Konflikten mellom NLA og fem Oslo-skoler dreier seg ikke om boikott eller diskriminering

Kristelig Folkeparti (KrF) vil vedta en resolusjon om konflikten mellom NLA og fem Oslo-skoler. Det bør man unngå. Det dreier seg ikke om boikott eller diskriminering, men om enkeltlæreres soleklare rett til å la være å søke eller tre ut av funksjoner som øvingslærer for NLA.

I et oppslag på nettavisen Khrono 29.4. i anledning KrFs landsmøte, om Oslo-skolers boikott av NLA, fremgår det at partiet vil fremme en resolusjon der man sier at man «...er enig med Likestillings- og diskrimineringsombudet som mener Oslo-skolenes markering er problematisk med tanke på religionsfriheten».

1. En viktig kilde for resolusjonen må være et intervju med ombudet i Vårt Land 27.3. Der heter det: «Bjurstrøm tror ikke rektorene kan pålegge lærere å være øvingslærere. – Men dersom man først har sagt at man vil være øvingslærer, er det ikke opplagt at man fritt skal kunne velge hvem man skal være øvingslærer for. Det er et vanskeligere juridisk spørsmål, sier hun.»

Det direkte sitatet innledes med forutsetningen at «man først har sagt at man vil være øvingslærer». Men det er det ingen som har «sagt» – det er en forutsetning som ikke er i samsvar med regelverket og ordningen med øvingslærere. Hvis man googler ‘øvingslæreravtale’, finner man følgende formulering, i vedlegg 1 a til rundskriv F-04-05:

«Utvelgelsen av hvilke lærere … som skal ha funksjon som øvingslærer … foretas etter intern utlysning av rektor, en representant for høyskolen og en tillitsvalgt.» Her ser man klart at lærere søker på en funksjon som øvingslærer, ikke som en generell funksjon, men med referanse til en gitt høyskole, som deltar i utvelgelsesprosessen." Det er altså ikke slik at man 1) først sier at man vil være øvingslærer, og så 2) velger hvilken lærerutdanningsinstitusjon man skal være øvingslærer for. Dermed bortfaller det Bjurstrøm benevner det 'vanskeligere juridiske spørsmål'.

Det lærere gjør, er 1) å søke om å bli øvingslærer for en gitt institusjon, og 2) motta studenter fra denne institusjonen. Rimeligvis står man fritt til å la være å søke, og til å tre ut av avtalen etter nærmere regler. At man lar være å søke, kan umulig være en sak for diskrimineringsombudet. At man trer ut av en avtale, må også være noe den enkelte øvingslærer står fritt til å gjøre. Det kan ikke ligge under diskrimineringsombudets mandat å vurdere enkeltlæreres begrunnelse for å tre ut.

Les også: Det er NLA som diskriminerer – ikke praksislærerne

Hvis ingen søker, eller alle trer ut av ordningen, må rektor meddele dette til lærerutdanningsinstitusjonen. Det altså ikke tale om 'at hver enkelt lærer håndhever hvem de vil gi praksisplasser til', som det heter i nett-versjonen av intervjuet. Det dreier seg om å søke en funksjon eller bistilling som øvingslærer ved en gitt lærerutdanningsinstitusjon – ikke om håndheving av noe som helst.

Det er heller ikke tale om 'vilkårlig seleksjon av hvem det (ikke) er OK å samarbeide med', slik ombudet ifølge intervjuet har skrevet i sitt nyhetsbrev. Det er ikke tale om seleksjon overhodet – bortsett fra at man evt ‘selekterer’ i betydningen velger å søke eller velger å avslutte engasjementet.

Ombudinstitusjonen har en nærmest opphøyet plass i norsk forvalting. Den bringes i vanry når et ombud uttaler seg uten å ha satt seg inn i regelverket på et område hun uttaler seg om.

