Tøffere tider, tøffere krav

Et utvalg har lagt fram forslag til ny Opplæringslov. Endelig tør man ta bladet fra munnen og si det som sant er. Ikke alle er klare til videregående opplæring etter ti år i grunnskolen. Det foreslås tiltak som et «ellevte år».

Den berømte internasjonale testen PISA gjennomføres i 79 land. Norge er et av to land som lar alle femtenåringer gå på samme trinn. Det vanlige er å dumpe elever langt ned i småskolen. Dumping har ikke vært tema i Norge på veldig lenge.

PISA viser oss at 19% av avgangskullet leser på nivå lavere enn forventet av en tiåring. I tillegg ble 8% av kullet fritatt for testen. Oppskalert betyr dette at 16 500 femtenåringer i 2018 fikk starte på videregående skole med alt for svake forutsetninger til å lykkes. Ingen tror vel at leseferdighetene hopper fem år opp den sommeren du fyller 16 av seg selv.

Løsningen er ikke å kun trekke seg ut av PISA, men å erstatte den med nasjonale studier

Hvis vi skal dumpe elever må vi bestemme hvilke kompetanse vi skal sjekke ut i silen. Det kan fort bli retningsgivende for skolens prioritering. Skolen har et bredt mandat, den skal danne og utdanne. Viktige verdier og prinsipper skal blant annet bidra til at «Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet.» Gjennom grunnskolen må vi gjøre det vi kan for å støtte elevene slik at de blir en best mulig utgave av seg selv både i nåtid og framtid.

Reform 94 vil feire 30-årsjubileum i neste regjeringsperiode. Den gav alle rett til videregående opplæring, snillisme satt i system. Retten må videreføres, men tilpasses dagens kunnskap om elevens og samfunnets behov. Skal du gå videre, er det naturlig at du har kommet over grunnskolens minimumskrav. Spørsmålet blir hvordan vi skal sile.

Regjeringens Opplæringslovutvalg kommer med noen forslag. Det skal stilles krav til minimum tilstedeværelse for å få godkjent grunnskolen. Det trekkes også fram «stryk» i fag som silingsgrunn. Til det første er å si at myndighetene for noen år siden laget et amnesti der elever kan be om fravær strøket før vitnemålet føres. Men, strengt tatt, skulk, legitime grunner eller elever som helst foretrekker å holde seg hjemme på dagtid, fravær er å ikke delta i opplæringsfelleskapet. Fravær er fravær! Her bør det komme temmelig presise regler og forventninger fra departementet.

Les også: Sanner åpner for et ellevte skoleår

Så var det dette med å stryke da. Hvem definerer stryk, læreren, Fylkesmannen, Eksamensnemnda? Vi kan se for oss et fjell av ankesaker og klagesaker som vil slå tilbake på skolen og læreren, hvor systemet må sikre seg med mye mer dokumentasjon enn nåværende praksis krever. Får vi tid til det?

Opplæringslovutvalget har levert et dokument på 800 sider. Hva tenker de om orden og oppførsel? Vi leser stadig mer graverende skildringer der lærere tar bladet fra munnen og forteller hvor dårlig arbeidsmiljø det er enkelte steder, og hvor få sanksjonsmuligheter vi har. Derfor mener jeg det er oppsiktsvekkende at utvalget skyver hele denne problematikken over på lærerens og skolens bord. Skoleeier skal lage ordensreglementet mens Kunnskapsdepartementet kan toe sine hender.

Nylig mente justisminister Jøran Kallemyr at skolen må gjøre mer for disiplin og respekt for lærerne. Det forbløffer meg at Opplæringslovutvalget ikke ser at sentrale myndigheter må gjøre mer for disiplin og respekt! Vi trenger noen helt sentrale, nasjonale standarder som særlig beskriver hvordan det må sanksjoneres.

