Den gode timen
Det er den pedagogiske teften vi lærere innehar som gir de virkelig gode undervisningstimene, ikke en rigid ramme som innskrenker vår metodefrihet.
* Daniel Bolstad-Hageland er lærer i Bergen kommune.
Det er bare å beklage det allerede, Simon Malkenes, den resultat- og prestasjonsorienterte skolen du prater om, har for lengst kommet til byen mellom de syv fjell. Jeg mistenker at dette er noe du allerede vet.
Les også: Malkenes fillerister Høyre-skolen i ny bok
Jeg var 25 år da jeg først sto fremme i klasserommet. Den første tiden var heftig. Heldigvis kom redningen. Det jeg ikke visste for snaue fire år siden, var at oppskriften på en god undervisningstime fantes. Men i løpet av kort tid skulle jeg få ingrediensene til å koke opp det som trengtes for å lykkes i lærergjerningen.
I løpet av høsten 2015 gikk jeg på en del kurs. Ett av dem husker jeg særs godt. Der jeg fikk nøkkelen. På en PowerPoint-presentasjon sto det at den gode timen er: «mål for timen, aktive elever og vurdering av målet for timen». Enkelt og greit. I etterkant av dette kurset skulle alle skolene som deltok få besøk fra en av kursholderne. Denne pedagogen skulle inn i alle klasserom og se hvordan det sto til med skolens undervisningstilbud. Det som kalles skolevandring på fagspråket. Et kjent fenomen i Bergensskolen, vil jeg tro.
Vi var heldige. Vi fikk beskjed tidlig og dermed god tid til å planlegge. Men noen kriterier hadde de for oss. Det skulle være: «mål for timen, aktive elever og vurdering av målet».
Det er vanskelig å forsvare egen undervisning, kanskje spesielt for de nyutdannede, når man får en utenforstående som dette på besøk i klasserommet. En lærer som kan denne typen av bestillingsundervisning til fingerspissene. Da må man, som flere av oss gjorde, lage et skuespill for galleriet og følge oppskriften vi har vært så heldige å få tildelt.
Les også: Mål, måling og mening
Jeg må si at det føltes kunstig. Det å sitte der med elevene mine i en ring. Bruke den korte musikktimen på 45 minutter til å gjenta målet flere ganger i undervisningen slik at jeg kunne legitimere at de husket det, og til slutt bruke tommel opp eller tommel ned for å se om de hadde nådd målet for timen eller ei.
Det føles ikke bra. Nå har jeg snart vært under utdanning i fem år og kan kalle meg lærer med tilleggsutdanning, eller det som før så fint het adjunkt med opprykk. Skal jeg ikke da få lov til å velge de metodene jeg mener passer best for de ulike timene jeg planlegger?
Som nyutdannet lærer var det en prosess. Det tok tid før jeg stolte på egne valg, og at de ville gagne elevene og deres læringsutvikling. Det finnes ikke én måte å undervise på, men mange flere. Jeg mener at oppskrifter som dette blir lagd etter en prestasjonsorientert målstruktur. Jaget etter de gode resultatene. De gode tallene.
Vi er utdannet til dette. Det er den pedagogiske teften vi lærere innehar som gir de virkelig gode undervisningstimene, ikke en rigid ramme som innskrenker vår metodefrihet.
