Vi bør snakke sant til barn – også om kjønn

Jeg underviser lærerstudenter i pedagogikk, og stusset da jeg så emneplanen deres. Den sier at de skal ha avansert kunnskap om «mangfoldet i kjønn», men i forrige emneplan, fra 2018, står det «(...) mangfoldet i kjønnsidentitet». Hva skyldes denne endringen?

Normkritisk pedagogikk utfordrer etablerte normer og verdier, og lenge har det såkalte mannsdominerte samfunnet vært under lupen. Dette har endret seg. Nå skal heterosamfunnet – dominert av heteroseksualitet og kjernefamilie kritiseres, med utgangspunkt i identitet, seksualitet, og minoritet – som blant annet transbevegelsen representerer.

Før internett og sosiale medier (ISM) kunne normkritisk forskning foregå uten mye oppmerksomhet. I dag forsterkes polarisering og sinne i møte mellom våre psykologiske bias og ISMs algoritmer, og spørsmål som tidligere var vanlig å stille, blir nå lettere hatefullt. Dette påvirker også lærerutdanningen.

I eget fagmiljø har jeg lenge etterspurt kunnskapsgrunnlag som kan forklare hvorfor kjønnsidentitet skal byttes ut med «kjønn», men uten resultat. Imidlertid har jeg hatt noen interessante samtaler. Flere har uttrykt at de forstår hvorfor jeg stiller dette spørsmålet. Én kollega hevdet imidlertid at det selvsagt finnes mange flere kjønn enn to, og en annen understreket at mine tanker om menneskets binære kvaliteter – altså to kjønn, kan oppfattes som høyreekstremt.

Mitt utgangspunkt er barna i skolen og hvordan studentene kan ivareta deres utvikling. Barn trenger moderat stress bufret av støttende voksne, dersom de skal få en hensiktsmessig utvikling. 

Tre usannheter

Samtidig er barn påvirkelige og skiller ikke så lett mellom fantasi og virkelighet. Etter 2012 har også ISM daglig påvirket barn og unges liv, og i følge sosialpsykologen Jonathan Haidt (1963-) preger tre usannheter deres oppvekst i en verden hvor virkelighet og det virtuelle flyter mer og mer sammen.

Første usannhet er at psykiske belastninger kan skade – altså må de unngås. Et eksempel er at alle skal inkluderes i leken. Inkludering i lek er selvsagt viktig, men kan også få uheldige konsekvenser. Barn kan miste muligheten til en hensiktsmessig utvikling hvis voksne, med de beste intensjoner, stadig blander seg inn i og bestemmer over leken. En del barn utsettes ikke lenger for tilstrekkelig ubehag som erting, dytting og fornærmelser, som i følge Haidt er nødvendig for å fungere godt sammen med andre. Dette er kanskje ubehagelig å høre, men bør likevel belyses.

Barn kan også forvirres dersom det de ser og opplever, tåkelegges av unngå-ubehag-orientert snakk.

Vi bør, på forståelige måter, snakke sant til barna om kjønn; at 98-99 prosent av alle mennesker passer inn i den kromosombaserte to-kjønnsmodellen XX (hunn) eller XY (hann), og at noen, som er født med kromosommutasjoner, går gjennom en annen kjønnsutvikling og kanskje ikke opplever å være enten jente eller gutt, selv om de, rent biologisk, er det.

Men det er kanskje lettere å si at det finnes et mangfold i kjønn, og at den som sier noe annet er fylt med hat og fobi?

Den andre usannheten er at vi skal stole på følelsene våre. Det betyr at hvis et barn føler at noen er slemme, da er de slemme. Påvirker denne usannheten også følelser knyttet til kjønn? Psykologisk vitenskap har for lengst avdekket våre tankefeil – men det bryr tilsynelatende ikke Stortinget seg om. Det er bestemt ved lov (9a-4) at det er barnas følelser som avgjør om man er krenket. Kanskje ikke rart om enkelte lærere, som ønsker å styrke barns impulskontroll og robusthet, hemmes av denne anti-vitenskapelige lovteksten.

Kjønnsideologi skaper flere problemer. En tre år gammel jente blir fortalt i barnehagen at hun kan være hvilket kjønn hun vil, og hun forklarer da sine foreldre, hardnakket, at hun er gutt. Jenta er nylig blitt storesøster, sliter med tilknytningen til mor, og knytter seg i stedet sterkere til far. Ser vi et mønster her?

Tredje usannhet er at livet er en kamp mellom gode og onde mennesker. Dagens rådende kjønnsideologi, som tidligere kunne eksistere uten veldig mye oppmerksomhet, forsterkes av ISM, som bidrar til ytterligere polarisering. Nyanser forsvinner, og studenter forteller meg at det tryggeste er å ikke si hva de mener. Det er best å holde kjeft, ellers risikerer de merkelapper som rundhåndet deles ut til de som ikke bøyer hodet og følger den politisk korrekte flokken.

Barna trenger faktakunnskap

Men skal vi støtte og hjelpe barn, og studentene som skal hjelpe dem, trenger de også faktakunnskap. Som for eksempel at Sørpolen ikke er Nordpolen. En bjørk er ikke en gran. En mann er ikke en kvinne, og en jente er ikke en gutt.

Samtidig er medfølelse og forståelse viktig, for eksempel når en gutt tror han er jente, eller en jente vil være en gutt. Men hva skjer egentlig i et ungt sinn som blir fortalt at «du er nok født i feil kropp»? Å lyve til unge i en særlig krevende identitetsutviklingsprosess er ikke klokt, ifølge den finske legen og forskeren Dr. Riittakerttu Kaltiala, som regnes som en av verdens ledende eksperter på området.

Jeg håper at våre studenter anerkjenner barns følelser, men uten å akseptere dem som fakta. Ellers fratar vi dem muligheten til å utvikle en dynamisk, balansert og robust psyke som de trenger i møtet med den virkelige verden.

I Argentina har inkluderende språk blitt en viktig symbolsak i kampen for likestilling

«Målet må være at en skeiv tenåring skal kjenne seg like verdig i klasserommet som de andre»