Debatt: Mangelen på respekt for skole og lærere har ikke oppstått på grunn av mangel på evne til å «sette seg i respekt»

Rus, vold, alvorlig krenking, bølling som ødelegger undervisningen og ruinerer hyggen i friminuttene. Her kan Kunnskapsdepartementet komme med tydelige regler og sanksjoner.

Hva slags reaksjon skal skolen komme med hvis eleven selger hasj i skoletiden?

Hvor mange dager skal eleven vises ut hvis det utøves vold mot en lærer?

Dette trenger ikke 3000 skoler sitte å tenke ut rett svar på. Skolen trenger å beskrive lokale forhold som at elevene ikke får gå utenfor grinda, være bak garasjen, være inne i storefri, løpe i gangene osv. De små praktiske forordningene.

Blir gymtimen avbrutt på grunn av brann i papirkurven i garderoben, er det et alvorlig problem. Slikt må komme for dagen. Fordelen med et sentralt ordensreglement vil også være at det kan rapporteres inn til myndighetene når de nasjonale reglene brytes. Høyre er uansett veldig glad i tall fra skolen; Nasjonale prøver, Elevundersøkelsen, Skolebidragsindikatoren, de teller lærerkompetanse og jeg vet snart ikke hva det kan forskes på. Trolig har de ikke lyst til å vite noe om all hurlumheien i skolen, men det hadde vært på sin plass med et register for alle forhold lærere mener ikke er tilfredsstillende. Det ville være å la lærerens stemme slippe til.

Det råder nærmest en fryktkultur blant lærere. De siste årene har denne blitt ytterligere forsterket siden en hver elev gjennom §9A kan erklære seg krenket av lærere på et helt subjektivt grunnlag og rapportere til Fylkesmannen. Rektor får da en ekstrajobb, mens læreren ikke en gang har uttalerett i slike saker, og blir satt helt på sidelinjen.

Dette har gått så langt at foreldre bruker Fylkesmannens krenkeklagekontor hvis de mener tilbakemeldingene i utviklingssamtalen ble ubehagelige. Da kan læreren bli tatt av klassen, og resten av elevene mister sin gode kontaktlærer.

La meg flytte fokus fra danning til utdanning. Grunnskolen skal kvalifisere elevene. Regjeringen har som uttalt mål at 90% skal oppnå eksamen eller fagbrev etter videregående. Også Høyre ser ut til å ha forstått at mennesker kan ha ulike forutsetninger. Først og fremst må skolen ha tilstrekkelige midler til å tilpasse undervisningen og sette inn tiltak tidlig.

PISA kan nå fortelle at siden 2010 har norsk skole blitt billigere å drive. Høyre og Opplæringslovutvalget er samstemte om å knuse lærernormen. Uten denne bremseklossen vil kommunene kunne fortsette nedskjæringene. Med pisaresultater som ligger på samme nivå og en billigere skole må Produktivitetsutvalget juble. Samme resultat for mindre penger!

– Repetisjon er ikke løsningen for alle elevene som sliter med overgangen til videregående

Siden tidene endrer seg og elevene ikke går og gleder seg til Fantomet eller Ponnybladet neste tirsdag, blir det viktig å ta tak i den sentrale leseopplæringen og tilpasse den dagens lesevirkelighet. En bibliotekar sa i et foredrag at et barn må lese 5000 sider for å utvikle leseferdighetene. Det er 20 reale bøker.

Skolen, bibliotekene og foreldrene må støtte opp under dette utdanningsprosjektet sammen. Foreldre som pålegger barna denne dosen med litteratur gjennom tre ungdomsskoleår vil utvilsomt gi barnet et fortrinn kulturelt og i karrieretrappa.

Vil myndighetene tørre å lage en ordning som siler elevene ved overgang til videregående? Her ligger det et åpent politisk landskap. Vil partiene vinne eller tape på en tydelig skolepolitikk med strengere krav til barna? Det har vært lett å love epler, naturfagtimer, svømmeundervisning og si at lærerne må bli bedre. Hvordan skal i så fall en slik sil designes?

