Mobbetrollet som ikke sprakk

Det har gått et halvt århundre siden Dan Olweus løftet problematikken med boken «Hakkekyllinger og skolebøller». Siden den gang har eksperter forsket og skrevet, ment og forstått. Omfattende «anti-mobbeprogrammer» er blitt utformet av ambisiøse fagmiljøer i kamp om ressurser og status. Sentralt stod «Bergens-miljøet», ledet av nevnte professor Olweus og «Stavanger-miljøet» med professor Erling Roland i spissen. Og begge promoterte sine tiltaksprogram med å fastslå «dokumentert effekt».

Ved hjelp av forskning og forskningsresultater skulle mobbing bekjempes. Utbredelse ble kartlagt, årsaker avdekket, teorier utformet. Området ble en sak for eksperter. Mange mobbere hadde selv hatt en oppvekst preget av vold og utrygghet, fant man ut. Og hakkekyllingene var ofte usikre fremtoninger med en irriterende væremåte – «injustice collectors» – som samlet på alt som kunne smake av urettferdighet og urettferdig behandling. Senere ble perspektivet utvidet til å inkludere gruppedynamikken, den sosiale konteksten der mobbingen fant sted, noe som førte til økt bevissthet om kompleksiteten i fenomenet. Nå skylder vi på «samfunnsutviklingen», hvor sosiale media er den store syndebukken. Det er for lettvint.

Og det forskes videre. Vel og bra. Men dessverre – medaljen har sin bakside. All denne teoretiseringen bidrar til å flytte fokus fra den pedagogiske fronten til skrivebordets idealiserte verden. Virkeligheten er at skolene mangler forutsetninger for å gjennomføre de omfattende antimobbe-programmene. 

Ikke nok med det: For meg så det nesten ut som om det var de med de mest omfattende planene, som var mest hjelpeløs til å gjøre noe konstruktivt i de konkrete enkeltsakene. «Vi har sendt lærerne på kurs og vi har utarbeidet antimobbeplaner, vi har hatt mobbing som tema i alle klasser og vi har mobbeinspektører (iført synlige vester) i alle friminutt», ble svaret som var lett å ty til da PPT-arbeideren etterspurte hva skolen foretok seg.

Hvorfor har ikke mobbetrollet sprukket? Det er det sikkert mange grunner til. Men min påstand er at man behendig har unngått de store følelsesmessige utfordringene det innebærer å stå i slike saker ved å pakke det hele inn i generelle strategier. Sagt på en annen måte: Man «intellektualiserer» og ignorerer hvor personlig belastende det er å jobbe konkret med mobbing. Det er synd. Alle som har møtt mobbere, mobbeoffer, medspillere og frustrerte foreldre ansikt til ansikt, vet hvor tøft det er å stå i dette. 

Joda, kunnskap er nødvendig, men langt fra tilstrekkelig. Mest av alt trengs mot – motet til dem som jobber på gulvplanet. Det er de som er nøkkelpersonene. Derfor bør hjelpen skje gjennom aktiv deltakelse og støtte heller enn indirekte rådgivning og kursing.

Mobbesaker fører til at mange rektorer slutter

Mobbingen øker: Skolens tiltak hjelper ofte ikke