Uenige om nye læreplaner legger nok vekt på kunnskap

Fagfornyelsen er inne sin avgjørende fase. Første utkast til nye læreplaner ble offentliggjort i høst. Utdanningsdirektoratet mottok over 7000 innspill innen fristen 14. november.

Nå arbeides det videre med å revidere læreplanutkastene. Bearbeidede læreplanutkast skal sendes på høring våren 2019. Nye læreplaner innføres høsten 2020.

Utdanningsdirektoratet har oppsummert innspillene til første utkast og laget et resymé for hver enkelt læreplan. Disse ble lagt ut på Utdanningsdirektoratets side om fagfornyelsen 30. november.

Da de første læreplanutkastene ble offentliggjort, lot reaksjonene ikke vente på seg. «Nye læreplaner uten kristendom og islam», skrev Vårt Land. «Læreplan uten Holocaust», skrev Klassekampen. Debatten om hvor detaljerte læreplanene skal være, er ikke ny. «Hvis Ibsen og Hamsun ikke står på læreplanen, blir kulturarven for eliten», skrev Dagbladet i 2016. Da handlet det om norskfaget i lærerutdanningen.

Læreplanene er ikke en innholdsliste til lærebøkene

Morten Myksvoll, kommentator i Bergens Tidende, forsøker å rydde opp. Han skriver at det hadde vært en skandale om Holocaust ikke skal bli tema i skolen: «Jødeforfølginga vert ikkje utelaten, berre fordi læreplanen ikkje nemner holocaust. I så tilfelle ville denne grufulle hendinga vore gløymd for lenge sidan. Kritikken kjem av ei misforståing om kva (ei skisse til) ein læreplan er for noko. Her trengst eit kunnskapsløft for synsarar. Læreplanar må setjast på pensum. Læreplanar er ikkje ei innhaldsliste til lærebøkene. Det er heller ikkje ei detaljert framstilling av korleis faget skal vere. Skissa er overordna og generell. Læreplanar skal setje nokre overordna mål for kva elevane skal kunne når dei er ferdig med fjerde, sjuande og tiande trinn.»

Men helt enkelt er dette likevel ikke, for debatten om hva læreplanene skal inneholde og hvordan de bør utformes, debatteres nå for fullt. Det skjer også innad i Utdanningsforbundet.

Tillitsvalgt i Utdanningsforbundet i Hordaland, Roar Ulvestad, peker på at kompetansebegrepet består av tre deler; kunnskaper, holdninger og ferdigheter.

– Etter min mening er kunnskapsdelen for slapt definert. Jeg tror man med fordel kunne lagt mer vekt på kunnskap uten at metodefriheten ville bli truet. Læreplanene må uansett leses og fortolkes i et kompetent fagfellesskap blant lærere. Hvis ikke kommer de nye læreplanene til å til å falle gjennom uansett. I de nye læreplanene er faginnholdet ikke definert i kompetansemålene, men høyere oppe i planhierarkiet. Det gjør at kompetansemålene isolert sett er tomhet og jag etter vind, sier Ulvestad.

Sentralstyremedlem Tormod Korpås i Utdanningsforbundet var medlem av Ludvigsen-utvalget, som i stor grad har lagt premissene for utformingen av de nye læreplanene i fagfornyelsen. Han er opptatt av at målene om mer dybdelæring realiseres og at antall mål i læreplanene reduseres.

Thom Jambak, som også sitter i sentralstyret i Utdanningsforbundet, har engasjert seg i debatten om ny læreplan i norskfaget. Han frykter, i likhet med Ulvestad, at nye læreplaner med kompetansemål og ikke innholdsmål, blir for vage. Jambak vil ha en kanon i norskfaget. En kanon i moderne betydning er en samling av verk innen litteratur, billedkunst eller film.

Les også: Nye skisser til læreplaner: Langt færre kompetansemål i flere av fagene

Korpås vil ha kompetansemål – ikke oppramsing av kunnskapsmål

Tormod Korpås sier til Utdanning at i arbeidet med Ludvigsen-utvalget kom de over en rapport med en studie av norske skoler som pekte på at barnetrinnlærere vet mye om lesing og lite om skriving; for norsklærere på videregående var det omvendt. Rapporten var laget av Henning Fjørtoft, postdoktor ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTN).

– Dette førte til at Ludvigsen-utvalget anbefalte at det skulle legges større vekt på dybdelæring, og at arbeidet med å integrere generelle kompetanser som lesing og skriving i fagene styrkes. Da må både lesing og skriving vektlegges sterkere i læreplanen og i vurderingssystemet.

Korpås viser til at Henning Fjørtofts rapport der han peker på at et overordent premiss for læreplanutviklingen bør være at dybdelæring henger sammen med elevens språkutvikling, og at dette verken er noe «grunnleggende» eller en «ferdighet.» Her står fagspesifikk lesing og skriving sentralt, påpeker han.