Med Høyres klokketro på digitale plattformer som tester elevene et par timer og et ønske om flere nasjonale prøver kan vi se for oss en inntaksprøve gjennomført på vårparten i tiende. Den kan tenkes som en siling ut fra om elevene har tilfredsstillende kompetanse til å få begynne på videregående. La oss i så fall håpe prøven tester bredt.

Fagfornyelsen med tverrfaglige tema understreker hvordan bred kompetanse er overordnet fagene. En bred test vil også være et signal til elevene og skolen om at det ikke går an å undervise smalt til testen. Vi kan tenke oss at motivasjonen for å mestre denne testen vil være høy, kanskje mye høyere ved Nasjonale prøve som tross alt ikke teller i noe fag. Selv om testen sorterer på godkjent / ikke godkjent, kan vi også hente ut verdifulle tilleggsdata som eleven ikke nødvendigvis får tilbakemelding om, dette er ikke en læringsstøttende prøve.

Hva med de elevene som ikke får godkjent? Selvsagt må det være mulig å re-testes en gang, alle kan ha en dårlig dag. Enkelte elever må unntas test, de skal uansett søkes inn til et særskilt opplæringsløp i videregående basert på sakkyndig vurdering.

Opplæringslovutvalget foreslår at elevgruppen som dumpes skal samles på videregående skole. Jeg vil spørre om det er taktisk lurt. I Danmark har man systemet med frivillig 10. skoleår «efterskolen», nær 50% velger dette. Ordningen er altså noe mer enn å havne i en homogen dumpeklasse.

I Norge stanset myndighetene forsøket med Produksjonsskole der ungdom fikk tid til faglig utvikling og å delta i et ekte arbeidsfellesskap, dette kunne vært kimen til et godt modningsår. Kanskje noen elever hadde hatt godt av å flytte til en folkehøgskole og komme i et nytt miljø? For en del ungdom kunne det vært godt å få jobbe et års tid før de gikk opp til ny inntaksprøve. Dette året ville handlet vel så mye om dannelse som utdanning. Et år i dumpeklassen på videregående kan bli tungt. Fritt skolevalg har allerede vist oss klasser som i praksis er dumpeklasser. Dumping er en tøff konsekvens gitt med kjærlig hånd, vi må lage et tilbud, ikke en straff.

I tillegg bør vi se på hva som ligger til grunn for innsøking når elevene sorteres og rangeres til videregående opplæring. Sier grunnskolepoengene alt om ungdommene?

Bør vi stille spesielt høye krav til de som velger studiespesialiserende og retter seg inn mot en lengre akademisk utdanning? Hvordan må disse i så fall være ekstra gode? Hvilke kvalifikasjoner bør elever som skal velge yrkesrettet utdanning ha? Kan vi vekte enkelte fag forskjellig avhengig av utdanningsprogram? Skal Mat og helse telle mer for eleven som velger Restaurant- og matfag? Burde eleven med god karakter i Kunst og håndverk få ekstrapoeng på Byggfag? Burde vurderingen «Lite God» i oppførsel medføre at eleven dumper på samme måte som svake faglige prestasjoner? Politikere, her har vi grunnlag for en heftig debatt!

Lied-utvalget foreslår rett til å fullføre videregående opplæring

Vi som arbeider i skolen har lett for å tro av vi er klodens aksepunkt. Det er vi ikke. Ungdom lærer utrolig mye verdifullt på andre arenaer. Hvorfor teller ikke dette når eleven skal kvalifisere seg til videre opplæring? Et dokumentert arbeidsforhold burde gi elever til yrkesfag ekstrapoeng. Frivillig sektor trenger engasjerte mennesker. Aktiv ungdom i alt fra Røde Kors til menighetsarbeid burde få belønning. All tid ungdom legger ned i idrett, kultur og lagsarbeid er utviklende. Opptakssystemet burde stimulere ungdom til å være aktive. Organisasjonene kunne gjøre sitt for å gi ungdom som faller utenfor mulighet til ekstrapoeng. Her må vi våge å tenke nytt, enkelte steder i Canada har de slike ekstrapoeng.

