Feilslått inkludering?

Mangfold, forskjeller og utjevning er begreper som har vært sentrale de siste tiår. Norge har hatt et ønske og håp om å utjevne forskjeller som oppleves som krevende for enkeltindivider eller mindre grupper mennesker.

At dette fokuset er prioritert er forståelig. Ulikheter som ekskluderer mennesker fra nødvendigheter, kan skade menneskers psykiske helse over tid. Å ikke føle tilhørighet er skadelig for alle.

Les også: Personer med utviklingshemming trenger mer kunnskap om kropp, forhold og seksualitet

Det handler ikke bare om manglende muligheter, men aller mest om tanker og refleksjoner man får rundt årsaken til at man er utenfor. Det er vanskelig å forstå årsaken til utenforskap i et rikt land som Norge.

Samfunnets bidrag i slike politiske satsinger er svært avgjørende. Befolkningen er ofte gode til å respondere positivt til oppfordringer politiske satsinger gir. Mange ganger blir imøtekommelse av slike føringer trendy. Behovet ”inkluderende fellesskap” treffer befolkningen. Alle har lyst til å være tilsynelatende inkluderende –ovenfor alle.

I 2022 er det ikke særlig vanskelig å starte en trend om meninger, takket være sosiale medier. Virkeligheten er dessverre annerledes – den trendy holdningen har ikke ført til en rettferdig hverdag for de som mangler aksept for ulike nødvendigheter.

Les også: Flagg som misforstått mangfoldarbeid

Så hvor gikk alt galt? For det er noe som har gått galt i utjevningen. Utjevning er synonymt med nøytralisere de forskjeller som utfordrer andres hverdag. Likevel har forskjeller blitt løftet opp. Ikke utjevnet, men løftet frem og opp. Det kan oppfattes som et slags ”plaster på såret” for de som har gjemt seg tidligere – en viktig bedring, men…

Samfunnets hjertelige ønsker og intensjoner rundt mangfold har slått feil ut. Ved en rask scroll på sosiale medier som Tik Tok ser vi at du kun ”slår igjennom” med den helt spesielle situasjonen og opplevelsen. De ulike kanalene viser hvor etterlengtet det har vært å få bli populær pga noe svært personlig og ”annerledes”.

Det er homofile, lesbiske, svake og syke som vinner folkets hjerte. Eller de med den grusomme historien, om fratakelse av barn fra barnevernet eller barnets selv som legger ut videoer for å få støtte og forståelse. Det er de som ses om igjen og om igjen.

Enten du har en bakgrunn med feil kjønn i feil kropp, et barn som er født med misdannelser eller at du kanskje har en dement forelder du liker å ”dele” med verden –det er da man blir sett, hørt og akseptert på sosiale medier. Sånn har det blitt. Du må ha den lille spesielle historien i 2022, ellers kommer ikke likerklikkene.

Likerklikkene har blitt avgjørende for mange. Så hva gjør vi lærere som arbeider med barn og ungdom i 2022? Klarer vi å nøytralisere reaksjoner på det spesielle? Eller er vi smittet av trenden som løfter frem de som skiller seg ut?

Er det egentlig mulig å utjevne forskjeller som er nødvendig å utjevne?

Jeg er bekymret over utviklingen. Jeg er bekymret for at dagens fokus på å løfte opp og frem ulike forskjeller, vil begrave det svært viktige arbeidet med å utjevne nødvendige muligheter.