4 av 10 lærere tenker ofte på å slutte i jobben:
Etter ni år i klasserommet takket Hilde for seg
Hilde Vartdal Solum var lei lange kvelder, helgejobbing og en lønn som ikke står i stil til arbeidsmengden.
– Gutter, nå må vi rekke skolen!
Klokken er 07:40, og to små gutter kommer løpende. Hilde og mannen Kristoffer Vartdal Solum står klar med jakker, luer og votter. Men fortsatt er det en som mangler.
– Jeg er under sofaen, roper sistemann.
Han kommer krypende fram med en gul Pikachu-bamse i hånda. To gutter på seks og én på fem er snart klare for barnehage og skole. Alle får en vitaminbjørn før de åpner døra ut til snø og minusgrader i Spikkestad i Asker kommune i Viken.
– Få ha det-kos, da, sier Hilde og får rause klemmer av barna.
– Ha det, og lykke til, sier hun til mannen Kristoffer.
– Ja, du også, sier han.
For det er ikke en hvilken som helst dag for Hilde Vartdal Solum. Snart skal hun rusle den korte turen bort til Spikkestad ungdomsskole for siste gang som lærer.
– Det er viktig å si at dette ikke handler om skolen jeg jobber på nå, sier hun.
Tanken har modnet over tid. Særlig etter at hun fikk barn har lærerjobben gått ut over familielivet. Det er rettebunker og forberedelser kveld etter kveld, også i helger og ferier er det ofte noe som «bare må gjøres».
– Jeg har tenkt på dette lenge, at jeg skal slutte. Men jeg er veldig glad i elevene mine, så det er vemodig å forlate dem, sier hun i en stille stund ved kjøkkenbordet før avreise.
– Samtidig føles det riktig.
Geir sluttet som lærer etter 30 år i jobben: Takk for meg, KS!
Lærere tenker ofte på å slutte
De siste to årene har endt med streik i lønnsoppgjørene, og en økende frustrasjon blant landets lærere over tapt lønnskamp år etter år.
– Det er ikke sånn at jeg går og er irritert hele tiden på grunn av det. Men det er klart, når lærerne alltid blir hengende etter i oppgjørene, bygger det seg opp irritasjon. Som lærer følte man seg heller ikke prioritert under pandemien. Alt dette bygger opp under at statusen er lav, og at man blir nedprioritert, sier Hilde Vartdal Solum.
Hun tar en liten pause før hun fortsetter.
– Når det alltid ender med tvungen lønnsnemnd, tror jeg mange lærere ikke har så mye håp om at dette kommer noen vei uansett. Det er den følelsen man får.
På sosiale medier har en rekke lærere øst ut frustrasjon om at nok er nok, nå vil de slutte. Da Utdanning skrev om Geir Myran, som sluttet etter 30 år som lærer, rant det inn med kommentarer. «Slutta som lærer (…) har fått et nytt liv», skrev en. «Vil nok bare bli flere som velger det samme», skrev en annen.
Samtidig viser tallene fra Kommune-Norge at det er nokså få lærere som slutter i jobben. Mens turnover blant sykepleiere i kommunene er på over 12 prosent, ligger lærerne på rundt 7-8 prosent.
Så er spørsmålet om dette kan være i ferd med å endre seg. Hilde er i alle fall ikke alene om å ha gått med tanker om å slutte. Det viser en spørreundersøkelse som ble gjennomført av forskningsinstituttet NIFU høsten 2021, hvor rundt 500 lærere svarte på en rekke spørsmål:
Seks av ti lærere var helt eller litt enige i at «jeg tenker ofte på at jeg skulle hatt et annet arbeid enn å være lærer».
44 prosent av lærerne var helt eller litt enige i at «jeg tenker ofte på å slutte som lærer».
De som mente at det var for få lærere på skolen hvor de jobbet, svarte i større grad at de tenkte ofte på å slutte som lærer.
Lærerne ga også uttrykk for et betydelig høyere tidspress nå sammenlignet med en tilsvarende undersøkelse fra 2013. Mens fire av ti lærere var helt enige at det aldri er tid til å roe ned i løpet av arbeidsdagen i 2013, svarte seks av ti lærere det samme i 2021. Hver fjerde lærer er helt enig i at «arbeidet krever alt jeg har av energi».
Særlig kontaktlærerne melder om stort arbeidspress. I NIFU-undersøkelsen er det en kontaktlærer på 8. trinn som sier følgende: «Jeg kan jo bare tenke meg hvordan det er å ha små barn i dette her. Jeg kan nesten ikke tro at det er mulig.»
For Hilde Vartdal Solum har det vært mulig. Men bare så vidt.
– Alltid noe som må gjøres
Hilde har jobbet ni år som lærer, de fleste på en annen skole. I fjor høst byttet hun til nåværende arbeidsplass. Hun håpet kanskje at den nagende følelsen hun hadde kjent på en stund, var mulig å gjøre noe med. At det kanskje bare var en miljøforandring som skulle til. Men hun fant fort ut at det ikke handlet om hvor hun jobbet. Det var selve lærerjobben som var blitt for tung.
