Tusen takk for ingenting!

Vi blir stadig påminnet om viktigheten av å være organisert som lærer. «Sammen er vi sterke» er mantraet til alle foreningene. Hensikten med å være medlem av en organisasjon er å ha en sterk støtte i eventuelle forhandlinger og konflikter, hvor selvsagt forhandlinger om lønn og arbeidstid er det mest sentrale.

Arbeidslivet i Norge ønsker fagorganisasjoner, siden dette skaper ryddighet i forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. I hele etterkrigstiden har arbeidslivet i Norge bare blitt bedre og bedre. Dette har blitt kjempet frem av foreningene, og av politikken som har blitt ført på dette området. Vi er både stolte og takknemlige for at vi har et godt arbeidsliv. Men skal dette være en «hvilepute» for fortsatt forbedring?

Forskjellene øker igjen i Norge, og avstanden mellom de som tar beslutningene og de som utfører arbeidet, blir større og større. Derfor er det viktig at vi fortsatt jobber for å sikre et godt og rettferdig arbeidsliv. Lærerne har hatt en betydelig lavere lønnsvekst sammenlignet med andre kommunalt ansatte i perioden 2004-2019. Dette er nylig fremlagt i en rapport fra Det tekniske beregnings- og statistikkutvalg for kommunesektoren (TBSK).

Kan noe av forklaringen være at lærerne stilltiende aksepterer de fremlagte tilbudene?

Les også: – Etter dette lønnsoppgjøret tenker ingen lærere «Yes, jeg er verdsatt!»

Når det i en uravstemning tydelig er sagt ifra at det fremlagte tilbudet ikke godtas, blir det en demokratisk utfordring at tilbudet likevel godtas av foreningen. På denne måten forskyves maktbalansen, og vi ender opp med et resultat som ikke harmonerer med medlemmenes meninger. I hvert fall med de få som stilte opp og ga uttrykk for sin mening. Det kan også være et demokratisk problem at så få medlemmer velger å avgi sin stemme i en uravstemning. Er det et tegn på at vi som medlemmer ikke føler at vår stemme blir hørt, eller har vi bare gitt fra oss makten til foreningene? Har vi helt mistet kampviljen? Godtar vi bare at byråkratiet tar over for demokratiet?

Kravet fra oss som stemte, var at vi ikke godtok lønnsforhandlingene. Våre foreninger har plikt til å handle etter resultatet fra uravstemningen. Handlekraft fra foreningene er viktig, og vi som medlemmer må kreve noe fra foreningene våre. Vi kan ikke bare godta at foreningene er «tannløse», og ikke kjemper medlemmenes sak.

Til sammenligning har nettopp 70 fastleger ved Asker og Bærum legevakt kollektivt sagt opp sine avtaler om å ta vakter på legevakten. Begrunnelsen deres er at de ikke har anstendige betingelser under pandemien. Hvorfor krever ikke vi anstendige betingelser, slik legene gjør i de pågående lønnsforhandlingene? Våre foreninger tar til takke med ingenting, med samme begrunnelse, bare med motsatt vinkling. Sannsynligheten for at legene kommer til å få noe utover eksisterende betingelser er store. Vi er bedt om å vise moderasjon i kriseåret 2020, men på andre områder i utdanningssystemet peker pilen en helt annen vei. Mens lærerne er tilbudt 1,7 prosent i lønnsøkning, holder direktørene i Utdanningsetaten lønnsfest. Hvorfor skal vi da ta til takke med ingenting, og støtte solidarisk opp i denne vanskelige tiden?

Det er på tide at læreren krever litt respekt og anerkjennelse for jobben sin. Vi har stått i frontlinjen og bidratt til å holde samfunnet i gang under pandemien. Dette i seg selv er et like tungt argument for lønnsøkning, som kravet fra legene. For ikke å snakke om lærerens viktige rolle i allmennutdannelsen. Uten læreren er det faktisk ikke mulig å utdanne hverken leger eller ledere til Oslo-skolen. Uten læreren vil det ikke være mulig å oppfylle det norske idealet om utdanning, et velfungerende arbeidsliv som har støtteordninger når livet blir utfordrende. Skolesystemet i Norge er med på å produsere god og stabil arbeidskraft, og dette er et grunnleggende premiss for den norske velferdsstaten.

Læreren har med andre ord makt, men bruker den ikke!

Vi lærere må kreve at foreningene jobber for å bedre våre lønns- og arbeidsforhold. Når det i uravstemningen kommer frem at tilbudet ikke aksepteres, må vi om nødvendig være villig til å benytte oss av streik.

Anstendige betingelser for lærerne er viktig for å beholde kvalifiserte lærere i skolen, og å sikre nødvendig rekruttering til yrket.

Vi håper at foreningene i fremtiden tør å vise mer «muskler» når de kjemper medlemmenes sak basert på uravstemninger, for å sikre lærenes status og lønnsrettigheter. Det er viktig at den enkelte lærer er bevisst sin betydningsfulle rolle i samfunnet. Det er også viktig at den enkelte lærer ytrer sin stemme, og krever handlekraft fra foreningene, og ikke bare stilltiende aksepterer og sier tusen takk for ingenting.