– Klasserommet skal være et sted hvor det er lov å gjøre feil
Morten Munthe kan trollbinde elevene, skriver juryen om vinneren av Holmboeprisen. «Alle bør få til noe, noen bør få til alt», er hans motto for et undervisningsopplegg.
– Da man bygget om fra glødepærer til ledlyspærer i biler i Norge, mistet man varmen fra glødepærene. Og det var jo et problem når det ble kaldt, sier lærer ved Oslo Handelsgymnasium, Morten Munthe.
Han drar en anekdote som en del av forklaringen til de to elevene han hjelper med en oppgave. Alltid smilende, haster fra pult til pult, forsøker å få oversikt over rekkefølgen på hendene som skyter i været med jevne mellomrom.
– Jeg kommer!
Hvert år deler Norsk matematikkråd ut Holmboeprisen til en matematikklærer som har utmerket seg. I år fikk Munthe prisen for «en enestående evne til å gi faglig innsikt og skape nysgjerrighet hos elevene».
Denne timen står riktignok fysikk på timeplanen. På bakerste pult sitter Felix Thune-Larsen konsentrert over formler og tall.
– Jeg liker å stille rare spørsmål, og Morten har alltid logiske svar. Han er god til å forklare så jeg skjønner, sier han.
Han forteller om en lærer som ofte kommer til timen med masse notater, tydelig godt forberedt.
– Han er en av de beste lærerne jeg har hatt, og jeg har hatt flere gode lærere de siste årene. Morten er helt der oppe, sier Felix.
Etter timen forteller Munthe at han er veldig bevisst på at han ikke alltid treffer hele klassen med et undervisningsopplegg: – Det er umulig å treffe alle hver time. Da må målet være at de som kanskje misliker én time, liker den neste.
Han har et motto for oppleggene: – Alle bør få til noe, noen bør få til alt. Det er nivået jeg forsøker å legge meg på.
Det betyr at alle i klassen må klare å komme i gang med oppgavene. Ingen må gå rett inn i frustrasjonen ved ikke å få til noe. Opplegget må også unngå å bli for komplekst i andre enden.
– Minst én av elevene bør klare å komme gjennom hele undervisningsopplegget. Hvis ingen får til alt, har jeg bomma litt.
Han synes det er stas å få pris, men også ganske overveldende.
– Alle synes anerkjennelse er hyggelig, men jeg liker kanskje aller best å få det litt i stillhet. Så dette er litt voldsomt, men veldig hyggelig.
– Gøy å være lærer
Han vil dele prisen med hele skolen, og kulturen blant de ansatte for alltid å strekke seg mot å gjøre det enda litt bedre. I pressemeldingen om prisen sier en kollega at Munthe «har alle muligheter i verden når det gjelder jobb», men at han likevel har valgt å forbli lærer.
– Det er nok en sannhet med modifikasjoner, men det er sant at jeg synes det er veldig gøy å være lærer.
Men hvordan endte han opp i klasserommet? Han tok et par år på medisinstudiet før han hoppet av og fullførte en mastergrad i fysikk ved Universitetet i Oslo.
– Da jeg var ferdig, tenkte jeg at nå må jeg finne på noe. Så jeg ringte min gamle skole for å høre om de trengte vikarer. Jeg ringte en onsdag, og fredag stod jeg i klasserommet.
Et par år etter byttet han til Oslo Handelsgymnasium. Praktisk-pedagogisk utdanning tok han ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) på Ås, hvor han etterpå har undervist studenter i matematikkdidaktikk. Og i fjor fullførte han en doktorgrad om hvordan man kan bruke programmering i undervisningen.
Lykkelige timer
Nå underviser han i realfag ved Oslo Handelsgymnasium og har ansvaret for det didaktiske innholdet i etter- og videreutdanningen av matematikklærere ved NMBU. Han kurser også lærere i regi av Utdanningsetaten i Oslo.
Han mener kontinuerlig erfaring fra klasserommet er viktig for lærerutdannere.
– Du skal ikke være lenge borte fra klasserommet, før det plutselig har endret seg mye. Jeg har et helt annet klasserom i dag enn for fem til ti år siden. Det er viktig å kunne gi studentene en riktig forståelse av hva de faktisk vil møte ute i jobb.
– Hva er en god time for deg?
– Hvis jeg ser at elevene opplever forståelse. Gjerne en time hvor elevene, uten min påvirkning, begynner å diskutere fag seg imellom. At det blir utforskende og undersøkende. Får jeg sånne timer, da er jeg lykkelig!
Han mener noe av det viktigste er å bygge et trygt klassemiljø.
– Klasserommet skal være et sted hvor det er lov å gjøre feil, lov å stille dumme spørsmål og lov å si ting uten at det oppleves negativt på noe vis. I et trygt klassemiljø, hvor elevene kan senke skuldrene, kommer man veldig mye lenger med undervisningen.
For øyeblikket står to P-er helt sentralt i Munthes lærerliv: Programmering og problemløsning.
– Jeg vil ikke bare lære bort en ny formel i matematikk. Jeg vil lære elevene å bli problemløsere. Blir de det, vil resten av matematikken komme etter hvert.
– Litt sånn lyspære
Elevene er fulle av lovord om prisvinnerlæreren.
– Jeg tror alle elevene tenkte «det var veldig fortjent!», sier Emily Helland.
Hun og Susanna Espinoza hadde Munthe som matematikklærer i fjor.
– Han er kjempedyktig og engasjert. Det virker som han virkelig bryr seg om at du lærer matematikk. Han forklarer på en forståelig måte, sånn at det blir litt sånn lyspære av og til, sier Susanna og viser med hendene hvordan lyspæren kan dukke opp over hodet som i tegneseriene.
De sier han alltid stiller med et smil og godt humør.
– Det smitter. Vi ser at han liker å være lærer, og det gjør at vi får lyst til å lære, sier Emily.
Fra 2 til 6
– Man må vise elevene at man synes det er gøy. Jeg prøver å være entusiastisk og ærlig ovenfor elevene, sier Munthe.
– Var du god i matematikk på skolen selv?
– Jeg var helt grei. Men jeg har en morsom historie, sier han.
Han forteller om da han kom opp i fysikk i muntlig eksamen på videregående, 2. trinn. Opp av hatten trakk han temaet fisjon og fusjon.
– Og det kunne jeg ikke. Jeg fikk karakteren 2, sier han og ler.
Dermed måtte han ta opp igjen faget, og da fikk han 6.
– Men det var en grei realitetsorientering. Jeg var ikke dårlig på skolen, men det florerte ikke av seksere på vitnemålet.
– Hvilke feil kan man gjøre som lærer, som gjør at man ikke får det til?
– Det er vanskelig å svare på, for hver lærer har sin personlighet, og hver klasse er unik. Jeg har eksempler på å ha gjennomført nøyaktig samme opplegg i to klasser, og det har vært en suksess uten sidestykke i den ene og gått ganske dårlig i den andre, sier han.
– Men jeg tror elevene setter pris på at man gir litt av seg selv og er ærlig om hva som gjør det gøy å undervise i faget. Elevene gjennomskuer deg hvis du ikke er sann.
Han mener hver enkelt lærer må finne ut hva som funker og ikke funker for seg selv. Han husker da han ble inspirert av en kollega som var veldig god til å bruke rollespill i naturfag.
– Det var utenfor min komfortsone, men jeg tenkte at jeg måtte prøve. Da fant jeg fort ut at det ikke var min styrke. Det er også viktig å finne ut som lærer.
