3. desember er FNs internasjonale dag for funksjonshemmede, og vi markerer at alle mennesker har rett til å føle seg inkludert og ha råderett over eget liv og egne hverdager. Dette skal gjelde både i utdanning, i arbeidslivet og i fritidsaktiviteter. Likevel vet vi at det er en gruppe mennesker som både historisk og stadig er diskriminert og ekskludert i samfunnet. Funksjonshemmede har vært omtalt med begreper som har pekt på oss som avvikere, sterkt basert på en medisinsk forståelse av helse og hva det betyr å være menneske.
De siste årene, i takt med økende synliggjøring av menneskerettigheter for funksjonshemmede, har det forekommet en internasjonal kritikk av spesialpedagogikk som fagfelt. Dette bunner i at spesialpedagogikk som pedagogisk tilnærming til tider virker til å bygge på en rent medisinsk forståelse av funksjonshemming, framfor å lene seg mot en sosial forståelse, som legger vekt på universell utforming, omsorg og selvbestemmelse som noen av prinsipper for å få likestilte samfunn.
Dette har avfødt kritikk av mange spesialpedagogiske tiltak, prosedyrer, etiske grunnlag og – ikke minst – forståelsen av hvem som har rett til selvbestemmelse og inkludering i samfunnet. Et manglende livsløpsperspektiv har vi også, spesielt med tanke på at funksjonshemming og friskhet ikke er to gjensidige ekskluderende tilstander. Alle og enhver kan bli funksjonshemmet for kortere eller lengre perioder i livet. Vi er sårbare vesener, og våre omgivelser er ikke alltid klare til å utforme seg etter våre menneskelige endringer.
I Norge har ikke denne dobbeltsidige kritikken truffet offentligheten helt ennå, men det er likevel på høy tid å reaktualisere skolereformator Mosse Jørgensen og forsker Christian W. Beck sine tankeganger rundt pedagogikk som demokratiserende og inkluderende praksis. Begge kritiserte hvordan statsskolen fjernet elevenes rett til selvbestemmelse som en grunnleggende demokratisk rett. Hvis vi setter søkelys på spesialpedagogikk, kan vi spørre oss selv: «Er våre teoretiske og empiriske grunnlag for spesialpedagogikken med på å opprettholde diskriminerende holdninger mot funksjonshemmede i samfunnet?»
Strukturer som hindrer inkludering
Jørgensen og Beck kritiserte hvordan statsskolen fjernet retten til selvbestemmelse for elevene som et grunnleggende demokratisk rett. Samtidig kritiserte de også skoleutvikling, som siden 1970-årene har beveget seg mot en instrumentaliserende og individualisertovergang tilknyttet arbeidslinja, langt unna våre emosjonelle og medmenneskelige behov for å bygge opp sosiale relasjoner.
Denne kritikken er mer aktuelt nå enn noen gang før, spesielt etter at mange sosiologer de siste årene har vist at skolen er med på å opprettholde forskjellene i samfunnet. Disse forskjellene har forskjellige årsaker til, og vi må se på strukturene som hindrer inkludering i utdanningssystemene.
Vi vet at 80 prosent av skolene i Norge ikke er universelt utformet, og når vi kommer opp til videregående skole, er nesten 65 prosent av studentene med funksjonshemminger skviset ut av utdanningssystemet grunnet manglende tilrettelegging og for stor vekt på forberedelser til arbeidslivet. Interesseorganisasjoner som Unge Funksjonshemmede har i over ti år pekt på manglende spesialpedagogisk kompetanse for å kunne få tilstrekkelig universell utforming i undervisning og tilrettelegging under studiene som en av årsakene til dette påtvungne systemisk frafallet.
Barneombudets rapport «Uten mål og mening» viste at situasjonen er kompleks allerede fra barnehagenivå når det gjelder spesialpedagogiske tilbud. På den ene siden har vi manglende anerkjennelse av spesialpedagoger som fagpersonene som innehar kompetansen til å utføre tilrettelegging og tilpasset opplæring. På den andre siden har vi manglende elevmedvirkning blant funksjonshemmede elever, hvor mange blir tatt ut i spesialundervisning som rammer dem sosialt. Disse to faktorer gjør at kritikken som mottas i fagfeltet er berettiget og verdt å snakke om.
