Naturfag i framtidens skole: Inn med teknologi, ut med uteskole?
Kronikk: I vår digitale tidsalder er det kanskje like bra å undersøke været via internett, eller se på dyre- og plantearter på en app på telefonen?
Kronikken er skrevet av: Ina Kirsten Sundal Widerøe, Adrian Kristinsønn Rasmussen, Hanne Eik Pilskog, Josef Thingnes, Camilla Blikstad Halstvedt, Bjørn Espen Pontus Braaten, Rune Aae, Morten Helberg, Jan Ingar Iversen Båtvik
Som lærere i naturfag ved lærerutdanningen reagerer vi på flere momenter i nåværende utkast til Fagfornyelsen, som skal fastsettes endelig i løpet av høsten 2019 og tas i bruk i 2020. I læreplanforslaget for naturfag nevnes ordet «teknologi» 30 ganger, mens ord som «klima» og «miljø» kun forekommer en håndfull ganger. De nye kompetansemålene presiserer ikke lenger at elevene skal oppsøke nærmiljøet og være ute, og i en tid da barn og unge demonstrerer over hele verden for en mer klimavennlig politikk, slår dette oss som underlig. Det er nemlig en sammenheng mellom det å være ute i naturen, og det å ville ta vare på den for fremtidige generasjoner [1]. En uforholdsmessig stor andel kompetansemål viet teknologi, for øvrig et meget vidt begrep som det ikke gis noen nærmere presisering av i læreplanforslaget, kan synes å stå i veien for et av de tverrfaglige temaene i Fagfornyelsen, og ubestridelig et av de viktigste temaene i vår tid: Bærekraftig utvikling.
Ved første øyekast ser læreplanforslaget riktignok lovende ut, da det i ny overordnet del fremheves at: «Gjennom opplæringen skal elevene få kunnskap om og utvikle respekt for naturen. De skal få oppleve naturen og se den som en kilde til nytte, glede, helse og læring.» I innledningen til læreplan i naturfag står det også: «Læreplanen legger til rette for at elevene i større grad kan lære ute i naturen.» Når vi gransker kompetansemålene for de ulike trinnene, finner vi dog ikke formuleringer som støtter opp under denne påstanden.
Ordet «ute» er kun nevnt én gang, under kompetansemål etter 2. trinn: «Eleven skal utforske sansene gjennom lek ute og inne». Naturen som læringsarena opptrer under underveisvurdering på de lavere årstrinnene, men ikke i kompetansemålene; Her finner vi mer runde formuleringer om at «eleven skal utforske og beskrive lokale dyre- og plantearter», «oppleve naturen i ulike årstider» og «planlegge og gjennomføre undersøkelser av været», noe som bør tolkes som at man skal være ute, men som ikke sier det eksplisitt. Etter 4. trinn står det at elever skal «delta i høsting og bruk av naturressurser», men etter 7. trinn er det ingenting i kompetansemålene som tilsier at elevene skal være ute i naturen. I underveisvurderingen står det kun at «elevene skal øve og vise utvikling gjennom varierte, praktiske og utforskende arbeidsformer på varierte læringsarenaer.» I nåværende læreplan (LK06) er det derimot tydeliggjort at elever etter 2. årstrinn skal «gjennomføre aktiviteter i nærområdet», og at de etter 7. årstrinn skal «planlegge og gjennomføre undersøkelser i minst ett naturområde, registrere observasjonene og systematisere resultatene.» Slik vi ser det, legger den nye læreplanen derfor i mindre grad til rette for at elevene kan lære ute i naturen.
Vi spør oss om hva grunnen til disse endringene kan være. I innledningen til læreplanutkastet står det vitterlig: «Naturopplevelser i faget og kunnskap om naturen kan gi elevene grunnlag for å bidra til vern om naturressurser, bevaring av biologisk mangfold og bærekraftig utvikling.» Problemet er at de store ordene ikke følges opp på detaljnivå i kompetansemålene for naturfag.
Formuleringene er mer åpne for tolkning, og selv om dette sannsynligvis er et bevisst valg, sender det til syvende og sist noen uheldige signaler til skolene, lærerne, elevene og samfunnet som helhet. For å sette det på spissen: I vår digitale tidsalder er det kanskje like bra å undersøke været via internett, eller se på dyre- og plantearter på en app på telefonen? Man kan da oppleve årstidene like greit ved å titte ut av vinduet i klasserommet, og høsting av naturressurser behøver ikke kreve mer enn å dyrke et par tomatplanter innendørs?
Nei, barn og unge trenger å være ute i naturen, ikke bare for å stimulere deres motoriske utvikling, men for å skape en kjærlighet til naturen og fremme et ønske om å ta vare på den. Det tverrfaglige temaet bærekraftig utvikling krever at elevene får utvikle kunnskaper, ferdigheter, holdninger og verdier som gjør at de kan leve på en bærekraftig måte både nå og i fremtiden – og det er avgjørende at de får gjøre det ved bruk av autentiske læringsarenaer.
