– Det er ikke meningen at alle skal være Lars Monsen
Å gå seg bort i skogen kan lære barna krisehåndtering, sier barnehagelærer Ive Tandberg. Hun mener naturen er den beste arenaen for livsmestring.
Publisert
Sist oppdatert
Etter ti år i barnehage sa Ive Tandberg opp sin faste jobb som barnehagelærer for å starte for seg selv. Målet var å skape et engasjement, en ny forståelse og kunnskap rundt fri lek og læring i naturen blant både foreldre og barnehagelærere. Ive er opptatt av å vise mulighetene naturen gir, ikke begrensningene.
– Det ikke er meningen at alle skal være Lars Monsen. Men alle må finne sitt indre engasjement for friluftslivet og utvikle dette. Det kan være alt fra å gå og klatre til å studere fugler eller insekter, planter og trær eller å lage mat på bål eller primus, sier Ive.
Dette er friluftsloffing
– Gjennom ti år i samme barnehage rev jeg ned fastgrodde mønstre og snudde tankegangen til mange ansatte, sier Ive.
Da det ikke lenger var noen som snakket om «dårlig vær», valgte hun å slutte i sin faste jobb i barnehage og ta steget videre.
Gjennom Instagram-profilen @friluftsloffing når hun ut til mange, både de som jobber i barnehagen og småskolen, foreldre og andre interesserte. Hun holder foredrag og underviser barnehagelærerstudenter i friluftsloffing og friluftsliv med barnehagebarn. Ive har også en ti prosent stilling som turkonsulent i Bærumsmarka FUS barnehage.
Begrepet friluftsloffing fant Ive på selv da hun reflekterte rundt essensen av å være på tur med barn og selv loffet rundt i naturen. Friluftsloffing er en forståelse og filosofi rundt voksen–barn-samspill. Friluftsloffing er å våge å være en voksen som vandrer ved siden av eller bak barnet. Ikke i front og peker ut vei, verken i fysisk eller metaforisk forstand. Tankegangen innebærer at man våger å oppgi kontrollen og styringen og tillater at «veien blir til mens man går», ifølge Ive.
Vi møter Ive i skogen sammen med barn og voksne fra Bærumsmarka FUS barnehage. Med shorts og T-skjorte og fjær i pannebåndet og barbeint minner Ive mest om Pocahontas.
Brenner for friluftsliv
Ive brenner for frihet i naturen, erfaringsbasert læring og naturen som læremester.
– Naturen stiller med helt ekte, ærlige og rå omgivelser. Læringen skjer derfor umiddelbart og dynamisk. Ikke statisk, slik som på etablerte lekerom eller lekeplasser, mener Ive.
Daglig leder Therese Young i Bærumsmarka FUS barnehage ansatte Ive i en deltidsstilling fordi hun trengte en motivator å samarbeide med. Hun ønsker at Bærumsmarka skal bli en barnehage med sterkt søkelys på bærekraft og friluft.
– Ive har bidratt praktisk og hjulpet ansatte å jobbe med personlige holdninger, blant annet ved å delta på personalmøter, sier Therese.
Ive forklarer at det ikke er meningen at alle skal være Lars Monsen. Men alle må finne sitt indre engasjement for friluftslivet og utvikle dette.
– Ansatte som ikke liker å være ute, bør finne seg en annen jobb. Samtidig må vi huske på at både foreldre og ansatte kan komme fra andre land med en helt annen natur og kultur. Noen er også svært engs- telige for at barna skal skade seg, poengterer Ive.
Therese forteller at de ansatte har erfart at det er lettere å være ute hvis de er for få voksne en dag.
– Før var det alltid turen som røyk først. Endring tar tid, og det skjer mange refleksjoner mellom dagene Ive er her. Jeg er glad hun vil fortsette å dra dette endringsarbeidet sammen med meg, sier Therese.
En personlig reise
Julie Kristiansen Solberg er fungerende pedagogisk leder. Hun forteller om en stor, personlig reise.
– Da Ive sendte melding om tur og skrev at det var meldt masse regn, reagerte jeg på en helt annen måte enn jeg hadde gjort et år tidligere, sier Julie.
– Regn, snø, vind og alt jeg tidligere så på som hindringer, ser jeg nå på som muligheter. Jeg har gått fra å ikke like å være ute til å bli glad i naturen, forteller Julie.
Gjennom Ive har Julie og kollegene lært mange triks, som gjør hver utedag til en fin opplevelse. De minste sover i hengekøyer. Ive klasker sammen pannekaker eller lar barna være med og lage laksetaco på bål eller primus. Regner det, holder brødskivene seg tørre hvis man spiser under en presenning.
Kaja Egelien-Saugdahl er nylig utdannet barnehagelærer og fungerende pedagogisk leder. I sin bacheloroppgave skrev Kaja om «hvordan voksnes holdninger til risiko og kjønn påvirker barnas lek».
– Når barna får trene på risikovurdering, gir det barna mulighet til å teste egne grenser. De vurderer seg selv og situasjonen, og opplever mestring når de tør å klatre opp i et tre, sier Kaja. Hun setter stor pris på at Ive snakker lett fra levra.
Den farlige behagskulturen
Barn og voksne går bort til en litt bratt og glatt skråning, og barna erfarer hvordan de må bruke både hender og føtter for å klare å komme opp. «Skrekkblandet fryd», kaller Ive det.
– Jeg sklir, utbryter Leonea Trageton Solheim (2) og setter seg på rumpa.
På veien tilbake til Kaja, som er primusvakt, vil barna snu flere steiner for å se om det er liv under dem. Nora forteller at hun liker biller, mens Eira Kiese Brevig (2) liker fugler. Og nå er det muffinstid.
– Når voksne er mer opptatt av å skåne barnet for ubehag enn å la dem kjenne etter selv hvordan ubehaget kjennes på kroppen, mener Ive den frie læringen blir kvalt.
Målet hennes er å skape engasjement og ny forståelse og kunnskap rundt fri lek og læring i naturen.
– Da jeg begynte her, kom barn og ansatte sjelden lenger enn til porten når de voksne hadde planlagt tur. Jeg ble ikke overrasket da jeg hørte de brukte leietau, sier Ive.
– Da vi kuttet ut leietauet, gikk det helt greit å gå det korte stykket til skogen. De ansatte var enige i at veien er ufarlig. De var bare så vant til leietau at de ikke tenkte seg muligheten for å gå uten.
Les også: Stedene er viktige for hvor fysisk aktive barna er i barnehagen, viser forskning.