Les også: Funksjonshemmet ungdom dropper ut av skolen
Grunnene til ekskludering av funksjonshemmede er i noen tilfeller ableistiske (diskriminerende og fordømmende) fordi de blir ansett som en byrde for de kollektive læringsprosessene i klasserommene for ikke-funksjonshemmede. Manglende universell utforming og tilrettelegging fører til at funksjonshemmede ikke kan følge det politiske prinsippet om normert gjennomføring. Resultatet blir strukturelle undertrykkingsmetoder som rammer de som faktisk har rett til å kunne lære og utvikle seg på lik linje med ikke-funksjonshemmede: fritak i enkelte fag, manglende karaktersetting, unntak fra vitnemål og manglende universell utforming i undervisning.
Hva skjer i storsamfunnet når utdanningsstrukturene legger til rette for ekskludering og frafall av funksjonshemmede? Hvordan lærer vi om at vi lever i mangfoldige samfunn hvor alle er like mye verdt, når målet og midlene i utdanning dytter funksjonshemmede ut av felleskapet?
Direkte demokrati i bakleksa
Spesialpedagogikken kan til tider fokusere veldig mye på individuell utvikling for å kompensere og rette opp i det som anses som avvikende atferd, kognisjon eller læringsutbytte generelt sammenlignet med jevnaldrende. Faglig læring er prioritert framfor sosial læring og demokratisk deltakelse.
Hvorfor er ikke selvbestemmelse knyttet til egen skolehverdag en rettighet som også omfavner funksjonshemmede elever? Demokratisk praksis må gjelde alle i skolen. Det kan ikke begrenses til ord på et papir som teoretiske læringsmål, det må være en del av selve utdanningsstrukturen og læringsgrunnlag som enkelte politiske føringer vil det til.
Utdanningsinstitusjoner skal være arenaer for demokratisk deltakelse og læring, for danning og utdanning for alle, uansett funksjon. Spesialpedagogikk må være faget som greier å innta et selvkritisk blikk på egne forståelser av demokrati i motsetning til politisk styring av utdanningssystemene, og hvilken rolle vi skal spille i utdanningssystemene for å utforme åpne, selvorganiserte og inkluderende læringsarenaer i et livsløpsperspektiv.
Som da Elevorganisasjonen frontet å fjerne fraværsgrensa og eksamen i sine elevkrav til den nye regjeringen: Hvor blir det av elevenes rett til å være sammen med andre uten å måtte bli målt, testet og vurdert kun basert på instrumentelle ferdigheter? Hvorfor skal ikke elevene kunne bestemme hvordan de ønsker at utdanningssystemene skal bli utformet, hva slags innhold som må gjennomgås og hvordan de ønsker at læringsutbyttet skal følges opp?
Demokratiske praksiser for et fritt og inkluderende samfunn
Under pandemien har vi alle fått erfare hvor sårt og tung det kan være å oppleve fysisk isolasjon. Dette som alle nå har fått smake litt på, er hverdagslig for mange funksjonshemmede mennesker – både på skolen og ellers i samfunnet. Dette er mennesker som flere ganger i løpet av uka opplever å bli isolert fra sine venner for å øve på enkelte ferdigheter, det er mennesker som opplever at deres skolehverdag blir avgjort i møterom der de selv ikke er til stede, det er mennesker som opplever å bli tatt ut av klasserommet for å ikke forstyrre ikke-funksjonshemmede i deres faglige læringsprosesser, det er mennesker som opplever å bli satt på egne avdelinger for å ikke skape sosialt ubehag blant sine medelever eller administrativ krøll for skoleeiere.
Veldig få tenker i tillegg på hva slags signaler dette gir til felleskapet, at noen blir gjemt bort for å få tilrettelagt faglig påfyll. Hva lærer barn og ungdom når enkelte mennesker blir satt til side fordi de «ikke greier å følge med på det normerte pensumet»? Hva om vi satset på å basere læring på en kollektiv forståelse av selvorganisert læring, basert på gjensidig støtte, gjensidig omsorg og med tett samarbeid mellom lærerne og barn og ungdom?
Dette fragmenterte virkeligheten beskrevet av Barneombudet og Unge Funksjonshemmede, er hverdagen for mange til tross for hvor iøynefallende stigmatiserende og ekskluderende den er. Riktignok er det mange steder hvor pedagogene og familiene har tatt grep for å basere tilværelsen til elevene på å kunne være sammen uansett funksjon, bli sett og anerkjent for den de er, uavhengig av karakterer, muligheter for å uttrykke seg verbalt eller hvor raskt de lærer.
