– Politiet fant bilder av sønnen min hos en pedofil
Ranveig lever i marerittet. En mann hun stolte på, en lærer, nabo og venn, misbrukte sønnen hennes flere ganger i uka. I flere år.
Det er tidlig høst i Finnmark i 2009. Ranveig sitter i et møte på skolen der hun jobber. Mobilen er skrudd av, men når møtet er over, tikker meldingene inn. Sønnen har ringt. Mange ganger.
– Jeg fikk beskjed om at jeg måtte dra til lensmannskontoret, sier Ranveig. Hun ble møtt av lensmannen og han fortalte henne en uforståelig historie.
– Jeg forstod ikke hva han sa. Det var ikke virkelig. Det kunne ikke være sant. Jeg klarte ikke ta det inn, sier hun. En time senere, hjemme hos søsteren, begynte hjernen å forstå hva lensmannen hadde sagt. Politiet i Haugesund hadde en mann i sin varetekt, en mann som hadde innrømmet å ha misbrukt sønnen hennes i flere år. Hennes sønn.
– Først var jeg paralysert, så begynte jeg å skjelve og klarte ikke være i ro. Jeg gikk rundt i stua og ropte til søsteren min at hun måtte bestille flybillett til meg. Jeg husker at jeg sa «jeg dreper han» om og om igjen, sier hun. Overgriperen var en hun stolte på. En lærer på den videregående skolen i Vardø. Han var en nabo, en hun hadde invitert hjem, inn i huset og på hytta. Og en mann som hun lot sønnen overnatte hos.
Hevntanker
Timene, dagene og ukene etter at Ranveig fikk vite om overgrepene er uklare. Men hun husker sinnet. Husker at hun lå våken om nettene, stirret i taket og pønsket ut måter å ta livet av mannen på.
– Også tenkte jeg at det var for mild straff å få dø. Jeg var gal. Fantaserte om jeg skulle skade han. Så for meg at jeg bandt ham fast til en stol og sendte en hund på ham, eller at jeg, uff, jeg vet ikke hva jeg ikke fantaserte om, sier Ranveig.
Ti år før sønnen ringte fra lensmannskontoret fikk Ranveig og familien en ny nabo. Den nye læreren ved Vardø videregående flyttet inn. Han var voksen, nærmet seg pensjonsalderen og hadde ikke familie i byen, og bare en bekjent der.
– Sønnen min var veldig sosial, åpen og glad i å prate med folk. Han løp mye rundt i nabolaget og pratet med folk, sier Ranveig. Den gangen var sønnen 12 år, og han tok godt imot den nye naboen. Allerede første vinteren måkte han snø for den nye naboen.
– En dag kom sønnen min hjem og lurte på om ikke vi kunne invitere naboen på middag. Han syntes så synd på mannen som satt der alene, sier Ranveig. Ranveig og mannen sa ja til det.
– I Vardø er vi åpne og sosial, og jeg hadde møtte mannen. Han fremstod som en eldre, snill herremann, sier hun.
Læreren kom på besøk, først en gang også flere. Ranveig er selv lærer og syntes det var interessant å prate med mannen. I tillegg var de begge glade i å male.
– Vi malte sammen flere ganger. Han lærte meg nye teknikker, sier hun. Læreren tilbød seg også å hjelpe både sønnen og datteren med leksene.
– Jeg var takknemlig for det. Han ga dem god hjelp med skolearbeidet, sier Ranveig.
Sønnen begynte på ungdomsskolen det året.
Etter hvert begynte sønnen å spille og synge sammen med naboen.
– Sønnen vår er musikalsk, og den nye læreren var veldig flink med musikk. Derfor gikk sønnen vår ofte på besøk til han. Han fikk spille gitar og synge for mannen, og han fikk mye skryt, sier Ranveig.
Ranveig reagerte ikke på at den nye naboen ble en «venn» av sønnen.
– Etter hvert syntes jeg nok at den nye naboen var litt påtrengende. Han spurte ofte om å få bli med oss på hytta. Vi sa ja, men etter hvert ble vi litt lei og kunne godt kunne ha tenkt oss å dra alene, bare familien, sier Ranveig.
Men hun unnskyldte læreren med at han var alene. Langt fra familien og sitt sosiale nettverk.
– Jeg spurte han flere ganger om hvorfor han dro helt til Finnmark for å jobbe. Da sa han at han hadde en han kjente i bygda, og at han gjerne ville jobbe i videregående, sier hun.
Sint
Etter hvert begynte sønnen å overnatte hos naboen.
– Jeg tenkte ikke at det var noe rart med det. De spilte og holdt på med musikken. Ikke på noe tidspunkt mistenkte jeg at det var noen annen grunn til at han skulle sove der, sier hun.
Men en dag kom sønnen hjem og sa at han syntes naboen var ekkel.
– Han fortalte at mannen hadde sagt at han var lei seg og savnet familien sin, og at han ville ha en klem, sier Ranveig.
Hun husker at hun snakket lenge med sønnen om at det ikke var hans oppgave å trøste en voksen mann, og at han aldri skulle klemme noen hvis han ikke ville.
– Sønnen sa at han hadde nektet å klemme ham, at han hadde gått hjem og at han ikke ville gå dit flere ganger. Jeg sa at han fikk bestemme selv. Da han gikk dit likevel, tenkte jeg at da var det sikkert ikke så alvorlig. Så utrolig var det for meg at denne mannen kunne være en pedofil og overgriper, sier hun.
