Nasjonale prøver skal få ny innretning og hovedformål, foreslår Prøitz-utvalget. Men alternativet er ikke helt lett å få grep på.
Dette er en kommentar, som gir uttrykk for skribentens synspunkter.
Etter ett og et halvt års arbeid ligger den på statsrådens bord, rapporten til Utvalget for kvalitetsutvikling i skolen. Det har vært leda av pedagogikkprofessor Tine Sophie Prøitz og bestått av medlemmer med bakgrunn fra skolen, lærerutdanning, kommunesektoren og organisasjoner.
Mandatet regjeringa ga utvalget, var å gå gjennom det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet i skolen med sikte på å redusere omfanget av tester og prøver. Det er på tide.
I årene etter tusenårsskiftet kom standardiserte prøver veltende innover Skole-Norge, der PISA bare er forbokstavene. Internasjonale undersøkelser skulle avdekka hvordan norske skoleelever lå an sammenligna med jamaldringer i resten av verden.
Og her på berget utvikla Utdanningsdirektoratet nasjonale prøver i lesing, regning og engelsk. Og i tillegg kommer et mylder av andre tester rundt om i kommunene og fylkeskommunene.
Testing koster penger, krever arbeidskapasitet og tar tid som kunne vært brukt til læring og utvikling av andre sider av relasjonen mellom lærer og elev. Oppmerksomheten rettes mot det avgrensa feltet som testene måler, mens andre og viktige sider ved skolegangen kan lett bli nedprioritert, bevisst eller ubevisst. Og mange års testing har ikke ført til det som vel må sies å være et sentralt formål: At elevenes skoleprestasjoner skulle bli bedre. Det har ikke skjedd.
Læringsstøttende
Et spørsmål som har fått særlig oppmerksomhet, er framtida til de nasjonale prøvene i lesing, regning og engelsk. Disse prøvene har vært omstridt, blant anna fordi resultatene fra hver enkelt skole er tilgjengelige, og dermed kan brukes til en form for rangering av skolene. Og av de ulike gruppene som har befatning med skoleverket, er lærerne de som sier de har minst nytte av de nasjonale prøvene. De opplever blant anna at prøvene blir styrende for hva de skal bruke tida sammen med elevene på, og at det som ikke testes, blir nedprioritert.
Utvalget foreslår å erstatte disse med «læringsstøttende» prøver innen de grunnleggende ferdighetene, uten at det kommer noe særlig klart fram hvordan disse er tenkt skal skille seg fra dagens prøver. Men den uttalte intensjonen er god: At nye prøver først og fremst skal være et verktøy som læreren kan bruke for å gi best mulig opplæring til sine elever.
Åpner for fortsatt rangering
Problemet er at flertallet i utvalget også foreslår et «sekundært formål» med prøvene: At de også skal gi både skoleeiere og nasjonale myndigheter informasjon. Da vil man i praksis være omtrent like langt. Resultater som skolene melder inn oppover i systemet, vil i utgangspunktet være offentlig informasjon, som lett kan systematiseres og gjøres tilgjengelig, enten myndighetene liker det eller ikke.
Av de 11 medlemmene i utvalget ble Utdanningsforbundets Bjørg Eva Aaslid stående alene med sin dissens, der hun peker på at hvis de nye prøvene skal gi slik styringsinformasjon, vil det være en videreføring av dagens situasjon, der hensynet til konkurranse og rangering lett kan få forrang over faglige og pedagogiske hensyn.
Er det da egentlig så farlig? Har ikke samfunnet, foreldre, skattebetalere og beslutningstakere et legitimt behov for å vite hvordan den enkelte skole «ligger an»? Man kan til en viss grad forstå behovet for å kunne måle noe i tall, og helst med desimaler. Og prøvene er, i hvert fall ifølge Prøitz-utvalgets konklusjon, et verktøy som måler det de er ment å måle. Men samtidig peker utvalget helt riktig på svakhetene ved prøvene; at mange lærere opplever dem som lite relevante og nyttige i det videre arbeidet med elevene sine.
Ulempene ved offentliggjøring av resultatene er vel kjent. Hvis oppmerksomheten rundt resultatene innebærer at det er den enkelte skoles omdømme som står på spill, er det et press som lett kan forplante seg til den enkelte elev. Det kan bli en tung bør på unge skuldre, og det lille som er gjort av forskning på hvordan elever opplevde nasjonale prøver, er at det i beste fall kjentes lite motiverende, blant anna på grunn av savnet etter mer utfyllende tilbakemeldinger.
Krever kvassere klør
De nasjonale prøvene er et sentralt spørsmål i rapporten fra utvalget, men den rommer også blant anna forslag om å avskaffe eksamen i grunnskolen, også her med dissens fra Utdanningsforbundets representant, og å erstatte elevundersøkelsen med en skolemiljøundersøkelse. Et flertall av medlemmene anbefaler at Norge fortsetter å delta i de internasjonale undersøkelsene, mens et mindretall går inn for å vurdere nytten opp mot kostnadene.
Utvalget har gjort en grundig gjennomgang av kvalitetsvurderingssystemene i skolen. Men for mange av dem som har hatt forhåpninger om at det nå skulle røskes ordentlig opp i testregimet i skolen, kan det se ut som det heller blir snakk om pirking.
Nå er rapporten sendt ut til høring, og etter hvert skal Kunnskapsdepartementet i gang med en stortingsmelding med utgangspunkt i rapporten, men samtidig sannsynligvis med et tydelig politisk stempel. Og i regjeringsplattformen som ble meisla ut i Hurdal for to år siden, går det klart fram at målet er å redusere omfanget av tester i skolen.
Det kan være at kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun vil fortsette pirkinga til noe kanskje løsner for alvor.
