Elevene våre trenger trygghet – ikke overkjøring
Debatt: Skolen og lærerutdanningen bør ta opp skeiv tematikk, ikke sette spørsmålstegn ved kjønnsmangfold.
Nylig har det blitt publisert to debattinnlegg av førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet i Sørøst-Norge, Stig R. Wigestrand, om kjønnsmangfold i skolen. Etter å ha lest begge innleggene, «Vi bør snakke sant til barn – også om kjønn» og «Ord kan være ubehagelig, men er ikke farlig», satt jeg igjen med vonde følelser og engstelse for at dagens ungdom risikerer å vokse opp i tro om at noe er galt med dem.
Begge innleggene er preget av noe som rett og slett kan tolkes som uvilje. Wigestrand gir ikke inntrykk av å lytte til det skeive personer selv sier om kjønnsmangfold, og i tillegg er han tilsynelatende blind for forskning som direkte adresserer situasjonen for spesielt kjønnsskeive personer i Norge i dag. Selv når Wigestrand fikk svar på sitt første innlegg av pedagog Kristin Evina Øhrn Fredwall – som har skrevet et fantastisk svar som tar opp mange av punktene jeg reagerte på selv – virker det fremdeles ikke som at han fullt forstår hvordan det han sier, kan påvirke skeive personer i ulike aldre.
For å få alle elever i klasserommet til å føle seg inkludert i et likeverdig fellesskap, vil jeg anvende et eksempel for å poengtere hvorfor kunnskap og vilje til å lære er nødvendig kompetanse.
Et eksempel på ikke-intensjonell skade
I sitt debattinnlegg tar Wigestrand opp et eksempel med en hypotetisk elev som han sier heter Petter. «Petter» forteller han at hen er trans (merk her at Wigestrand bruker pronomenet han i eksempelet til tross for at eleven forteller at hen identifiserer seg som jente). Jeg tror ikke Wigestrand har forstått alvoret i hvordan han bidrar til å både såre og diskriminere sin hypotetiske elev. Jeg vil derfor diskutere eksempelet «Petter» med formålet om å øke læreres kunnskap samt forståelse knyttet til kjønnsmangfold.
Wigestrand hevder at han har kommet med en løsning for hvordan en lærere skal møte en kjønnsskeiv elev. Hva er løsningen? I følge Wigestrands innlegg er løsningen å invalidisere eleven, gi unnskyldninger, og ikke minst argumentere for at læreren vet mer om eleven enn eleven selv. Når en setter Wigestrands løsning i et sådant perspektiv, merker en fort hvor mye skade hans utsagn kan gjøre.
Først sier Wigestrand at han «forstår at du tenker at du er en jente, og vil at jeg skal kalle deg Hilde.» I dette tilfellet minimerer læreren det eleven hadde fortalt. Han går deretter videre inn på å fortelle at det kan hende at han sier feil på grunn av den hektiske skolehverdagen, noe jeg ikke kommer til å si imot her. Det som følger, er derimot ytterst krenkende:
«[…] jeg vet at du er en gutt som heter Petter.»
Tenk hvilke følelser den hypotetiske eleven sitter med etter å bli møtt med et slikt utsagn. Se for deg at du endelig har våget å fortelle læreren din om noe som er både personlig og følsomt, bare for å høre at læreren din verken kommer til å respektere dine ønsker eller behov. Når skeive elever ikke blir lyttet til eller respektert, er det ikke rart at statistikken i BUFDIR sin rapport fra 2021 viser at transpersoner er de som opplever mest trakassering samt diskriminering i skolen og i hverdagen generelt.
En faktisk, empatisk løsning
Nå er jeg sannsynligvis nokså avvisende overfor Wigestrand sin «løsning». Samtidig vil jeg tørre å påstå at min lesning er veldig lik hvordan andre skeive personer hadde oppfattet et lignende utsagn. Hvorfor kan jeg si det med sikkerhet? Jo, fordi jeg er trans selv.
Hva er en faktisk løsning som møter elevene der de er, som ser dem, og samtidig validerer dem? Her er min løsning dersom eleven som heter Petter hadde fortalt meg av hen er trans og ønsker å bli kalt Hilde.
«Tusen takk for at du stoler på meg nok til å fortelle meg noe så stort. Hvilke pronomen vil du at jeg skal bruke når jeg refererer til deg? Vil du at jeg skal bruke navnet Hilde og dine pronomener i klasserommet, eller bare mellom oss to?»
Disse spørsmålene er ikke bare enkle å stille, de hjelper meg dessuten med å kartlegge hvordan eleven vil bli referert til og når. Pronomen kan være relevant å spørre alle elever om. Videre spør jeg om eleven vil at jeg skal bruke hens pronomen i klasserommet, nettopp for å sørge for at jeg aldri tvinger en elev til å «komme ut av skapet».
Det koster ingenting å spørre, og som lærer burde en være villig til å legge ned det arbeidet som trengs for å lære sine elevers pronomen. Ja, til og med skeive personer kan si feil og bruke feil pronomen, men det er da jeg retter det opp med en kjapp «unnskyld». Kunnskap om helsestasjon, sexologer og videre oppfølging kan dessuten være nyttig tilleggsinformasjon, dersom eleven ønsker å utforske sin identitet videre.
Hovedpoenget er at jeg ikke snakker over eleven eller avgjør hva som er deres identitet og hva de skal føle. Lærerens hovedfokus burde være relasjonen til eleven og hvordan en kan møte dem på måter som viser at de er både anerkjent og lyttet til.
Er det ikke det nettopp den beste måten å vise at vi som lærere er der for elevene?
Vi trenger forståelse – ikke overkjøring
Den norske offentlige debatten har hatt mange artikler publisert som negativt påvirker en allerede utsatt gruppe. Å lese debatt etter debatt som diskuterer din rett til å eksistere, er en stressfaktor som mange skeive personer kan relatere til – meg inkludert. Dessuten er det ille når en av de få legene som er kjent for å være den beste legen for kjønnsskeive mennesker i Norge, har blitt fratatt lisensen sin. Dessuten sliter skeive personer mer enn andre med dårlig psykisk helse, noe som er nok en grunn til å tenke gjennom konsekvenser av det er en sier og skriver.
Når vi opplever at vi er i et politisk klima hvor våre rettigheter er truet, er det ikke rart med sterke reaksjoner. Tenk på de mange unge skeive som ikke har støttende omgivelser, og de som attpåtil mangler en familie som respekterer deres identitet. Hvordan hadde skeive ungdommer følt dersom deres lærer forsøkte å bestemme over deres identitet? Om de ikke blir lyttet til eller tatt seriøst? Hvis samfunnsdebatten aldri tar med deres perspektiv, og alltid snakker om dem istedenfor med dem?
Det som trengs, er mer kunnskap om skeiv tematikk hos lærere på skolen så vel som universitetene. Og, for å møte våre skeive kolleger og elever på en trygg samt kompetent måte, må vi iblant søke ut den kunnskapen selv. Det finnes ressurser fra skeive organisasjoner som presenterer det grunnleggende på en tilgjengelig og god måte, og det finnes en drøss med kunnskap å hente. Det som ikke finnes, er unnskyldninger.