– Ellers var jo Ludvigsen-utvalget mest opptatt av kompetanse, og vi var sånn sett på linje med hovedlinjene i kunnskapsløftet. Vi ønsket ikke at læreplanene skulle være en oppramsing av kunnskapsmål og ferdigheter, men heller overordnete kompetanser. Vi ønsket heller ikke metodebeskrivelser i læreplanene, men forventet en mer forskningsbasert tilnærming til elevenes læring enn det som er dagens praksis. Det forutsetter en bevisst lærerprofesjon, sier han.

– Hvordan skal man sikre at alle elever da lærer noe om Ibsen, islam og holocaust? 

– Eller om platetektonikk, samer, klamydia og renters rente? Vel, gjennom 13 års skolegang med overordnede kompetansemål og temaer som gir rom for dybdelæring. Det er ikke mulig å ramse opp alt vi mener elever skal lære, og derfor skal vi ikke trekke frem verken Ibsen eller Hitler spesielt i læreplanene, sier Korpås. 

– Hvordan skal elevene underveisvurderes og sluttvurderes?

– Underveisvurderingen er den viktigste vurderingsformen i skolen. Læreplanene bør sikre at underveisvurderingen virker læringsfremmende – igjen basert på beste mulige kunnskap om læring og vurdering i fag. Når det gjelder sluttvurdering, så vil jeg ikke uttale meg på vegne av Ludvigsen-utvalget, men på vegne av meg selv: Jeg mener hele eksamensordningen er moden for utskiftning, og at vi burde gå over til opptaksprøver for ulike studier og utdanningsløp etter videregående skole.

– Hvilke obligatoriske kartlegginger, prøver, tester og eksamener bør elevene ha?

 – For elevenes og læringens del – færrest mulig. Men for skolenes og samfunnets del er vi nødt til å ha data som viser oss hvordan skolene oppfyller deler av samfunnsmandatet. Skoleledere er nødt til å ha en form for materiale slik at man kan analysere utvikling over tid, og foreta prioriteringer av ressurser og kompetanse på skolen sin.

– Elever bør vurderes mindre og veiledes mer

 – Hva skal læreplanene si om hva elevene skal lære og om hvordan de skal lære det?

 – De nye læreplanene har kompetansemål og er ikke innholdsplaner. Det er en utfordring. Det fordrer gode lærere og en faglig god lærerutdanning. Men uansett er det vanskelig for en lærer å unngå å legge vekten på det som er styringsverktøyene i skolen, blant annet nasjonale prøver og PISA. Selv om en lærer er god faglig, så må han eller hun innrette undervisningen sin etter kompetansemålplanene, sier Thom Jambak.

– Hvordan skal man sikre at alle elever lærer noe om Ibsen, islam og Holocaust?

– Jeg mener vi burde ha en sikring av vår felles kunnskap gjennom en kanon. Spesielt når fagene blir nedvurdert til fordel for «kompetanser» er det ekstra viktig å ha noe felles kunnskapsstoff for hele grunnskolen. 

– Hvordan skal elevene underveisvurderes og sluttvurderes?

– Elevene bør vurderes mindre og veiledes mer. Men lærere bør ha mulighet til å sjekke hvor den enkelte står faglig ved å ha prøver, sier han.

– Hvilke obligatoriske kartlegginger, prøver, tester og eksamener bør elevene ha?

– Nasjonale utvalgsprøver er greit. Men i utgangspunktet bør eksamen være målet for både elevene og for myndighetene. Annen måling har den svakheten at det blir målestyring. Skolene legger vekt på det de blir målt på.

– Hva er hovedforskjellen mellom dagens læreplaner og de som nå kommer?

– Utkastene til nye læreplaner viser at det som nå er på gang er en systemfornying, ikke en fagfornying. Fagene kommer mer i bakgrunnen, slik at det blir enda vanskeligere å fremme fagenes rolle i skolen, sier Jambak.

Les også: Usikker på om de nye læreplanene vil gi mindre stofftrengsel og mer metodefrihet

Klageropene har vært registrert i noen hundre år

Forut for at reformen Kunnskapsløftet kom i 2006, pågikk den samme debatten om innholdet i læreplanene. Slik oppsummerte Aftenposten læreplandebatten på lederplass i 2005:

«Forståelig nok er det oppstått debatt etter offentliggjørelsen av en nokså løs anbefaling – antydning, nærmest – om hvilke litterære verker som skal legges inn som del av norskpensum i skolen. Kritikerne er betenkt over at navn som Ibsen og Hamsun ikke er nevnt som obligatoriske innslag. De som møter forslaget med betydelig større sinnsro, minner om flere velkjente forhold: Klageropene om at de unge lærer for lite, og frykten for at samfunnet dermed er på vei mot avgrunnen, har vært registrert over det meste av verden i noen hundre år.»