– Jeg har skyldfølelse for at jeg ikke var mer våken den gangen. Jeg kunne kanskje stanset det da, sier hun.
Utover vinteren forverret sønnens situasjon seg. Han endret oppførsel.
– Vi søkte hjelp overalt der det var mulig. Vi hadde samtaler på familievernkontoret, gikk til psykolog og psykiater. Men ingenting hjalp, og situasjonen ble verre og verre, sier Ranveig.
Gjennom hele ungdomsskolen fortsatte sønnen å gå til naboen. En gang dro han alene på hyttetur med mannen.
– På et tidspunkt sa vi nei. Han fikk ikke overnatte hos naboen. Vi hadde vært en del sammen med læreren og møtt kona hans. Jeg mistenkte aldri overgrep, men jeg syntes han tok seg litt til rette og tok litt mye plass, sier hun. Hun husker at sønnen ble lettet da de sa nei. Hva årsaken var fikk hun ikke vite før mange år senere. Mange år etter at læreren var blitt pensjonist og flyttet tilbake til Tysvær.
Misbrukt flere ganger i uka
I 2009 fikk Kripos et tips om en mann som oppbevarte overgrepsbilder. De sendte tipset til politiet i Haugesund som fort fant fram til den pensjonerte læreren. På datamaskinen hans lå det egenproduserte overgrepsbilder, historier og nedlastede overgrepsbilder. Alt var foreldet. Nesten alt.
På en diskett fant politiet bilder og en historie som fortalte om en gutt som var blitt misbrukt seksuelt flere ganger i uka. I tre år. De fant ungdomstida til sønnen til Ranveig. Overgrepene startet da gutten var 13 år. Da hadde overgriperen gjort seg til venns med gutten, med Ranveig og mannen. Overgriperen hadde også kommet med små drypp hvor han mistenkeliggjorde gutten. Fortalte foreldrene at de ikke burde stole på sønnen. At han hadde stjålet penger og at han løy.
– Den gangen sønnen vår ikke fikk overnatte hadde læreren sendt meldinger til han hele natta. Truet med å vise bildene, med å fortelle om at han hadde stjålet penger og masse annet. Jeg skjønte jo plutselig hvorfor det var så viktig for sønnen vår å få overnatte hos naboen. Han skammet seg og følte skyld for overgrepene og ville ikke at det skulle komme ut, sier Ranveig.
– Etterpå fikk vi vite at han truet sønnen vår jevnlig. En gang sendte han meldinger mens jeg og sønnen min satt i baksetet i bilen vår, mens han satt foran med mannen min, sier Ranveig.
Alt sinnet, frustrasjonen og problemene sønnen hadde hatt ble plutselig forståelig.
– Politimannen sa at han også plutselig skjønte sønnen vår. Skjønte hva som lå bak alt raseriet, sier hun.
Politiet kom fra Haugesund til Finnmark, og de pratet med både Rannveig, mannen og sønnen.
– Det var gått ti år siden overgrepene startet, og endelig klarte sønnen vår å prate om det.
Endelig kunne han få hjelp til å takle alt, sier hun.
I 2010 ble læreren dømt til fire års fengsel for overgrepene på sønnen hennes. Under rettssaken kom det fram at han hadde misbrukt minst 20 elever i Tysvær, og at både lensmann, rektor og skolesjef i vestlandskommunen visste om overgrepene.
– De har ofret sønnen min, alle de som visste, sier Ranveig.
– Jeg synes veldig synd på sønnen min, og på de andre guttene som ble misbrukt, sier hun. Ranveig er fortsatt sint. Hun er glad for at alle bildene hun malte sammen med læreren er ødelagt. At sofaen hun kjøpte av ham da han flyttet er brent, at alle spor er slettet.
– Jeg vaska huset. Skura alt han kunne ha tatt på, og brukte kniv under listene for å fjerne alle mulige spor, sier hun. Fortsatt kan hevnlysten komme over henne, men hun har klart å styre seg. Ikke en gang har hun oppsøkt ham. Men kvitt ham blir hun aldri.
– Jeg så gjennom bildene på det digitale kameraet vårt og plutselig kom det et bilde av ham fra en ferietur vi var på. Jeg kasta opp da jeg så det, sier hun.
– Ikke vær naiv!
– Det er viktig at vi som jobber med barn og unge ser på hverandre også. Det viktigste er barna og da har vi ikke lov til å være naive, sier hun. At sønnens overgriper var lærer er uforståelig for henne.
– Vi har en jobb hvor vi skal ta oss av barn og unge. At han kan ødelegge dem på den måten, det er uforståelig, sier hun.
Ranveig forteller sin historie for å advare, både foreldre og lærere.
– Jeg ønsker å advare andre foreldre mot å være naive. Det er så mange overgripere, og det må foreldre forholde seg til. I tillegg ønsker jeg at overgriperen og de som tidde skal lese dette, i håp om at de skjønner hvilken skade de har påført oss, sier hun.
Marerittet går ikke over. Skadene er for store. Ranveig stoler ikke på noen. Ikke på seg selv, sin egen intuisjon, og ikke på nye folk hun møter.
– Jeg så det ikke. Sønnen min ble misbrukt og jeg skjønte ingenting. I dag, når jeg ser tilbake, ser jeg tegnene, varslene, men det hjelper jo ikke. Jeg har skyldfølelse. Det er klart jeg har det, sier hun.
– Bak hvert barn som blir misbrukt står en ødelagt familie. Han har ødelagt for oss alle.