Regjeringen har kjørt seg inn på et smalt spor når de mener fritt skolevalg og mer privatskoler er løsningen som skal revolusjonere videregående skole. Erfaringene blant annet fra Sverige sier at dette er et sidespor som ender i et stup. Fritt skolevalg ville vært at elevene møtte der de hadde lyst den tredje mandagen i august og skrev seg inn.

Høyre konstruerer et gunstig opptak for de med best karakter. Logisk sett kan ikke alle strebe seg opp til høyest karakter. Elevene vil bli sortert og rangert. En mer bredspektret inntaksordning burde gi bredere mangfold i klassene på videregående skole. Poenget du mistet i KRLE vant du tilbake på medlemskap i skytterlaget!

Får vi en ordning med et ellevte skoleår må vi diskutere hvem som har ansvar for bevilgningene. Det er kommunene som finansierer grunnskolen i Norge. Derfor er det nærliggende at kommunene finansierer skoleplassen fram til eleven er kvalifisert til videregående opplæring. Da vil kommunene også være mest motivert til å gi et tilbud som forebygger elever i dumpeklassen.

En kan tenke seg at midler brukt i det ordinære forløpet virker mer effektivt. Merkostnader med Produksjonsskoler eller elever i folkehøyskole burde dekkes av staten. Merverdien av å forebygge utenforskap er av nasjonal interesse. Kanskje vil det være gunstig å åpne for flere søkere enn de som dumpet hvis man skal bygge opp stimulerende heterogene miljøer, slik erfaringen fra Danmark viser.

Vi som arbeider i ungdomsskolen ser at mange elever kan ha godt av et modningsår av flere årsaker enn karakterene. Personlige forhold kan ha gjort det vanskelig å prestere. Press og stress er en økende problematikk blant dagens unge, noe som gir seg utslag i ulike sykdomsbilder og vegring.

Norsk skole må sees i en norsk kontekst. Politikerne må dessuten ta med et større mangfold av dataene fra PISA inn i debatten enn de tre grafene for lesing, regning og naturfag. De tre grafene kan ikke redde min kommune i 2040. Ungdommen må mestre så utrolig mye mer. Vi venter tøffere tider.

Singapore er velkjent for sine høye prestasjoner i PISA. Den gang landet ble selvstendig på sekstitallet, medførte gleden en påfølgende babyboom. Noen år senere var skolene overfulle, faktisk kjørte de toskift for at alle skulle få skoleplass. Enda noen år senere hadde disse barna blitt så voksne at de skulle tjenestegjøre i forsvaret. Generalene ble frustrert fordi ungdommen kunne så lite, skoletilbudet var dårlig. En av forsvarssjefene tok over utdanningsdepartementet og skapte skolesuksessen som fikk mye oppmerksomhet. Singapore toppet pisarangeringen internasjonalt. I Singapore har begrepet «kiasu», frykten for ikke å lykkes, drevet fram en utdanningskultur myndighetene nå forsøker å demontere. I 2016 hoppet en 11-åring i døden fra syttende etasje. Det var lettere enn å fortelle foreldrene om et svakt skoleresultat. I 2019 fikk vi heldigvis ikke en pisadebatt der norske resultater ble satt opp mot Singapore. Norsk skole er trolig ganske god som den er.

Med Fagfornyelsen og revisjon av Opplæringsloven settes to viktige brikker i spill for skolen det neste tiåret. Det ligger et åpent politisk og pedagogisk landskap og venter på debatt. Her må det være rom for å tenke nytt og kaste gamle prinsipper på sjøen.

Arne O. Walbye, lærer Søndre Land