Vi er klare til å få norsk utdanning i gjenge igjen, men ikke for enhver pris
Debatt: – Det må gis tilstrekkelig tid til å organisere skolehverdagen i situasjonen vi befinner oss i.
Akkurat nå pågår det en diskusjon om hvorvidt skoler og barnehager skal åpnes etter påske. Skal noen? Skal alle? Skal avgangselever i videregående skole få avlegge eksamen? Skal grunnskolene åpne trinnvis, der de yngste barna starter først? Er det næringslivets behov, smittevernhensyn eller er det de pedagogiske argumentene som styrer diskusjonen?
En ting er sikkert: Kun ettertiden vil gi eksakte svar på om beslutningen som nå skal fattes var rett eller gal. Med stor sannsynlighet vil den ikke være noen av delene, for bildet er nyansert, og ulike grupper og samfunnet som helhet vil vurdere suksess ulikt. For Utdanningsforbundets medlemmer er det to perspektiver som i denne situasjonen settes først: hensynet til vår alles felles sikkerhet, satt opp mot barn og unges behov for skolegang.
Til tross for delvis improvisert, men etter forholdene vellykket, undervisning, gitt fra de tusen lærerhjem til de tusen elevhjem, med alle de begrensningene det gir, mangler en viktig dimensjon i opplæringen. Det er mer utfordrende å bygge relasjoner, profesjonelle som mellommenneskelige, - mellom elever, mellom elever og lærere og mellom lærere og ledere gjennom skjermer. Både dette og andre pedagogiske argumenter ligger til grunn for et syn som taler for snarlig gjenåpning av norske skoler og fortsette som før 12. mars, samtidig som vi tar med oss den beste kunnskapen vi nå har erfart om digitalisering.
Men vi kan heller ikke late som at alt er som før. Vi befinner oss i en situasjon der vi alle er pålagt restriksjoner for å beskytte noen av oss. Vi vet ikke eksakt hvem disse «noen» er, og det er det våre medlemmer nå melder tilbake til oss i Utdanningsforbundet Viken. De sårbare «noen» kan være lærere, de kan være ledere, det kan være vaktmesteren, men det kan også være en eller flere av elevene ved en skole. Med stor sannsynlighet vil noen av de nærmeste pårørende til de nevnte gruppene være i risikosonen for å bli alvorlig syke.
Uansett hvilket perspektiv regjeringen tillegger vekt, vil skolene på et tidspunkt åpne. Om det skjer gradvis, som det er gitt signaler om, og når man igjen kan konstatere at norsk skole er i drift som vanlig, kan vi bare spekulere i. Det som er sikkert, er at skolehverdagen som møter oss er ulik den skolehverdagen vi forlot. Smittevern vil være et viktig tema fra småskolen til videregående opplæring og videre inn i voksenopplæringen.
Men hvilken kompetanse finnes på smittevern i skolen? Noen ungdomsskoler og videregående skoler er nok velsignet med å ha ansatte med biologibakgrunn i sine rekker, men det er langt fra sikkert at det gjelder alle. Og uansett vil disse biologene være opptatte med å undervise i faget sitt. Kommuner og fylkeskommuner har sin fulle hyre med å rigge helsesektoren mot det som med all sannsynlighet kommer. Vil de klare å lære opp skoleansatte i smittevern i tilstrekkelig grad til å ivareta ansattes og elevers sikkerhetsbehov?
Og når vi er inne på sikkerhetsbehov og smittevern: Hvordan skal avstandskravet på to meter innendørs ivaretas i praksis når skolene igjen åpner? Skoler er bygget for maksimal arealutnyttelse. Hver kvadratmeter er i bruk. Hvordan er det med sanitærfasiliteter? Vi kan få en situasjon der mye tid går med til å vaske hender eller å stå i kø foran vasken? Hva om noen elever blir syke i løpet av skoledagen. Kan de isoleres? Og går det skolebuss hjem? Og hva gjøres da med resten av undervisningsgruppa? Skal de da hjem i karantene? Hva med læreren? Skal hen også i karantene?
Renholdet av skolene må også betydelig skjerpes. Før jul fikk Utdanningsforbundet Viken flere bekymringsmeldinger fra tillitsvalgte som fortalte om nedskjæringer i kommunenes renholdsbudsjetter. Det skulle ikke lenger gjøres rent daglig. Og hvordan står det til med renholdkompetansen i kommunen? Har man ansatt renholdere med fagbrev i yrket? Er dialogen god mellom renholderne og smittevernsansvarlige kommunene? Er kommunikasjonslinjene så gode at råd fra fagmyndighetene på smittevern omsettes til handling raskt?
Vi har tillit til smittevernmyndighetene, til kunnskaps- og helsedepartementet og til lokale myndigheter. Norge har gode forutsetninger for å komme oss gjennom kriser som dette, forutsatt av vi lar klokskapen råde og at vi alle viser oss verdige den tilliten vi har fått og den tilliten vi gir til hverandre. For det er det det hele koker ned til nå: tillit. Limet i samfunnet vårt.
Lærere og ledere er klare til å få norsk utdanning i gjenge igjen, men ikke for enhver pris. Om myndighetene nå beslutter, etter faglige råd, å åpne skolene igjen, er det mye som må på plass. Vi må sette mennesker først. Og det må gis tilstrekkelig tid til å organisere skolehverdagen i den situasjonen vi nå befinner oss i. Det må myndighetenes plan for åpning av skoler ta inn over seg. For sikkerhets skyld.
Øidis Hoel, Stian Hofvind, Wenche Langvik Pereira, Cecilie Pérez, Eskil Dahl Rotherud og Lars Elvethun Torskenes
Tillitsvalgte i Utdanningsforbundet Viken