Studier viser at erfaringer, opplevelser og tett kontakt med naturen, spesielt i barndommen, er viktig for utvikling av miljøbevissthet [1, 2]. Opplevelser i naturen er også essensielle for å tilegne seg artskunnskap, noe vi gjerne skulle ha sett større fokus på i nåværende læreplanutkast. Videre finnes det ingen grunn til å anta at elever på ungdomstrinnet og videregående skole har mindre glede og nytte av å være ute – snarere tvert imot. Naturopplevelser og friluftsliv fremmer god psykisk helse [3], og kan således brukes for å motvirke de økende psykiske plagene vi ser blant unge i dag.
Hva så med teknologi? Dette er et begrep som trenger en aldri så liten avklaring i det nye læreplanforslaget. I Store norske leksikon defineres det slik: «Læren om teknikker og de tilhørende materielle produktene innenfor et bestemt område. Teknologibegrepet kan ha en praktisk og en teoretisk betydning; fundamentalt i begge betydningene er kravet om at kunnskapen skal være formålsrasjonell, det vil si anvendelig eller samfunnsnyttig.» I Bokmålsordboka kan man lese at teknologi er: «Læren om og studiet av praktiske framgangsmåter i håndverk og industri; bearbeiding av råvarer» og «Bruk av vitenskapelige resultater for å oppnå bestemte mål, for eksempel bioteknologi, datateknologi osv.» Kort sagt; teknologi er det vi mennesker bruker av kunnskaper og materialer for å oppnå en bestemt hensikt, alt fra virkemåten til et dørhåndtak og en alminnelig saks til det som sendte de første menneskene til månen.
Slik teknologibegrepet brukes i dette læreplanforslaget, virker det mest dreiet mot systemer og innretninger elevene skal lage, samt informasjonsteknologi og programmering. Mange steder er bruken av ordet teknologi overflødig eller rent ut forvirrende, som for eksempel under det tverrfaglige temaet bærekraftig utvikling: «Naturfaglig og teknologisk kompetanse kan bidra til å finne løsninger for å begrense klimautfordringene, bevare biologisk mangfold og forvalte jordas ressurser på en bærekraftig måte.»
Ettersom teknologi er et kjerneelement i naturfag, blir denne begrepsbruken feil. Teknologisk kompetanse er ikke noe du kan ha i tillegg til naturfaglig kompetanse, men er en del av naturfaglig kompetanse. Setningen blir tydeligere dersom man sløyfer ordet «teknologisk» og endrer formuleringen til: «Naturfaglig kompetanse kan bidra til å finne løsninger for å begrense klimautfordringene, bevare biologisk mangfold og forvalte jordas naturressurser på en bærekraftig måte.»
Vi foreslår en opprydding av begreper og formuleringer i de nye forslagene til læreplan i naturfag. Det trengs en mer presis beskrivelse av hva som menes med teknologi i skolen, og hva kompetansemålene innen teknologi skal inneholde. Videre bør det sies i klartekst at elevene skal ut i naturen for å undersøke, utforske og lære. Det at man bevisst bruker mer runde formuleringer som det er opp til lærerne å tolke slik de synes det er best, kan utvilsomt være en fordel for de utallige naturfaglærere som kjenner seg styrt ned til minste detalj av et overveldende antall meget spesifikke kompetansemål i dagens læreplan. Men det bør ikke være slik at elevene risikerer å bli sittende inne foran nettbrett og PC-skjermer og lære om naturen, når den ofte befinner seg et steinkast unna – og når det å bevege seg utenfor skolens vegger gir større faglig utbytte, fremmer naturglede hos barna og bidrar til å gjøre dem bevisste på betydningen av biologisk mangfold og bærekraftig utvikling.
Er det rart de engasjerer seg i klimakrisen*?
*Vi velger å bruke ordet klimakrise, til tross for at det nye læreplanutkastet bruker det runde og mer diplomatiske begrepet «klimautfordringer». Omfanget og alvorlighetsgraden av klimaendringene er dessverre slik at «utfordringer» ikke lenger er et dekkende begrep.
Referanser
1. Finger, M. (1994). From knowledge to action? Exploring the relationship between environmental experiences, learning and behavior. Journal of Social Issues, 50, s. 141-160.
2. Halvorsen, K.V. (1993). Barn møter framtida. Oslo: Landbruksforlaget.
3. Miljøverndepartementet (2009). Naturopplevelse, friluftsliv og vår psykiske helse: rapport fra det nordiske miljøprosjektet «Friluftsliv og psykisk helse». Oslo: Miljøverndepartementet, Nordisk ministerråd.
