Skal læreren styres av elevers følelser?

Jeg har tidligere i høst skrevet to innlegg på Utdanningsnytt som berører temaet kjønn og kjønnsidentitet. Det første, Vi bør snakke sant til barn – også om kjønn, beskriver formuleringen «mangfoldet i (...) kjønn», i en emneplan ved vår lærerutdanning, som jeg har stusset på.

Nå har emneansvarlige ved USNs fire campus for lærerutdanning enstemmig besluttet å gå bort fra ‘kjønn’, og tilbake til ‘kjønnsidentitet’ i emneplanen for 1.-7. trinn, blant annet for å tydeliggjøre forskjellen på biologisk kjønn og kjønnsidentitet.

I det andre innlegget, Ord kan være ubehagelig, men er ikke farlig, hevder jeg at om en elev som heter Petter ber sin lærer om å bli kalt Hilde, så utløser det en rekke komplekse spørsmål som læreren bør tenke over. Mange av spørsmålene er knyttet til lærerens etiske vurderinger, et tema vi bruker mye tid på i lærerutdanningen.

Masterstudent Loke Finnback kommenterer dette innlegget. Finnback er uenig, og sitter igjen med «vonde følelser og engstelse».

Finnback skriver at jeg bidrar til å såre og diskriminere, og at min løsning er å invalidisere eleven. Her blir jeg usikker på hva det er Finnback faktisk har lest, og om Finnback sidestiller muligheten for å bli lei seg med å bli invalid.

I eksempelet med Petter nevner jeg lærerens komplekse hverdag, og skriver blant annet: «Her håper jeg læreren har tid til å vise omsorg og interesse. (...) Er det alltid riktig å gjøre det elever ber om? Hvilke konsekvenser kan det få, og for hvem? Hva om Petter kjenner på en gryende homofil legning, og forveksler dette med å være trans?»

Professor: Fire av fem barn vokser av seg kjønnsforvirring

I mitt første innlegg henviser jeg via lenke til en finsk professor i ungdomspsykiatri, Dr. Riittakerttu Kaltiala, som også er Finlands fremste ekspert på pediatrisk kjønnsmedisin.

Kaltiala forteller: Kjønnsforvirring er noe fire av fem barn vokser av seg i løpet av ungdomsårene. Identitetsutviklingen i disse årene er kompleks og uferdig. Voksne skal verken undertrykke eller forsterke de unges identitetseksperimentering. Å si til en ungdom at du er en gutt som føler at du er en jente, er en god måte å møte dem på: Vær som du er, så ser vi hva som skjer når du blir eldre. 

Kaltiala understreker at det ikke er mulig å akseptere både opplevelser av kjønn og biologisk kjønn samtidig. Et barn blir ikke akseptert som et helt menneske dersom vi later som om barnets opplevelser eller fysiske kropp ikke eksisterer. Sier vi til en usikker gutt at han må oppføre seg som en gutt, fornekter vi følelsene hans. Sier vi at han er en jente, er det kroppen hans vi fornekter. At barn og unge eksperimenterer med kjønnsnormer og kjønnsidentitet er helt normalt, så det skal ikke undertrykkes, men heller ikke forsterkes. Kaltiala forteller også at tre av fire som er i behandling har alvorlige psykiske problemer. Vi ser lignende erfaringer i Norge.

Kaltialas råd er basert på møter med flere hundre unge som sliter med sin kjønnsopplevelse. Men Finnbacks løsning er å møte Petter slik: «Tusen takk for at du stoler på meg nok til å fortelle meg noe så stort. Hvilket pronomen vil du at jeg skal bruke når jeg refererer til deg?»

Finnback hevder å kunne snakke med sikkerhet «fordi jeg er trans». Men å være trans er dessverre ikke et godt faglig argument, verken for mine lærerstudenter eller meg selv. Jeg lytter derfor til Kaltiala, og eksempelvis Dr. Grossmann, og overlege Anne Wæhre ved Rikshospitalet.

Årsaker til kjønnsforvirring

Årsakene til kjønns- og identitetsforvirring kan være mange. Mishandling, traumer, autisme, ADHD, kromosommutasjoner, usikkerhet knyttet til homofili, og pornografi, for å nevne noe. Og selvsagt finnes det unge som ikke finner seg til rette i kroppen de er født med, får medisinsk hjelp, og heldigvis har et godt og støttende miljø rundt seg.

Pornografi kan umiddelbart virke litt rart å trekke fram her, men det er et fenomen som med internettet har endret seg dramatisk, og som også ser ut til å påvirke kjønnsforvirring på nye måter.

La oss anta at en nysgjerrig gutt i dag begynner å se på pornografi på nettet i 13-14 års alderen. Det er sannsynligvis et konservativt estimat. La oss videre anta at han i gjennomsnitt ser 15 minutter tre ganger i uken, og at han ser vanlig, heterofil sex. Naturlig nysgjerrighet vil etter hvert gjøre at gutten ikke bare ser ett par hver gang, men kanskje flere. Før han er 16 år gammel har han i så fall sett mer enn 1000 erigerte peniser, og mer enn 1000 kvinner bli penetrert.

Vi vet i dag for lite om hva slike inntrykk og måten de konsumeres på, gjør med de unges hjerne. Men noe vet vi, blant annet at ved seksuell opphisselse slås nervebaner i hjernen knyttet til vemmelse av. Og motsatt. Det betyr at vi ikke så lett oppfatter noe som ekkelt (for eksempel spytting/slag/vold) når vi er seksuelt opphisset, og at vi ikke så lett blir seksuelt opphisset hvis vi allerede synes noe er ekkelt. Slike mekanismer kan også påvirke hva den unge gutten etter hvert søker etter, og om han slår av eller fortsetter å se – og søke videre.

Trans-forfatteren Andrea Long Chu presenterte på konferansen Queer Disruptions i 2018 et paper kalt Did sissy porn make me trans? I følge Chu ser svaret ut til å være ja. Og på nettsiden yourbrainonporn.com beskrives blant annet menns erfaringer med pornografi som fører til autogynefili – en tiltrekning mot å være kvinne. Vi er altså i et nytt og komplekst landskap her, som vi foreløpig ikke vet nok om.

La oss vende tilbake til Petter, og anta at han kjenner på en gryende homofil legning, og er usikker, forvirret, og lei seg. Kanskje håper han at å se «vanlig» heterofil sex på nettet kan få de homofile tankene bort. Han håper det fordi han er et sosialt vesen som ønsker å være «som de andre», preget av et samfunn hvor de fleste er heterofile, vennene snakker om jenter og kjæresteri, og han frykter at hans homofile følelser ikke vil bli respektert av de han har rundt seg. Men hjernens prosesser er komplekse, og resultatet kan bli at han etter hvert identifiserer seg med kvinnene i filmene, og tenker at han kanskje egentlig skulle vært jente.

Ingen kan umiddelbart vite hva som ligger bak Petters tanker og følelser, heller ikke læreren. Mange forhold påvirker vår opplevelse av (kjønns)identitet. Derfor skal ikke en lærer styres av elevenes følelser, men være en trygg og klok voksen, og slike lærere er det heldigvis mange av i norske skoler. At mine refleksjoner rundt dette kan skape vonde følelser og gjøre Finnback engstelig, må jeg selvsagt akseptere.

DEBATT

Ord kan være ubehagelig, men er ikke farlig

DEBATT

Elevene våre trenger trygghet – ikke overkjøring