Lærerutdanning – om de store linjer, og regnekunst

Kim Helsvig har kommentert mitt innlegg «Lærerutdanningen: feil om historien ...».

Innlegget tok utgangspunkt i to sitater fra Helsvig:

1. Ifølge et intervju i Utdanningsnytt viser han «… til at frå 70-talet var norsk lærarutdanning sterkt prega av sosialpedagogiske perspektiv. Pedagogikken var det sentrale emnet, faga var meir underordna.» Siden det var et intervju, kunne man frykte at Helsvig var gjengitt på en unøyaktig måte, men det synes ikke å være tilfellet – han har benyttet anledningen til å korrigere i sin kommentar.

Karl Øyvind Jordell:

Lærerutdanningen: feil om historien, advarsel om masterkrav

Mitt hovedanliggende var at pedagogikk bare utgjorde ca 20 prosent av studietida, mens faga utgjorde ca 67 prosent (13 prosent gikk med til praksis). Der er ikke noe i Helsvigs kommentar som motsier dette; faktisk er hans bemerkning om at «… han [jeg] fortsatt kan regne …» en tilslutning, om enn mildt ironisk, til min beregning, som altså viser at faga ikke var underordnet pedagogikken.

Mot denne bakgrunn vil det være vanskelig for Helsvig å dokumentere at lærerutdanningen på 70-tallet var ‘sterkt prega av sosialpedagogiske perspektiv’. Slike perspektiv kunne nok gjøre seg gjeldende i pedagogikkfaget, men preget neppe pensum og undervisning i skolefagene. Helsvig skriver mye om 70-tallets ideologi, at lærerne ‘skulle’ bli slik og slik, og at en ekspertgruppe har skrevet om to gruppers ‘ønske’ om å skape en viss type skole gjennom lærerutdanningen. Men han refererer ikke empiri som dokumenterer at disse ønskene fikk sterkt nedslag i undervisningen i skolefagene på lærerskolene.

Svaret fra Kim Helsvig:

Om kulturkløfter i norsk lærerutdanning

Jeg tror heller ikke at sosialpedagogiske perspektiver sto så veldig sterkt i pedagogikkfaget, selv om det nok kunne variere fra lærerskole til lærerskole. Helsvig dokumenterer ikke noe på dette punktet heller. Og uansett ville denne mulige dominansen bare gjøre seg gjeldende innen en femdel av det pensum og den undervisning studentene ble utsatt for.

2. Det andre sitatet jeg tok utgangspunkt i, var fra hans bidrag til universitetshistorien, der det om sosialpedagogen Eva Nordland heter at hun, som den eneste navngitte, «… bidro med andre ord på en avgjørende måte til å undergrave ledelsens ambisjoner om å bevare universitetets tidligere sterke stilling som lærerutdanningsinstitusjon.» Det fremgår av mitt innlegg at jeg mener det er tøv å si at hun drev undergravingsvirksomhet.

Jeg syntes det var trist at Helsvig omtalte Nordland på en mistenkeliggjørende måte i universitetshistorien, som lett oppfattes som et standardverk; det var derfor jeg tok bryet med å skrive en kort artikkel om dette. Desto mer gledelig er det at han nå bidrar til å rette opp det inntrykk han har skapt, selv om det sikkert ikke er mange som leser opprettingen – eller min artikkel.

I sin kommentar forsvarer ikke Helsvig sin tøvete mistenkeliggjøring, men går nærmest over bord i sin omtale av Nordland: Hun «… framstår som den mest betydningsfulle pedagog i Norge etter andre verdenskrig».

Om meg skriver Helsvig at jeg «… mangler innsikt i de store linjene i nyere norsk skole- og pedagogikkhistorie». Vel, la meg bare få bemerke at når en historiker virrer mellom svært ulike karakteristikker av en sentral pedagog, kan vi andre mindre lærde lett gå oss vill hva angår de store linjer.

Og hvem vet, kanskje Helsvig en vakker dag skriver noe pent og ikke-ironisk om meg også, f eks: «Selv om han aldri så de store linjer så klart som jeg, viste han, endog langt opp i støvets år, at å regne, det kunne han».