Nessa med Høyre-vri

«Vi må se på innretningen og omfanget av skolen», sier Nessa. Dagen etter henger Høyre seg på (Aftenposten 6. okt.). Høyre hadde jo foreslått å forkorte skoleløpet for 21 år siden, da Clemet var statsråd i Kirke- og undervisningsdepartementet i Bondeviks regjering. 

Det var få år etter at tiårig grunnskole ble innført med seksårsreformen som den siste store systemendringen, og læreplan L97, og PISA-resultatene skaket statsråden.

Noen vil nok være enig i at det er en interessant tanke fra Nessa, å se kritisk på opplæringsløpet, især mange av oss som har vært kritisk til nettopp seksårsreformen slik den ble, fordi så tidlig skolestart ikke er godt for barna. Men det var ikke det Nessa foreslo. Hun vil kutte i andre enden.

Opplæringen koster

Det gode med Aftenpostens artikkel er at den opplyser om hva hvert trinn i skolen koster: 11 milliarder. Altså vil regjeringen spare 11 milliarder på å kutte det 10. skoleåret. Men det skal ikke være en sparereform, ifølge Nessa. Hun vil bruke «innsparingen» til å styrke de trinnene som blir igjen. Tro det den som vil! Det er nok ikke slik det fungerer departementene imellom. Hva er begrunnelsene hennes? Kvaliteten i skolen som skal heves. Men hva er kvalitet i skolen, og hvordan måles den og ikke minst – hva ved kvalitet er målbart og hva er ikke målbart og dermed er utenfor politikernes interessefelt.

Vil vurdere niårig grunnskole

Kvalitet og utbytte har vært skolepolitiske mantra siden læreplanen av 2006, Kunnskapsløftet. Nessa har dette å si: «Vi må se om elevene lærer det de trenger for å klare seg i voksenlivet og arbeidslivet». Med andre ord går hun for «en målrettet innsats på de grunnleggende ferdighetene som lesing, skriving og regning». Er ikke det dette som skolen alltid har vært opptatt av? I min barndom sang vi - med stor entusiasme «Lese og skrive og regne er bra. Men å få synge litt, det gjør oss glad!»

«Det blir en kamp om kompetanse,» sier Nessa. Nettopp. Det er det allerede. Vi hører det fra alle kommunalråder på velferdsstatens ulike områder. Nessa argumenterer videre: «Vi må få inn flere folk». Og det skal ifølge henne være de unge. Med andre ord trengs unge som er under utdanning, så raskt som mulig å komme ut i arbeidslivet. De må bli «voksne» tidligere enn de er nå. Men hva med den kompetansen skolen gir om årene blir færre. Da må det presses nedover i systemet. Barnehagen nå bli mer skole, må vite.

Søkningen til lærerutdanningene for skole og barnehage har sunket år for år. Ikke rart de må kutte et skoleår! Da kan de spare lærere og noen bekymringer.

Hva vil politikerne med skolen?

Kampen om skolen som system, dens innhold og arbeidsmåter er ikke ny. Jeg kan minne om Alexander Kiellands roman Gift fra 1883, Jens Bjørneboes Jonas fra 1955, og Nils Christies legendariske oppgjør med norsk skole i Hvis skolen ikke fantes fra 1971. I 2008 sto samme professor Christie på talerstolen i Universitetets Gamle festsal, ved markeringen av hans 80årsdag, med foredraget «I skyggen av PISA» der han innledet med å si: Jeg må nok si at jeg synes det er litt rart at nettopp jeg skal måtte stavre meg opp på barrikadene med forsvar for den norske skole. Det er dessuten nokså ensomt her oppe. Hvor er den blitt av i denne sak, hele hæren av norske fagpedagoger? Er de blåst bort i stormen? Eller er også de oversosialisert i troen på at skolens mål er å få elevene til å kunne reprodusere kunnskap fra det som kalles fag? Er det ikke lenger åpning for den tanke at fagene er langt mindre viktige enn verdiene som er så fint formulert i læreplanens generelle del? Er de så opptatt av oppdragsforsking for skoleverket at de ikke ser helheten i hva som skjer? Nå gjaldt hans kritikk myndighetenes knefall for OECD, (foredraget er gjengitt i boka Alle disse møtene. Snorre 2008.)

