Lærerstudenter får øve seg på lærerlivet med rollespill

Emil har fått kjørt seg i rol­le­spill. 

I rollespillet stilte lærere fra seks skoler i Halden opp for å spille foreldre og elever. Studentene skulle være lærere. 

– Det er før­s­te gang vi gjør dette. I en uke har stu­den­ter fra 1., 2. og 4. år del­tatt i uli­ke opplegg på en ned­lagt sko­le vi fikk låne, sier pro­sjekt­le­der Ve­ro­ni­ca Knig­ge. 

– Før­s­te dag skul­le 1.-års­stu­den­te­ne hånd­te­re klas­ser med ele­ver som for ek­sem­pel nektet å gi fra seg mo­bi­len el­ler å gjø­re det læ­re­ren sa, sier Knig­ge. 

Ide­en kom fra hel­se­fag, der rea­lis­tis­ke si­tua­sjo­ner har vært brukt til øv­ing i lang tid. 

– Vi tenk­te det kun­ne være noe for læ­rer­stu­den­te­ne. Da vi fikk lokaler, be­gyn­te snø­bal­len å rul­le, sier Lin Ram­berg, pro­gram­le­der for grunnskolelærerutdanningen. 

Fem­te­års­stu­den­ter tok over trin­ne­ne ved seks sko­ler i Hal­den og dis­trik­tet rundt. Slik kunne læ­rer­ne der­fra være med i rol­le­spil­let.

Da Ut­dan­ning var inn­om, had­de 4.-års­stu­den­te­ne tes­tet sine ev­ner i for­eld­re­sam­ta­ler. De spil­te læ­rer et­ter tur mens de and­re ob­ser­ver­te.

Plut­se­lig par­te­ra­pi

– De fikk noe in­for­ma­sjon om si­tua­sjo­ne­ne, men ikke alt. Læ­rer­ne som spil­ler, har fått vite litt mer. De har også fått i opp­ga­ve å se om de kan få læ­rer­stu­den­te­ne til å bry­te taus­hets­plik­ten, for ek­sem­pel, sier Knig­ge.

– Vi vil at stu­den­te­ne skal føle mest­ring og av­slut­ter med å gå gjen­nom det de opp­lev­de og med å gi til­ba­ke­mel­din­ger, for­kla­rer hun.

Læ­rer­ne som stilte opp som foreldre og elever, foreslo hva for­eld­re­sam­ta­le­ne skulle in­ne­hol­de. Ut fra forslage­ne har så de an­svar­li­ge ved høg­sko­len lan­det fem uli­ke sam­ta­ler som alle studen­te­ne skulle gjen­nom­fø­re. 

«Lærerne» fikk kjørt seg 

Stu­dent Bjørn And­ré Hansen visste han skulle møte foreldrene til en ele­v som had­de knust et vindu da han sparket fotball.

– Det jeg ikke var for­be­redt på, var at fa­ren hverken snak­ket norsk el­ler eng­elsk. Jeg prøvde med fakter og alt, men det gikk ikke så bra. Jeg ang­rer på at jeg ikke tok opp mobi­len og bruk­te Google Trans­late, sier Bjørn And­ré.

Han sy­nes da­gen har vært nyt­tig, men også ube­ha­ge­lig. 

Også Ola Vis­ter skul­le være læ­rer i sam­me opp­ga­ve: – Jeg had­de la­get et opp­legg, men måt­te kas­te alt. Jeg prøv­de å for­mid­le ball, rute og knuse. Det var nok den van­ske­lig­ste opp­ga­ven i dag, sier Ola. 

Han synes li­ke­vel det er bed­re å møte slike utfordringer i forkant av ekte lærerliv i skolen.

– Det er fint å få flere ting i verk­tøy­kas­sa til vi selv skal møte fore­l­dre nes­te år, sier han. 

– Oppsummering er vesentlig 

Forskerstanden var også representert i simuleringen med lærerstudentene i Halden. Mette Tindvik Hansen og Mette Irene Hvalby forsker på simulering som pedagogisk metode. Begge er førstelektorer, Hansen ved Høgskolen i Østfold og Hvalby ved Universitet i Stavanger. 

