«Vi bør slutte å si at barn er så flinke hele tiden»

Stadig vekk dukker det opp overskrifter i avisene om at barn både i barnehage, og skolealder lever med for mye stress. Barn blir rett og slett syke av stress og prestasjonspress. Ja, tenker jeg. Men hva om vi tar ett skritt tilbake, og ser på hvordan vi som foreldre, barnehageansatte og lærere, påvirker barna. For når starter dette prestasjonspresset egentlig? Kanskje allerede i spedbarnsalderen?

Flink betyr å prestere

«Så flink du er!» hører jeg stadig vekk fra foreldre både i og utenfor barnehagen. Barn bader i ordet «flink» helt fra de blir født. Etter hva jeg har skjønt, har «flink» ulike betydninger. Fra forventet oppførsel; «Nå må du være flink gutt i dag da», en vurdering av barnet i forbifarten; «Åh, så flink!», eller det kan være den eneste responsen du kommer på når du tenker at ditt, eller andres barn har prestert noe. En vurdering som flink sier ingenting om hva barnet er god til, eller hvorfor vi tenker at barnet har gjort noe bra. Småbarn, for eksempel har i motsetning til voksne, ingen knagger å henge dette begrepet på når de får høre det. Men de forstår etter hvert at det handler om hva de presterer. Begrepet er, tenker jeg, svært lite beskrivende, og misbrukes så til de grader. Voksne sier det nesten uansett hva barn gjør, spesielt i spedbarnsalder. Spedbarna, eller de yngste barna er flinke til å tygge, puste, stå, sitte, gå, klappe, le, tisse, bæsje, ja, det er nesten komisk hvor mye spedbarn er flinke til. Tenker voksne noen gang over hva dette gjør, eller kan gjøre med barna?

Ute på lekeplassen

Jeg står ute foran huskene i barnehagen da en jente kommer løpende bort til en av huskene foran meg. Hun klatrer opp, ser på meg, og spør: «Var jeg flink nå?»

Her kommer en jente på 5 år løpende bort, klatrer opp på en huske og spør om jeg syns hun er flink. Jeg, som voksen, forventet kanskje at dette barnet ville håndtere denne handlingen på egenhånd, og så det kanskje ikke som en nødvendighet å skulle vurdere det hun gjorde. Likevel opplevde jeg at dette barnet hadde et behov for en vurdering. Men hvor kommer dette behovet fra? Unneland, i Skoglund & Åmot (2012, s. 120), skriver at «Behovet for anerkjennelse er medfødt, og den anerkjennelsen vi opplever i nære forhold har avgjørende betydning for oss mennesker». Denne typen anerkjennelse handler om å gi aksept til, og godta den andre som et likeverdig subjekt.

En annen form for anerkjennelse, er den vurderende. Selv om en annen side av anerkjennelse er vurdering, er det av betydning å huske på at vi alltid vil vurdere etter hva vi tillegger verdi (Skoglund & Åmot, s. 117). Det som er verdifullt for meg, vil jeg også vurdere som verdifullt i møte med deg, eller den andre. Så hva gir jeg verdi? Hvem får høre at de er flinke, hvem får ikke det? Og hva gjør det med et barn når de aldri får høre at de er flinke? Når et barn forventer anerkjennelse, er det også en fare for å oppleve seg krenket i møte med andre, dersom de ikke ser det barnet gjør som verdifullt nok til å anerkjenne eller vurdere.

Kritisk til vurdering

Jeg er kritisk til begrepet anerkjennelse som vurdering. Jeg mener at dersom vi voksne evner å anerkjenne barn (leve seg inn i, møte barnas uttrykk) på en måte som gjør at de kan oppleve seg sett, og akseptert for sine følelser i øyeblikkene, så er dette nok. Hvorfor skal vi stå på sidelinjen å hele tiden vurdere det barn gjør som bra, eller dårlig? Har barna bedt om denne vurderingen? Nei. Uttrykker de et behov for anerkjennelse? JA. Men det er ikke det samme som å vurdere de som gode, eller dårlige. Hva om du lever deg inn i det barna gjør, stiller spørsmål, og undrer deg sammen med barna rundt det de lager, gjør, eller forteller? Hva om du viser interesse for dem, og dermed bidrar til at de kan oppleve seg som interessante, og gode nok i seg selv, uten din vurdering? Barn møter tidsnok en tid der vurderinger og krav blir stilt, og følelsen av å prestere bra, eller dårlig blir noe de kanskje lever etter, og etter hvert til og med identifiserer seg med.

Gode nok som de er

Unneland (2012, s. 129) skriver:

«Det er en fare i et prestasjonssamfunn at vi blir overdrevent avhengige av respons og vurdering. Det er verdt å reflektere over om beundringsmodaliteten har fått for gode kår, og at dette med beundring og ros blir brukt som et instrument vi unngår å se konsekvensen av.»

Jeg tenker det er av betydning at voksne snakker med barn, og handler på måter som gjør at de virkelig kjenner og vet, før de begynner på skolen, at de er gode nok som de er, og verdifulle i seg selv, uavhengig av hva de gjør eller har. Barna er gode, fordi de er akkurat de de er.

Litteratur

Skoglund, R. I., & Åmot, I. (Eds.). (2012). Anerkjennelsens kompleksitet: i barnehage og skole. Universitetsforlaget.

• Yvonne Huth, masterstudent ved Oslo Met