Fraværet av menneskelig kontakt i koronaens tid

Min kjære mamma er 89 år og sprek for alderen, men hun har blitt dement. En telefon til henne forløper omtrent sånn:

– Hei mamma, bekymrer du deg for det der viruset?
– Nei, skulle jeg det?
– Tja, du har vel sett på nyhetene?
– Ja, det har jeg, men de sa ingenting om noe virus.
– Å, de gjorde ikke det. Har du husket å ta inn avisen, og har du lest den?
– Ja, den kommer på døren hver dag, det er så kjekt. Jeg løser sudokuen hver dag.
– Skrev Trønder Avisa noe om et virus?
– Nei, det gjør de ikke. Men du Kari, kommer du hjem snart?
– Jeg planlegger det mamma, men må vente litt. Myndighetene vil ikke at vi skal dra mellom landsdeler.
– Det er jo bare tull. Hvorfor skulle du ikke det?
– Det viruset jeg nevnte, mamma, det kan jeg ha med meg, og du kan bli syk.
– Det har jeg ikke hørt noe om, og jeg er jo aldri syk. Men du kommer snart? Jeg har ordnet sengen din, den er ferdig oppredd. Og så kan du være med meg til frisøren, håret mitt har blitt så langt.
– Klart jeg kommer mamma, og jeg skal ta deg med til frisøren. Men jeg vet ikke helt når jeg kan komme. Kanskje til påske.
– Du har mye å gjøre på jobben?
– Litt det, men. Nei, glem det. Vi snakkes snart.

Debatt: Koronasituasjonen utfordrer små barns rett til beskyttelse

At ingen frisører er åpne, fant jeg ut at jeg ikke skulle prøve å forklare. Jeg avventer å dra opp til henne, som bor i en annen landsdel enn meg. Jeg har forståelse for restriksjonene som er innført og respekterer dem.

Hun sitter hjemme i huset sitt og har kjappe besøk av hjemmesykepleien, som sørger for at hun tar riktig dose medisiner. De er hyggelige, synes hun, men de har dårlig tid.

Selv får hun ikke dra noe sted. Ikke være med å handle lenger, varene kommer på døra. Hun får ikke dra på treff med andre i samme situasjon, det er avlyst. Hun er bare hjemme, for det meste alene. Min far er død, så det er bare henne der.

Hun er ikke så kjapp på foten lenger, så hun går ingen steder uten at noen er med henne. Hva gjør det med henne at hun ikke får ha besøk, eller at hun møter så veldig få? Er det sånn hennes livs høst skal være? Det ene av hennes fem barn som bor i nærheten, stikker innom så ofte hun kan, men de andre fire hun har født, kommer ikke lenger.

Debatt: Kanskje kan Korona-året bli husket som året elevene fikk litt mer tid til å være nettopp barn?

Hun er en voksen dame som har klart og gjort mye her i livet, og vært et forbilde for sine døtre på at kvinner også kan - uten at hun har holdt fanen høyt. Som 7-åring måtte hun flytte hjemmefra for å gå på skolen fordi de bodde for langt fra skolen. Der måtte hun ordne seg selv.

Som 21-åring kjørte hun opp for bil, lenge før min far og de aller fleste andre kvinner. Utallige timer ble brukt på å lære seg engelsk på egen hånd, ved å følge Yes-kursene som gikk på radio.

Hun har den dag i dag kappsag i kjelleren, som hun inntil for noen år siden brukte flittig. Jeg tør ikke spørre henne om hun fortsatt kapper stranger til opptenningsved. Det gjør hun mest sannsynligvis.

Nå kan hun ikke selv få bestemme hvem som får komme på besøk. Det er en av de tingene hun gleder seg mest til, at barn og barnebarn kommer.

Vi, barna hennes, har sittet på hjemmekontor et par uker og har vært sykdomsfrie, men avventer. Kanskje vi er smittebærere uten å vite det.

Skal ikke en kvikk og sosial dame få lov til å få besøk, og menneskelig kontakt?

Nei, det er ikke sikkert hun forstår konsekvensene, men er lange dager foran TV-en det hun skal fylle tida med? Prognosene viser at det kan gå både en vinter og en vår til før dette er over, kanskje mer. Vil hun da huske meg?

Vi ringer, alle sammen, oftere enn vanlig. Og det samme spørsmålet går alltid igjen:

– Når kommer du på besøk til meg?