Forskningen deres viser at simulering gir vesentlig læringsutbytte og kan bidra til å utvikle følgende: klinisk vurderingsevne, kritisk tenkning, teamarbeid og til at gapet mellom teori og praksis reduseres. 

Simulering er også en del av lærerutdanningen i Stavanger. – Den foregår en fast uke i januar, sier Hvalby. 

De to forskerne er enige om at deres erfaringer viser at det kreves god planlegging for å lykkes. at det er viktig å legge til rette for trygghet og for oppsummeringer der studentene reflekterer faglig. 

Simuleringen kan foregå på flere måter. De to forskerne har skapt en mal de ser fungerer bra. De ser for seg at opplegget kan brukes i flere studier, og at det er mulig å tilpasse scenarioene til de ulike utdanningene: – Jo tryggere studentene er på ulike områder av lærerrollen, desto bedre skikket er de til å utøve yrket, sier Hansen.

Språkproblemer

Læ­rer Fro­de Fi­vel, som til dag­lig er læ­rer ved Haugeåsen ung­doms­sko­le spilte rol­len som far fra Po­len, uten and­re språk­kunn­ska­per enn polsk.

– Kan du polsk?

– Nei. Hel­dig­vis in­gen av stu­den­te­ne som spilte lærerrollen med meg hel­ler, sier Fro­de, som bruk­te tegn, fakter, ly­der og peking for å gjø­re seg for­stått.

– Jeg lot som jeg var mest opp­tatt av å er­stat­te vin­du­et og at jeg had­de kon­tak­ter i Po­len som kun­ne kom­me med et vin­du og fik­se det. Jeg var også opp­tatt av min sønns fotballkar­rie­re. Vi set­ter jo ting vel­dig på spis­sen, men jeg har måttet møte foreldre som ikke kan norsk, uten tolk. Det er kre­ven­de. 

Han syn­tes det var vel­dig in­ter­es­sant å se hvor­dan stu­den­te­ne tok si­tua­sjo­nen. 

– Én stu­dent tok opp Google Trans­late. Da så jeg hva han skrev på norsk, sånn at jeg kun­ne spil­le med. Vi ble der­med eni­ge om kon­kret opp­føl­ging av ele­ven, og et nytt møte med tolk.

Et­ter sce­na­rio­et sat­te alle seg ned sam­men og snak­ket om hva som fun­ger­te og ikke.

– Det er vik­tig å gå igjen­nom et­ter­på. De som ob­ser­ve­rer, har også vik­ti­ge inn­spill. Det­te er læ­re­rikt for alle, sier Knig­ge. 

Av de fem for­eld­re­sam­ta­le­ne stu­den­te­ne var gjen­nom, vak­te for­eld­re­pa­ret som be­gyn­te å krang­le seg imel­lom, mest en­ga­sje­ment.

– Det­te kom helt uven­tet på meg, sier stu­dent Emil Bye.

Gø­ran Karl­sen, som spil­te far, me­ner å ha møtt sån­ne fore­l­dre.

– Jeg slo sam­men fle­re og la­get en litt eks­trem va­ri­ant. Be­visst satt jeg bred­beint og rop­te over meg om at søn­nen vår treng­te straff. Straff var det enes­te jeg had­de tro på. Jeg snak­ket til og med om min egen far og at han had­de hatt stor lyk­ke med å straf­fe meg, sier Gø­ran og ler godt.

Han vi­ser hvor­dan han had­de het­ta på gen­se­ren tredd over skyggelua og at han dro frem en snus­boks midt i sam­ta­len.

– Det jeg ikke had­de reg­net med, var at hun som skul­le spil­le kona mi, skul­le spil­le at hun be­gyn­te å grå­te. Det­te var vel­dig gøy og læ­re­rikt for meg også. En av stu­den­te­ne satte meg fak­tisk på plass. Im­po­ne­ren­de. Da måt­te jeg gå med på et opp­legg med opp­føl­ging av søn­nen min. 

Dia­gno­ser og taus­hets­plikt

Til dag­lig er Vi­vi­an Bal­lin læ­rer ved Hau­ge­ås­en ung­doms­sko­le. Den­ne da­gen skul­le hun spil­le en mor som ikke vil­le ved­kjen­ne seg at hen­nes barn had­de gjort noe galt.