Praktisering av spesialpedagogikk er fortsatt svært varierende, og i mange tilfeller har funksjonshemmede elever lite de skulle ha sagt om sin egen skolehverdag. Det handler om manglende økonomiske ressurser, manglende spesialpedagogisk kompetanse, og ikke minst om en manglende tradisjon for å anerkjenne funksjonshemmede elever som mennesker med demokratiske rett over egne hverdager.
Vi må tørre å analysere spesialpedagogikkens rolle når det kommet til å reprodusere kapitalistisk tankegang i bank-skoler som Paulo Freire skisserte i sitt verk De undertryktes pedagogikk og Frihetens pedagogikk. Bank-modellen han introduserte ble brukt for å beskrive skolene i 20. århundre, der studenter og elever blir sett på som tomme kontoer som lærerne kan fylle med innhold og struktur bestemt av statene og innimellom markedskrefter. Både i kritisk og anarkistisk pedagogikk blir fokuset en annen, nemlig at de undertrykte skal kunne stille spørsmål og krav i sine læringsprosesser for å kunne få til samfunnsendringer.
Basert på disse pedagogiske retninger burde spesialpedagogikk legge til rette for funksjonshemmedes selvbestemmelse som aktive medborgere i alle læringsarenaer. I noen tilfeller er selvbestemmelse individuelt, mens i mange andre tilfeller er beslutningstaking med støtte som NAKU etterlyser, og dette er en menneskelig rett. Selvbestemmelse for funksjonshemmede blir en demokratisk utøvelse som kan skape et solid grunnlag for inkluderende samfunn.
Et ekskluderende utdanningssystem
Vi er opptatt av å forberede mennesker til å bli aktive medborgere, og da må vi spørre: hvorfor skal vi basere oss kun på forberedelser til deltakelsen i arbeidslinja? Når strukturene baserer seg på å forberede mennesker til deltakelse i arbeidslinja, finnes det implisitt et søk til en menneskenorm som er basert på friskhet for å kunne arbeide 100 prosent. Er ikke utdanningssystemet ekskluderende når det baserer seg på dette prinsippet og når alt er strukturert rundt dette overordnet målet?
Les også: Det skal legges til rette for alle elevene, ikke bare for «den normale» eleven
Da Jørgensen eller Beck snakket om manglende demokratiske skolehverdager, nevnte de ikke funksjonshemmede elever eksplisitt. Det er ikke så rart med tanke på at på 70- og 80-tallet var spesialskoler den viktigste satsingen for funksjonshemmede elever og dermed ikke noe det ble tatt høyde for i deres pedagogiske praksiser. Nå er vi i 2021, og det er svært viktig å kunne ta denne samtalen.
Christian W. Beck kritiserte den politiske kontrollen og den demokratiske undertrykkingen i statsskolen, på lik linje med mange andre radikale og anarkistiske pedagoger som Josefa Luengo, Ivan Illich eller Ferrer i Guàrdia har gjort tidligere. Denne skrevne kritikken fokuserer også på oss som fagutøvere og våre etiske roller når det kommer til å skape frie, inkluderende samfunn. Det er på høy tid å ta avstand fra ekskludering av funksjonshemmede fra sosiale arenaer og heller kjempe for at demokratiet, både i læringsarenaer og ute i storsamfunnet, skaper rom og holdninger som gir alle mulighetene til å kunne bestemme over hvordan våre utdanningsstrukturer, innhold og institusjoner skal konstrueres mens enkelte neoliberalistiske paradigmer i utdanning skal forkastes. Dette er samtaler vi burde begynne å ha fordi, som Jørgensen påpekte i hennes bok Fra skoleopprør til opprørskskole: «Vi ønsker en skole som først og fremst skaper livskvalitet – ikke bare yrkeskvalitet».
Verdier og praksiser vi fremmer i dag blir med på å utforme framtidens samfunn. Ingenting som omfavner oss, kan bestemmes uten oss. I dette post-pandemiske samfunnet, i en verden i «kode rød», er det på tide at vi spesialpedagoger inntar rollen som frigjørende sosiale aktivister. Vi burde være med på å utforme inkluderende læringsprosesser gjennom direktedemokratiske pedagogiske praksiser for alle.