2. Vårt Lands dekning av denne saken har vært preget av den misforståelse at det i denne saken er tale om skoler som boikotter eller diskriminerer. I det første oppslaget om saken 18.1. lyder overskriften «Skoler vil ikke ha praksisavtale med NLA». To dager etter gir man førsteamanuensis Strømmen Lile en drøy side for å hevde at «diskrimineringen av NLA-studenter er ulovlig», og i et intervju 23.1. hevder han at «rektorene mangler juridisk dekning». 26.1. hevder så rektor Sødal ved NLA at «samarbeidsnekt mot NLA er diskriminering»; han refererer blant annet til forarbeidene til ny universitets- og høyskolelov, og til gjeldende lov for dette feltet. 30.1. kommer Vårt Lands religionsredaktør på banen: «Det sterkeste signalet [praksisskolene] sender er at NLA sine lærerstudenter ikke hører hjemme i norske livssynsåpne skoler.» Og videre: signalet består i at skolene «… ikke stoler på disse studentenes evner og dømmekraft.» KrFs utdanningspolitiske talsperson Grøvan følger opp om diskriminering i Vårt Land 13.2.: «Men paradokset er jo at det nå er skolene i Oslo som diskriminerer NLA studenter.»

Fellesnevneren for disse bidragene er at de retter oppmerksomheten mot skoler og rektorer, uten å undersøke regelverket for engasjement av øvingslærere. Det besynderlig er at verken en førsteamanuensis, Vårt Lands redaktør eller KrFs utdanningspolitiske talsperson forholdt seg til dette – de har alle ressurser til å foreta undersøkelser før de publiserer.

3. Det mest alvorlige er at NLAs rektor i sitt innlegg skrev om andre relevante dokumenter, men ikke gikk inn på regelverket.

I tillegg til den overordnede formulering i rundskrivet, som er sitert ovenfor, har jeg gjort meg kjent med den kontrakten som Sødals forgjenger Waaler undertegnet med en Oslo-skole.

Der heter det: «Praksisskolen v/ rektor forplikter seg til å utlyse praksislærerfunksjonene … [og] velge ut praksislærere etter dialog med tillitsvalgte og NLA Høgskolen.» Også her fremgår det at det er tale om funksjoner som utlyses, og der NLA deltar i utvelgelsen. Dette innebærer ikke at angjeldende lærere blir tilsatt ved NLA, men NLA er sterkt inne i bildet. Og samarbeidet oppfattes som å «kjennetegnes ved felles identitet som lærerutdannere» - det vil si felles identitet med NLA.

Disse (arbeids)rettslige temaene gikk Sødal ikke inn på i sitt innlegg. I stedet hevdet han: «Det som nå foregår mot NLA er diskriminering ut fra meningsforskjeller.» Meningsforskjellene dreiet seg om NLAs omstridte verdidokument.

Men hvordan man enn snur og vender på saken, er det å la være å søke på en stilling eller en funksjon, ikke diskriminering. Tilsvarende gjelder hvis man velger å fratre på en lovformelig måte. Da to ansatte ved NLA for noen tid siden sa opp sine stillinger, var det ikke noen som kom på den tanke at de da diskriminerte studentene.

Derimot har Sødal vært farlig nær å bryte budet om ikke å fremme falskt vitnesbyrd mot sin neste. Når han velger å omtale noe som er et arbeidsrettslig forhold, nemlig ikke å søke en stilling/funksjon, som diskriminering, og overhodet ikke drøfter problemet med referanse til de avtaler som er inne i bildet, fremmer han et falskt, i betydningen ufullstendig, vitnesbyrd mot de lærere som unnlater å søke. Han skaper et inntrykk av det foreligger aksjoner fra skoler, mens det altså dreier seg om den rett individer har til ikke å søke (eller ikke å fortsette i) funksjoner eller stillinger de ikke ønsker.

Det kan ikke herske tvil om at Sødal som rektor måtte være kjent med det avtaleverket som han valgte ikke å trekke inn i sin drøfting av det han påsto var diskriminering.