– Jeg gikk et­ter den and­re ele­ven som min dat­ter had­de vært i klam­me­ri med. «Hun har vel en dia­gno­se og er vel der­for mer ut­age­ren­de», sa jeg. Jeg prøv­de å flyt­te skylden over på den and­re ele­ven. To av stu­den­te­ne plum­pet uti det og rø­pet at det had­de ele­ven. En stu­dent for­tal­te til og med hvil­ken dia­gno­se den­ne ele­ven had­de, for­tel­ler Ballin.

Den­ne type øv­ing tror hun vil være svært nyt­tig når stu­den­te­ne selv skal møte fore­l­dre. Stu­den­te­ne er eni­ge i det. 

– Det­te var spen­nen­de. Jeg had­de litt ner­ver. Dette var jo per­so­ner vi ikke har møtt før. At vi set­ter oss ned og snak­ker med dem et­ter­på, er også fint og læ­re­rikt, sier León Jon­eid.

Stu­den­te­ne ble blan­det og satt sam­men på tvers. Her er både de som tar grunnskolelæ­rer­ut­dan­ning trinn 1.–7. og de som tar 5.–10.

– Jeg had­de ikke møtt noen i min grup­pe før. Det var eks­tra læ­re­rikt å job­be sam­men på tvers, sier Emil Bye. 

– Vi har jo vært i prak­sis, men jeg har savnet å øve meg på mø­ter med fore­l­dre. Det er noe en gru­er seg til når vi nes­te år er fer­dig ut­dan­ne­de læ­re­re. Det­te ufar­lig­gjør det litt. Fore­l­dre er jo bare folk de også, sier Pre­ben Andersen.

På spørsmål om rollespillet skal gjentas, svarer Veronica Knigge: – Absolutt. Dette skal vi fortsette med. 

– Vil dere gjøre noe annerledes neste gang?

– Vi har sendt ut evalueringsskjemaer til studentene og skal evaluere sammen med lærerne til uka. Dermed er det selvsagt mulig det vil bli noen endringer neste gang. 

Brukes til å vurdere skikkethet Ved lærerutdanningen i Stavanger har de brukt simulering i to og et halvt år. Forskerne Mette Tindvik Hansen og Mette Irene Hvalby har ikke sett andre som har koblet skikkethet til simulering i lærerutdanningene før. 

– Det kan jo finnes andre steder verden, men det er ikke noe vi kopierer, sier Hvalby. 

Mette Tindvik Hansen har bakgrunn i helse- og sosialfag, der det er langt vanligere å bruke simulering som metode.

– Vi har sett på hvordan en kan bruke simulering som del av skikkethetsvurderingen og publisert en artikkel om våre funn, sier Hansen, som underviser ved vernepleierutdanningen. 

Rustet for å utøve yrket 

Skikkethetsvurdering er et kvalitetsstempel om at studentene er kvalifisert for profesjonsyrkesutøvelse. Ved 28 ulike studier vurderes studenters skikkethet. 

– Vi har utviklet et undervisningsopplegg knyttet til skikkethetsvurdering og kritisk tenkning for alle førsteårsstudenter på grunnskolelærerutdanningen ved UiS. Målet er å ruste lærerstudenter til å være godt forberedt til å utøve lærerrollen, sier Hvalby. 

De to førstelektorene driver med følgeforskning og har publisert en artikkel. De har blant annet sett på hvordan studentene tenker om sin egen rolle i profesjonsdannelse, og hvor bevisste de er i rollen som fremtidig profesjonsutdannet. 

Britene er interessert 

– Vi har ikke fått forskningsmidler til denne piloten, men bruker av egen tid. Vi jobber med en artikkel til, som skal komme i høst. Vi har presentert resultatene våre ved to tverrfaglige konferanser, én i Toronto og én i San Francisco.

To universitetet i Storbritannia vil gjerne vite mer og ta i bruk simulering ved sine utdanninger. Det er Anglia Ruskin University (ARU) og Northumbria University, Initial Teacher Training, som vil samarbeide med de norske forskerne.

– Det er også nytt at vi lager opplegg på tvers av studiene. Innen helsefag har det vært mer vanlig og vi har bygd opp egne simuleringsrom. Det er gøy å jobbe tverrfaglig, og se og lære av hverandre, sier Hansen.