Metodedebatt og polarisering
– Vi ser en uheldig polarisering av debatten, og den gjelder troen på at det «er bred enighet» om at evidensbevegelsens metoder er vitenskapelige, mens alle andre er ideologiske.
Monica Melby-Lervåg kommenterer innlegget til Harriet Bjerrum Nielsen på Utdanningsnytt.no, som bygger på vår artikkel «Kunnskap for politikk og praksis» om samme tema i Tidsskrift for samfunnsforskning 3/2019. Vi går ut fra at hun har lest den før hun tok til motmæle og undres derfor over hvorfor hun synes det er behov for å forklare hva randomisert-kontrollerte studier (RCT) er og hvorfor dette designet er egnet for effektstudier. På dette punktet er vi nemlig helt enige. Vi kan gjerne tilføye at det ikke er noe som kan slå systematiske oversikter av RCTer for å vurdere effekt – vel og merke når betingelsene for bruk av slike design er til stede. Veldefinerte intervensjoner som studeres under standardiserte betingelser, kan med en RCT gi nyttige svar på om noe virker eller ikke.
Men både i klasserommet og på legekontoret er dette ofte urealistiske betingelser, fordi det man vil undersøke, er dynamiske prosesser i sosiale kontekster. Ofte gjelder forskningsspørsmålene noe annet enn effektmål. «Effekt» er for øvrig ikke metodologisk synonymt med «konsekvenser av endring». Det siste handler ofte om erfaringer og samhandling der andre forskningsmetoder kan levere sterkere evidens enn RCTer.
Det fremgår av både innlegget og artikkelen vår at kritikken vi fremsetter, gjelder evidenstradisjonens ensretting av kunnskap, der randomisert-kontrollerte studier og registerstudier er opphøyet til universelle gullstandarder for forskningsmetode, uansett hva forskningsspørsmålet er. Det blir som å slå inn skruer med en hammer i stedet for å velge verktøy som svarer til oppdragets egenart. Vi ser også en uheldig polarisering av debatten, og den gjelder nettopp troen på at det «er bred enighet» om at evidensbevegelsens metoder er vitenskapelige, mens alle andre er ideologiske. Hvis man får politikere med på en slik premiss, er det selvsagt ikke rart at de ønsker RCTer, registerstudier og systematiske oversikter om en hvilken som helst problemstilling.
Til slutt: Betegnelsen «evidensbevegelsen» har vi funnet i jubileumsskriftet fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten (2014), der dette miljøet (som har stått helt sentralt i evidenstradisjonen i Norge) omtaler seg selv på denne måten.