Inntil for få år siden var formålet uttrykt, som «gagns menneske» i loven, utdypet i Generell del av Læreplanen som en bunnplanke for skolens byggverk i mer enn to tiår. Realiseringen av formålet skulle skje gjennom arbeidet med faget i fellesskolen, ikke ved PISA-tester for at elevene skulle tilpasses globaliseringens konkurransesamfunn. I fellesskolen skal alle med, også for Nessa. Men som vi vet, faller mange av og utenfor, med store omkostninger for den enkelte, familien og samfunnet. Det skal altså bøtes på med «et lag rundt eleven».

Christie viser imidlertid at det er skapt et atskillelsessamfunn, ikke på bakgrunn av rase eller kjønn, men et apartheid på grunn av alder. Barn og unge er isolert fra samfunnslivet og vokser opp og dannes i egne institusjoner nå om tiden fra de er under ett år til de er nitten. Ved en omfattende institusjonalisering kan barnehage, SFO og skole tjene arbeidslivs-, likestillings-, integrerings- og sosialpolitikk, blant annet, og ifølge Nessa være en investering i (konkurranse)samfunnet som fremtidige arbeidstakere i tråd med OECD og globaliseringens krav. Med institusjonaliseringen møter barn og unge først og fremst jevnaldrende gjennom døgnet store deler av livet, og preges nødvendigvis i stor grad av jevnaldrendes verdier.

Hvilken kvalitet?

Når Nessa måler skolens kvalitet og målsetting ut fra et snevert læringsutbytte, velger hun å se bort fra at utfordringene i skolen henger sammen med store endringer i samfunnet. De må løses på samfunnsplan. De løses ikke med å sløyfe et skoleår der bortfallet av en naturlig omgang med voksne i hjemmeliv, samfunns- og arbeidsliv som generasjoner før fikk, skal kompenseres med noen timer praktiske fag eller med endrede metoder i teorifagene. Det er rett og slett naivt å tro det.

Store samfunnsskapte endringer har, som mange offentlige utredninger og rapporter viser, utfordrende følger for barn og unge. Skolen makter heller ikke overbygge sosial ulikhet, som det programmatisk hevdes at skolens skal gjøre. Utdanningssosiologer påviser at skolen både fastholder ulikhet som er samfunnsskapt, og skaper sosial ulikhet.

 Før hun drøfter kutt i skoleår, bør både kunnskapsministeren og andre skolepolitikere svare oss på det ufrakommelige spørsmålet: Hva vil vi med skolen! Da må barn og unge være viktigere en fremtidig konkurranse og behov for arbeidskraft. Det er ikke sikkert skolereformer er svaret på de dysfunksjonelle sidene i samfunnet som rammer barn og unge, slik vi ser det og får dokumentert både i skolen og utenfor den. Det er tankevekkende at generasjoner før lærte de grunnleggende ferdighetene, både å lese, skrive og regne, i en sjuårig folkeskole, der mange til og med gikk annenhver dag på skolen – og var i nærkontakt med voksnes liv ellers og leken de andre dagene.

Nessa vil «snu alle steiner i norsk skole». Det er langt fra nok. Politikerne må ta utredningene rapportene som gjelder barn og unge på bresomd basis i samfunnet alvorlig. Det er mange nok å ta av. Det er etter min mening den viktige oppgaven de nå har. Det er sammenhengene i samfunnet de må grave i og finne mer omfattende løsninger på enn å kutte et skoleår. Det er steinrydding for å få til det gode jordsmonnet som er nødvendig for at barn og unge skal vokse til gagns menneske.