Nora Angelica Bullen Hansen (4) og Leonea Trageton Solheim (2) ser på ulike småkryp i naturen sammen med barnehagelærer Ive Tandberg.Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
– Det er ikke meningen at alle skal være Lars Monsen
Å gå seg bort i skogen kan lære barna krisehåndtering, sier barnehagelærer Ive Tandberg. Hun mener naturen er den beste arenaen for livsmestring.
Etter ti år i barnehage sa Ive Tandberg opp sin faste jobb
som barnehagelærer for å starte for seg selv. Målet var å skape et engasjement,
en ny forståelse og kunnskap rundt fri lek og læring i naturen blant både
foreldre og barnehagelærere. Ive er opptatt av å vise mulighetene naturen gir,
ikke begrensningene.
Annonse
– Det ikke er meningen at alle skal være Lars Monsen. Men
alle må finne sitt indre engasjement for friluftslivet og utvikle dette. Det
kan være alt fra å gå og klatre til å studere fugler eller insekter, planter og
trær eller å lage mat på bål eller primus, sier Ive.
Dette er friluftsloffing
– Gjennom ti år i samme barnehage rev jeg ned fastgrodde
mønstre og snudde tankegangen til mange ansatte, sier Ive.
Da det ikke lenger
var noen som snakket om «dårlig vær», valgte hun å slutte i sin faste jobb i barnehage
og ta steget videre.
Gjennom Instagram-profilen @friluftsloffing når hun ut til
mange, både de som jobber i barnehagen og småskolen, foreldre og andre
interesserte. Hun holder foredrag og underviser barnehagelærerstudenter i
friluftsloffing og friluftsliv med barnehagebarn. Ive har også en ti prosent
stilling som turkonsulent i Bærumsmarka FUS barnehage.
Begrepet friluftsloffing fant Ive på selv da hun reflekterte
rundt essensen av å være på tur med barn og selv loffet rundt i naturen.
Friluftsloffing er en forståelse og filosofi rundt voksen–barn-samspill.
Friluftsloffing er å våge å være en voksen som vandrer ved siden av eller bak
barnet. Ikke i front og peker ut vei, verken i fysisk eller metaforisk
forstand. Tankegangen innebærer at man våger å oppgi kontrollen og styringen og
tillater at «veien blir til mens man går», ifølge Ive.
Vi møter Ive i skogen sammen med barn og voksne fra
Bærumsmarka FUS barnehage. Med shorts og T-skjorte og fjær i pannebåndet og
barbeint minner Ive mest om Pocahontas.
Brenner for friluftsliv
Ive brenner for frihet i naturen, erfaringsbasert læring og
naturen som læremester.
– Naturen stiller med helt ekte, ærlige og rå omgivelser.
Læringen skjer derfor umiddelbart og dynamisk. Ikke statisk, slik som på etablerte
lekerom eller lekeplasser, mener Ive.
Daglig leder Therese Young i Bærumsmarka FUS barnehage ansatte Ive i en deltidsstilling fordi hun trengte en
motivator å samarbeide med. Hun ønsker at Bærumsmarka skal bli en barnehage med
sterkt søkelys på bærekraft og friluft.
– Ive har bidratt praktisk og hjulpet ansatte å jobbe med
personlige holdninger, blant annet ved å delta på personalmøter, sier Therese.
Ive forklarer at det ikke er meningen at alle skal være Lars
Monsen. Men alle må finne sitt indre engasjement for friluftslivet og utvikle
dette.
– Ansatte som ikke liker å være ute, bør finne seg en annen
jobb. Samtidig må vi huske på at både foreldre og ansatte kan komme fra andre
land med en helt annen natur og kultur. Noen er også svært engs-
telige for at barna skal skade seg, poengterer Ive.
Therese forteller at de
ansatte har erfart at det er lettere å være ute hvis de er for få voksne en
dag.
– Før var det alltid turen som røyk først. Endring tar tid,
og det skjer mange refleksjoner mellom dagene Ive er her. Jeg er glad hun vil
fortsette å dra dette endringsarbeidet sammen med meg, sier Therese.
Julie Kristiansen Solberg er fungerende pedagogisk leder.
Hun forteller om en stor, personlig reise.
– Da Ive sendte melding om tur og skrev at det var meldt
masse regn, reagerte jeg på en helt annen måte enn jeg hadde gjort et år
tidligere, sier Julie.
– Regn, snø, vind og alt jeg tidligere så på som hindringer,
ser jeg nå på som muligheter. Jeg har gått fra å ikke like å være ute til å bli
glad i naturen, forteller Julie.
Gjennom Ive har Julie og kollegene lært mange
triks, som gjør hver utedag til en fin opplevelse. De minste sover i
hengekøyer. Ive klasker sammen pannekaker eller lar barna være med og lage
laksetaco på bål eller primus. Regner det, holder brødskivene seg tørre hvis
man spiser under en presenning.
Kaja Egelien-Saugdahl er nylig utdannet barnehagelærer og
fungerende pedagogisk leder. I sin bacheloroppgave skrev Kaja om «hvordan
voksnes holdninger til risiko og kjønn påvirker barnas lek».
– Når barna får trene på risikovurdering, gir det barna
mulighet til å teste egne grenser. De vurderer seg selv og situasjonen, og
opplever mestring når de tør å klatre opp i et tre, sier Kaja. Hun setter stor
pris på at Ive snakker lett fra levra.
Annonse
Den farlige behagskulturen
Barn og voksne går bort til en litt bratt og glatt skråning,
og barna erfarer hvordan de må bruke både hender og føtter for å klare å komme
opp. «Skrekkblandet fryd», kaller Ive det.
– Jeg sklir, utbryter Leonea Trageton Solheim (2) og setter
seg på rumpa.
På veien tilbake til Kaja, som er primusvakt, vil barna snu
flere steiner for å se om det er liv under dem. Nora forteller at hun liker
biller, mens Eira Kiese Brevig (2) liker fugler. Og nå er det muffinstid.
– Når voksne er mer opptatt av å skåne barnet for ubehag enn
å la dem kjenne etter selv hvordan ubehaget kjennes på kroppen, mener Ive den
frie læringen blir kvalt.
Målet hennes er å skape engasjement og ny forståelse og
kunnskap rundt fri lek og læring i naturen.
– Da jeg begynte her, kom barn og ansatte sjelden lenger enn
til porten når de voksne hadde planlagt tur. Jeg ble ikke overrasket da jeg
hørte de brukte leietau, sier Ive.
– Da vi kuttet ut leietauet, gikk det helt greit å gå det
korte stykket til skogen. De ansatte var enige i at veien er ufarlig. De var
bare så vant til leietau at de ikke tenkte seg muligheten for å gå uten.