NLA-sakens hovedaktører er ikke skoler eller skoleledere, den dreier seg om læreres rettigheter og plikter

I begynnelsen av februar publiserte jeg på Utdanningsnytt.no et innlegg om denne saken, som dreier seg om at øvingslærere ved fem Osloskoler ikke vil gå inn i et samarbeide med Norsk Lærerakademi. Senere har debatten bølget, med flere side-temaer: I Oslo bystyre er den blitt trukket inn i den evigvarende striden om Osloskolen, Lærerprofesjonens etiske råd har tatt opp saken, det er fremkommet opplysninger om at studenter fra NLA blir utsatt for negative kommentarer under praksisperioder, NLA har lagt kjepper i hjulene for ansatte og studenter som ville starte et lag for skeive ved høgskolen. Hovedsaken er imidlertid spørsmålet om skolepraksis for lærerstudenter fra NLA.

I Vårt Land for 24.2. er der to innlegg om den påståtte diskriminering av NLA-studenter som krever en kommentar. Det har vært begrenset vilje i Vårt Land til å få fram den forståelse av konflikten som tidligere kunnskapsminister Røe Isaksen fremmet i Morgenbladet 12.2.: «Lærere som skal veilede studentene må selvfølgelig gjøre det frivillig. Det er alle enige om. Også lærerne og skolene de jobber på, må ha en type samvittighetsfrihet slik at de kan velge bort samarbeid med institusjoner som har verdier de ikke er enige i.»

I stedet har man trykket innlegg og omtalt saken på en måte som bygger opp under den fordreining av konflikten som religionsredaktøren formidlet i en kommentar 30.1., at lærere fra NLA ikke er ønsket i skolen: «Det sterkeste signalet [praksisskolene] sender er at NLA sine lærerstudenter ikke hører hjemme i norske livssynsåpne skoler.» Og videre: signalet består i at skolene «… ikke stoler på disse studentenes evner og dømmekraft.» Hun underslo følgende utsagn, fra sin egen avis 23.1.: To rektorer «… håper … at studentene vil vurdere å søke lærerjobb hos dem etter endt utdanning». Dette utsagnet tyder absolutt ikke på at man ikke stoler på studentenes ‘evner og dømmekraft’.

Les også: Det er NLA som diskriminerer – ikke praksislærerne

I et leserinnlegg 24.2. berører menneskerettighetsforsker Strømmen Lile temaet frivillighet med referanse til et spørsmål fra skolebyråd Torkildsen, om opposisjonen i Oslo bystyre mener at «man skal tvinge øvingslærere i Osloskolen til å jobbe for NLA». Han hevder at øvingslærere «… ikke [er] ansatt av NLA, like lite som de jobber for foreldrene til barna de underviser».

Dette fremtrer som villedende formalisme. I et oppslag i Vårt Land allerede 23.1. ble det gjort kjent at øvingslærere må gå inn i en samarbeidsavtale med NLA, der det heter at «samarbeidet kjennetegnes ved felles identitet som lærerutdannere». Det er korrekt at de ikke er ansatt av NLA, men samarbeidsavtalen er en svært sterk markering av tilknytningsforhold – de færreste ansettelsesforhold betegner tilknytningen til arbeidsgiver som ‘felles identitet’. Med en slik forståelse av tilknytning blir NLAs omstridte verdidokument noe øvingslærerne må forholde seg til. Hvis de er uenige i verdidokumentet, blir en rimelig løsning at de ikke går inn på avtalen med NLA, og begrenser seg til å jobbe for foreldrene, for å bruke Liles formulering. I tillegg kan de påta seg å være øvingslærere for andre institusjoner, som ikke postulerer identitet og som ikke holder seg med et verdidokument.

I samme avis sier diskrimineringsombud Bjurstrøm: «Når skoleledere sier at hvis du er utdannet ved en institusjon med et konservativt syn på homofilt samliv så har du ikke tilgang inn i Oslo-skolen …». Hadde hun innledet med ‘hvis’, kunne utsagnet vært av relevant. Men det er skivebom – så langt har nemlig ingen skoleleder tatt til orde for å hindre tilgang til Oslo-skolen for lærere utdannet ved NLA. Tvert imot – rektorer har som nevnt ønsket slike lærere velkommen som søkere.

Med referanse til utsagnet fra skolebyråden om at man ikke kan tvinge øvingslærere til å jobbe for NLA, sier diskrimineringsombudet at «dette blir for lettvint». Hun skisserer følgende løsning: «Skoleledelsen må sette seg sammen med rektorene og gjennomgå hvilke plikter man har etter norsk lov, og hensynet til religionsfriheten.» Det kan man saktens gjøre. Men så lenge man ikke inkluderer lærerne i gjennomgangen, kommer man vel ikke særlig langt. Og inkluderer man dem, vil man raskt komme fram til at man ikke kan tvinge lærere til å gå inn i samarbeidsavtaler som postulerer identitet med et verdigrunnlag de ikke kan stå inne for. Diskrimineringsombudets uttalelse fremtrer etter dette som i overkant lettvint.

I en kommentar med tittel ‘devaluert religionsfrihet’ refererer Harald Stanghelle i Aftenposten for 4.3. til innlegget av Røe Isaksen i Morgenbladet 12.2. Men Stanghelle unnlater å referere Røe Isaksens betoning av at ekstraoppgaver som øvingslærer må være basert på frivillighet.

Stanghelle refererer også likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm. Han siterer hennes påstand om at lærere fra NLA ikke har tilgang inn i Osloskolen (gjengitt ovenfor), og mener hun med dette «… slår alarm om religionsfriheten i Oslo-skolen. Da er det alvor». Men har ikke fått med seg at lærere fra NLA faktisk ønskes velkommen i Oslo. Så det er ikke så alvorlig som han vil ha det til. I et tilsvar legger skolebyråd Thorkildsen seg nær Røe Isaksen: Byrådet kan ikke «… tvinge de enkelte skoler og deres praksislærere til å forlenge avtalene [med NLA]».

Oppsummerende: Sakens hovedaktører er ikke skoler eller rektorer eller andre skoleledere. Saken dreier seg om alminnelige læreres rettigheter og plikter. Den enkelte lærer har ikke en ubetinget plikt til å være øvingslærer, og har dermed rett til å takke nei til slike utvidede oppgaver, særlig når en samarbeidsavtale postulerer felles identitet med en institusjon som holder seg med et verdidokument de er uenige med. Det må både religionsredaktører, menneskerettighetsforskere, diskrimineringsombud, Oslopolitikere og Harald Stanghelle forholde seg til.