsett fra en feil som han ser allerede:

– Om 20 år vil vi si at barnehagene var for dårlige til å ta tak i epoketypiske problemstillinger som forurensning, innvandring, flyktningkrise, fremmedhat og bærekraftig utvikling. Om 20 år er disse problemene ekstreme og den oppvoksende generasjonen vil være dårlig rustet til å takle dem, fordi de ikke fikk det naturlig inn i barndommen, mener Broström.

Barn som deltakere

Professoren skulle ønske at barn kunne bli oppdratt til å se på seg selv som demokratiske deltakere og til og med som politiske aktører; oppleve at de har en stemme, at de kan si hva de mener og oppleve å bli hørt og få innflytelse. 

– Barn skal ha en opplevelse av å ha bidratt med noe, å ha skapt noe. Det er for lite av det. Ifølge loven skal barn være deltakere, så la dem bli det, sier Broström.

– Når barna slutter i barnehagen, skal de kunne se seg tilbake og si: Den barnehagen hadde ikke vært det den er i dag uten at jeg hadde gått der.

Innflytelse på pedagogikken

På spørsmålet om hva slags innflytelse han har hatt på pedagogikkens utvikling svarer professoren:

– Det jeg hører andre si er at mitt arbeid sammen med mine kollegaers og pedagogenes arbeid har hatt innflytelse. Leser du nordisk og internasjonal pedagikkhistorie ser du at den danske stemmen, min og andres, har betydd noe.

Broström sier hvert eneste prosjekt han har vært med på har vært interessant og berikende. Det han har satt mest pris på er når han i samspill med pedagoger og barn har utviklet den eksisterende pedagogikken. Det betyr mye for professoren at barna har en stemme inn i forskningen ved å være informanter, fordi barna er eksperter på sine egne liv.

– Det ble en suksess å ha barn med som medforsker ved å la dem intervjue hverandre, slik at vi ikke bare forsker på barn, men også forsker sammen med barn, sier Broström.

Padler kajakk og fotograferer

Som professor emeritus får Stig Broström roligere dager, men kommer neppe til å kjede seg. Han jogger, padler kajakk og nyter friheten sammen med sin kone, barn, barnebarn og venner. Han leser romaner, fotograferer og går på kunstutstillinger så ofte han kan. Selv om professoren nå trapper ned håper han ennå han kan bidra i pedagogfeltet.

– Det er jo en del av livet mitt; jeg klarer ikke la være å tenke på pedagogikk.