«Jeg klarer ikke snakke med deg, men det er på tide at du hører på meg!»

 Til deg som jobber med barn:

– Jeg klarer ikke snakke med deg, men det er på tide at du hører på meg. Hvorfor snakker du ikke?

Jeg spør meg selv om det samme hver dag, men jeg finner ikke svaret. Jeg er 7 år og er avhengig av å lese nøye gjennom ukeplanen to uker fram i tid slik at jeg kan forberede meg på alt som kommer. Alle kampene jeg må stå i med meg selv.

I klasserommet ser dere ei jente som ikke sier et ord. Kanskje har du hørt stemmen min et par ganger når jeg har lekt med bestevenninna mi, men da var det bare fordi jeg ikke visste at du så på meg.

Jeg vet ikke om dere ser at jeg er redd. Jeg gråter ikke. Jeg lager ingen grimase. Jeg vil ikke at dere skal se på meg. Jeg klarer ikke å svare når dere spør meg. Stemmen min forsvinner når jeg prøver. Jeg vet ikke hvor den drar.

Hjemme raser jeg. Jeg gråter og kaster. Jeg har en storm inni meg. En storm av følelser. Sinne, redsel og håpløshet. Jeg gjemmer bort hele meg halve dagen. Når jeg kommer hjem klarer jeg ikke holde på alle følelsene. Mamma trøster meg. Jeg gråter. Jeg sovner. Nå gråter mamma.

 I et innlegg publisert av Foreningen for Selektiv Mutisme, skrevet av Ann-Kristin Haugen, forklarer hun noen av følelsene hun kjente på som forelder til et barn med selektiv mutisme:

Foresattes skyldfølelse

«Som mamma følte jeg skyld over at hun ikke klarte å prate. Jeg følte at andre trodde at det var min skyld, og at jeg som mamma burde kunne fikse dette. Det var en vond følelse, som ble forsterket da jeg følte jeg ikke møtte forståelse hos andre. De var opptatt av «hvorfor snakker hun ikke», og ikke «hva kan vi gjøre for å hjelpe?»

Jeg hadde selektiv mutisme. En tilstand der barn og unge konsekvent ikke prater i visse situasjoner, ofte barnehage og skole. Tilstanden forstås av mange som et uttrykk for stor grad av sosial angst eller fobi mot å snakke. Det er ikke et valg å ikke prate, men dette blir ofte misforstått. Barnet kan ofte bli låst og fryse til i situasjoner hvor det må prate.

Barnehagen nevnte det til mamma en dag. «Marte snakker ikke.» Det var første gang hun hørte om selektiv mutisme. Jeg gråt ikke når jeg slo meg. Jeg klarte ikke å si hva jeg ville ha på brødskiva.

For noen jeg møtte på min vei gjennom barnehage og skole, var det nok mye enklere å håndtere meg enn de andre som kunne rope etter hjelp. Et stille barn skaper ikke så mye problemer. Vi klarer ikke å be om å bli forstått eller sett. Vi trenger at du velger å se oss. Ikke overse oss. Da forsvinner vi helt.

Hadde ikke trengt å ta så lang tid

Jeg kom meg til slutt ut av det, men det var en kamp mamma og jeg sto i år etter år. Hele skolegangen. Jeg skulle ønske noen andre kunne hjulpet oss. At årene ikke hadde trengt å bli så mange.

Barn og unge med denne tilstanden opplever fortsatt dessverre å bli misforstått av ansatte i barnehagen, lærere og fagfolk i hjelpeapparatet.

Dette er en lidelse med lik forekomst som autisme, ca. 1 prosent av barnebefolkningen får denne diagnosen. Likevel er det dessverre flere som fortsatt aldri har hørt om selektiv mutisme.

Dette skriver Kathe Lundahl i en fagartikkel om selektiv mutisme:

«I noen kommuner er hjelpetilbudet til barn og unge med selektiv mutisme helt fraværende både i pedagogisk-psykologisk tjeneste og i spesialisthelsetjenesten for barn og unges psykiske helse (BUP), noe som er et paradoks for en tilstand som har en lik forekomst som blant annet autisme, som det fins tydelige retningslinjer for på alle nivåer i spesialisthelsetjenestene og i det pedagogisk-psykologiske hjelpesystemet.» 

Jeg har kontaktet et flertall norske skoler, barnehager og hjelpeapparat. Jeg har selv jobbet to år i barnehage og jeg har en mor som har vært lærer i over tjue år. Dere har personalmøter, fagdager og møter hvor dere fokuserer på å bli bedre i yrket – bedre for barna. Dere har også et ansvar. Dere må være en del av å rette fokuset på de som ikke ber om det, men trenger det. Jobbe for å tilrettelegge for barnets beste.

Kunnskapen må nå fram til de menneskene som møter på disse barna. På avdelingen, i klasserommet og på kontoret. Mange mailer har blitt sendt i håp om å dele kunnskap, men svarene er mye av det samme. «Vi skal se på det», «sender det videre», og mest av alt – ingen svar.

Siden den dagen jeg valgte å dele min historie, har jeg blitt kontaktet av fortvilte foreldre, familiemedlemmer og unge voksne med selektiv mutisme. Det har gitt sterke inntrykk. Mange føler seg fastlåst og er desperate etter hjelp.

Før fikk jeg ikke til å bruke stemmen min. Nå føler jeg at jeg har et ansvar om å rope ut for de som ikke klarer det selv.

Ansvar

Dere har også et ansvar. Ansvaret ditt er å forsikre deg om at dine ansatte har kunnskap om selektiv mutisme. Ansvaret ditt er å prøve å forstå den stille jenta som kommer inn klasserommet ditt første skoledag. Ansvaret ditt er å vite hvordan du kan hjelpe familien som kommer inn på kontoret ditt. Ansvaret ditt er å gjøre noe med det, nå som du har hørt om det.

På mange måter er dere vårt håp. Vi bruker så mye tid med dere – i barnehagen, på skolen. Skal vi klare å bli bedre trenger vi at dere ser oss og kampen vi står i.

Det er vanskelig for barn og voksne med selektiv mutisme å be om oppmerksomhet, det er vanskelig å snakke høyt om en lidelse når de som lider ikke klarer å snakke.

Kanskje er det også derfor det er mangel på hjelpetilbud og kunnskap. Jeg tilbyr meg å hjelpe. Jeg vil møte opp, prate, dele og lære videre.

Dette er til deg som jobber med barn: Hjelp oss, se oss, forstå oss. Vi trenger deg.