En typisk dag på hjemmekontoret

Fjerdeklassingen i flokken begynte endelig på skolen igjen forrige uke.

Han hadde vært brakkesjuk og sosialt understimulert på kontakt med jevnaldrende lenge. Slukøret kom han hjem med en lekse basert på ukene med hjemmeskole: Beskriv en typisk dag hjemme hos deg selv time for time, formiddag og ettermiddag. Klassen hadde også fått i oppgave å beskrive «korona- følelsene» de hadde kjent på.

Det ble en vanskelig ettermiddag for 9-åringen. Han sukket: «Hvorfor skal jeg skrive om de dagene jeg ikke hadde det noe bra?»

Vi føler med fjerdeklassingen. Hvordan beskrive ustrukturerte hverdager utenfor de trygge institusjonelle rammene? Er det noe som er typisk i det hele tatt? Hva om vi skulle prøve oss på samme lekse? Vi gjør et forsøk.

Formiddagen

Vi våkner tidlig med rester av diffuse drømmer i kroppen. Vet ikke helt hvilken dag det er, men to kopper kaffe og en dusj før dagens dyst klarner tankene. Vi hopper over frokosten og lager brunsj til lunsj. Pc-en er flyttet til stua for bedre utsyn og plass. Det hjelper å variere kontorplass, dessuten kan vi følge med på fruktblomstringen hos naboen og på folk som går nye veier utenfor.

Hjemmekontoristene spiser mens de skjeler til mobiler og nettbrett, det plinger og ringer. Vi snakker ikke mye sammen, vi er tross alt på jobb og det er godt å ha det stille i arbeidsfellesskapet. Vi tørker smuler av bord og tastatur og skjenker oss en kopp te. Er vi heldige, får vi en time skrivetid på tekster fra forskningsskuffen før de digitale flatene setter oss i sving for fullt.

Vi logger inn på videomøtene. Morgentrøtte fjes, kolleger med koronasveiser i utvalg. En kollega har lagt inn Golden Gate som bakgrunn og sitter stueblek i oransje California-sol og venter på å få sagt sitt. Vi andre er omgitt av vårt, bøkene, bildene, barnetegningene. Vi sitter lange formiddagstimer i skiftende posisjoner i ukomfortable stoler. En skikkelse beveger seg i bakgrunnen, hjemmelyder, plutselige videoavstengninger. Vi muter og unmuter, vi chatter, vi tuner og timer oss inn så godt vi kan. Når er det pause?

Heldigvis har vi vært på badet. Vi er på hele tiden, vil ikke at noen skal tro at vi skulker. Bildet fryser, brudd på linja, vi var halvveis i sakslista, nye forsøk.

Møtet er over. Vi går enda en tur med søpla og rekker en kort runde rundt kvartalet, dagens første to tusen skritt, før neste møte. Vi tar en kikk i det godt stablede kjøleskapet og skjenker oss et glass kald cola zero.

Ettermiddagen

Vi facetimer og tekster flokken vår som har blitt permittert, tatt en hjemmeeksamen eller er frustrerte fordi de ikke får trent. Smilefjes og tommel opp! Vi ringer en venn som sitter særlig fast i karantene og hjemmeundervisning. Vi føler med slektningen på sykehjemmet. Vi bestiller frisørtime mens vi gleder oss til neste episode på Netflix. Vi vet ikke hva klokka er, vi vet ikke hva som er jobb og hva som er fritid. Vi blar tilbake i e-poster og meldinger fra studenter vi nesten har mistet kontakten med.

Vi finner halvferdige tekster som roper på veiledningsblikket. Vi følger opp på e-post, vi ringer og legger ut fellesmeldinger. Vi underviser nettbasert så godt vi kan og lærer (på kronglete måter) stadig noe digitalt nytt samtidig som vi ikke aner hva studentene får med seg, det er så merkelig stille der ute. Vi inviterer mindre grupper for å komme i dialog og bøte på skadene. Vi tilbakemelder positivt og lite kritisk.

Les også: Kanskje kan Korona-året bli husket som året elevene fikk litt mer tid til å være nettopp barn?

Vi gir utsettelser på innlevering, godkjenner uferdige arbeidskrav og støtter en sliten småbarnsmor som snart skal levere bacheloroppgaven, for når skal hun få tid til å skrive? Vi bygger opp en masterstudent som har mistet motivasjonen etter at datainnsamlingen gikk i vasken fordi alt ble nedstengt. En professor tordner om låste dører på campus.

En kollega bare måtte gå på jobb likevel, være der litt, utenfor. Vi trøster oss med at vi tross alt er offentlig ansatt. Vi snufser, men kjenner lusa på gangen og begynner med allergimedisin.

Vi er stive i kontorkroppen, tar på oss gode sko og går den samme runden, bare motsatt vei. Er det sol, vandrer vi lenger. Vi kjøper månedskort for å støtte kollektivtrafikken, vi jubler over en åpen uteservering og bestiller vann og en kruttsterk suppe så vi kjenner at vi lever.

Vi logger ut, skjenker oss et godt glass vin, brekker av en bit mørk sjokolade og sovner i sofaen i nest siste episode. Hva er typisk når ritualer og strukturer har gått i oppløsning og det nesten ikke er hverdag mer?

Vi sier det både til oss selv og fjerdeklassingen at det meste sikkert blir vanlig igjen. Om ikke lenge.