Fraværsgrensen har ikke løst problemet med frafall

Denne uken kom sluttrapporten om fraværsgrensen som ble innført i 2016. I 2016 var dette et prestisjeprosjekt for regjeringen og statsråd Torbjørn Røe Isaksen. Røe Isaksen la vekt på «plikten» elevene hadde til å møte opp og at det er frivillig om man ville gå på videregående skole. Lite ble formidlet om å utvikle en skole som først og fremst skal oppleves som relevant for dagens ungdom.

Generelt sett mener vi at kvantitativ forskning sjelden gir fasit på hvor vellykket en utdanningspolitikk er. «Vi måler som oftest det som er enkelt å måle, ikke det som er viktigst å måle» sier blant annet sir Ken Robinson.

Les også: Høyre: Oppfølging av fravær må begynne i grunnskolen

Både noe omdiskuterte John Hattie, men også bredere forankrede skoleforskere som Andy Hargreaves, Dennis Shirley, Michael Fullan og Pasi Sahlberg mener elevers og læreres entusiasme, motivasjon og lærelyst er tre faktorer de høyest presterende skolesystemene i verden har til felles. Denne type sosioemosjonelle faktorer er vanskelig å måle.

Hovedkonklusjonen i rapporten er at tiltaket har vært en suksess fordi fraværet har gått ned, men man vedgår at tiltaket ikke har løst problemet med frafall i videregående skole (vgs).

Tilstedeværelsen i vgs steg i perioden 2016-2019 med 2,4 prosent. I perioden 2014-2016 (uten fraværsgrensen) steg tilstedeværelsen med 1,2 prosent. Det er vanskelig å la seg imponere, og det er ikke spesielt overraskende at disiplinerte elever kan skremmes til økt lydighet når sanksjonene er manglende vitnemål, et dyrt løp som privatist for å ta opp fag, utestenging fra høyere utdanning – og i verste fall økt risiko for sosioøkonomisk utenforskap.

Om en slik utvikling gir bedre samfunnsborgere, er vel usikkert – og burde definitivt vært drøftet i rapporten.

Rapporten fremviser en ørliten bedring i karakterene, som uten blygsel tilskrives fraværsgrensen. Om dette er et sammenfall eller en sammenheng, diskuteres derimot ikke i rapporten. Karakterøkningen kan jo like gjerne kan være resultat av eksogene faktorer, som for eksempel en langsom inflatorisk prosess. Da blir det jo interessant å se på karakterutviklingen (eksamen + standpunkt) i vgs de 10 årene før fraværsgrensen ble innført.

Mens snittkarakteren på VGS var 3,48 i 2007 var den økt til 3,72 i 2016 – det siste året før fraværsgrensen, noe som gir en økning på 0,78 prosent per år. I de to årene med fraværsgrense har snittkarakteren gått fra 3,73 til 3,78, altså 0,71 prosent økning pr år. Legg også merke til at den høyeste karakterøkningen var i 2017 med 2,09 prosent – altså i siste året før fraværsgrensen.

At årsaken til økningen i karakterene de siste to årene skyldes fraværsgrensen, har ingen forankring i evidens eller forskning. Det vi derimot har forskning på, er at vi har en langsiktig trend med høyere karakterer på videregående skole. Dette kan skyldes en kombinasjon av at dagens ungdom er blitt mer pliktoppfyllende enn før og at vurderingsnivået umerkelig har sunket over tid. Ingen vil naturligvis innrømme at en senker kravene, men like fullt er det trolig det som har skjedd.

I rapporten fremstilles det som om en hadde to likeverdige mål; økt tilstedeværelse og mindre frafall. Det eksisterer lite forskning som viser at oppmøte er viktig for læring. Derimot er frafall av stor betydning både for eleven og for samfunnet. Tallmaterialet bak rapporten viser at antall elever med flere IV (Ikke Vurdert) har økt etter fraværsgrensen (side 39). Rapporten (side 25) viser også en nedgang i gjennomføringen i 2018. Det er massiv forankring i internasjonal forskning for at IV (det å ikke få karakter i flere fag og følgelig manglende vitnemål) er en av de sterkeste indikatorene for frafall. De fleste trenger vel ikke forskning for å forstå at en elev uten reell mulighet til å vitnemål er vesentlig mindre motivert for å gjennomføre videregående skole. Alt rapporten sier er: «Selv om noen flere IV blir gitt, er det i gjennomsnitt ikke flere elever som får IV i ett eller flere fag, og det er dermed ikke nødvendigvis flere elever som får økt frafallsrisiko. Videre analyser er nødvendig for å vurdere om elevene som får IV, gjennomfører videregående opplæring noe forsinket, eller om fraværsgrensen kan ha betydning for hvor mange elever som gjennomfører og består videregående opplæring.»

Konklusjonen er at tiltaket i beste fall ikke har hatt noen som helst effekt på det primære problemet, i verste fall har risikoen for frafall økt.

Fraværsgrensen føyer seg inn i rekken av tiltak der politikere bygger luftslott med storslagne drømmer om å forbedre skolen, i blind tro på at politikere kan vedta løsninger på komplekse samfunnsmessige problemer som er utenfor deres kontroll.