– Da jeg skjønte det, tenkte jeg at det er bedre at noen andre tar den jobben. Som lærer gir du mye av deg selv hele tiden. Du er koblet på elevene både emosjonelt og faglig. Du bør være fokusert når du går inn i klasserommet.
Dessuten gikk hun altfor ofte med gnagende dårlig samvittighet også etter å ha kommet hjem. Alt som skulle ha vært gjort.
– Man bør ha en jobb hvor man kan velge å bruke tid på andre ting om kvelden uten å få dårlig samvittighet. For det er alltid noe som må gjøres i lærerjobben. Hele tiden. Det henger over deg, sier Hilde.
Hun merker at barna begynner å bli større, og at hun ønsker å kunne bruke tiden sin på dem på kvelder og i helger.
– Det blir fint å slippe kveldsarbeidet hele tiden. Når man har vært gjennom hele runden hjemme med middag og barn på ettermiddagen, er det tungt å sette seg ned med jobb igjen etter at barna har lagt seg.
Hun er opptatt av at det hun sier ikke må oppfattes som syting. At det er mye fint med lærerjobben, at det er en veldig viktig jobb.
– Hovedproblemet er arbeidsmengden. Det er veldig mye jobb presset inn i én stilling.
– Mye jobb for den lønna de får
Mannen Kristoffer Vartdal Solum bekrefter at familien merker at læreryrket sniker seg med hjem daglig.
– Den arbeidsmengden hun har, hadde ikke jeg orket. Jeg har fått veldig respekt for læreryrket ved å være så tett på, sier han.
Selv jobber han i IT-bransjen. Han forteller at det også der kan være hektiske dager, men at han tross alt gjerne har mulighet til å ta seg en rolig kaffe på kontoret på morgenen etter å ha levert barna. Han kan ha hjemmekontor, hvis det trengs. Og hvis han er syk, er det ikke noe problem å ta en rolig dag hjemme.
– Mens for Hilde er det åtte timer med løping når hun kommer på jobb. Og hvis hun er syk en dag, må hun fortsatt ordne med vikaropplegg og planlegge dagen. På kveldene sitter hun ofte oppe på kontoret, mens jeg kan slappe av foran tv. Det er mye jobb for den lønna de får, sier han.
Hilde kommer inn på kjøkkenet og overhører samtalen.
– Han har en bachelor, jeg har master. Han har mindre jobb og tjener mer, sier hun og ler.
Selv om det er vemodig å forlate læreryrket, ser hun fram til å begynne i ny jobb som bærekraftrådgiver i Sparebanken Øst.
– Det er synd for skolen at hun slutter, for jeg vet at hun er dyktig og godt likt. Samtidig er det viktig at noen sier fra om hvordan forholdene er for lærerne. Jeg bøyer meg i støvet for den jobben alle lærere gjør, sier Kristoffer.
Fra finans til spansk
Etter at mann og barn har forsvunnet ut døra, gjør Hilde seg klar. Det er en fem minutters gåtur gjennom morgenmørket til skolen. Så er det inn dørene for siste gang som lærer, gjennom foajeen hvor et bilde av Martin Luther King proklamerer «The time is always right to do what is right». Hun er blant de første på jobb denne dagen og låser seg inn til kontorene.
– Jeg skal bare kopiere noe, sier hun og haster inn på kopirommet.
Så er det opp trappene til Undervisningsrom 15, klasserommet til 8B.
– Jeg har alle tre åttendeklassene, sier hun og begynner å skrive ned dagens oppgaver i engelsk på tavlen.
Snart strømmer elevene inn. En av dem gir henne en god klem fordi det er siste dagen på jobb.
– Åh, takk, sier Hilde og smiler.
Hun har utdannelse innen samfunnsfag og økonomi og jobbet i finansbransjen før hun begynte som lærer. Hun har tatt pedagogisk videreutdanning med fagene spansk, samfunnsfag og engelsk.
– Jeg var egentlig ikke inne på tanken om å bli lærer engang. Ikke før jeg hadde et år som vikarlærer da jeg var 25 år, sier hun.
Etter en periode i Sparebank 1-gruppen søkte hun seg til skolen.
– Jeg savnet litt mer liv og røre. Nå, som jeg har fått tre barn, blir det mye liv og røre uansett. Så nå savner jeg heller mer tid til ro og fordypning på jobb, sier hun med et smil.
Som mange lærere peker hun på stadig økte krav om å dokumentere alt i jobben.
– Og særlig alle kravene det er til kontaktlærerjobben. Det er for mye. Jeg kjenner flere lærere som nå søker seg bort fra det å være kontaktlærer.
I første pause trer hun på en gul vest og tar en inspeksjonsrunde. Fire jenter kommer bort og spør om det er siste dagen hennes. Hilde nikker.
– Dere får en vikar nå, og han er veldig god i spansk. Så dere får vise ham hva dere kan.
Jentene lurer på hva hun skal gjøre nå, og når hun begynner i ny jobb.
– Det er litt rart å slutte, men noen ganger må man bytte jobb. Forandre litt på hva man gjør, sier Hilde og smiler til dem.
– Jeg må jobbe mye på kveldene, og jeg er nok litt lei av det. Men jeg er ikke lei av dere, altså!
Den følelsen
Etter at hun i et debattinnlegg både i lokalavisen og i Utdanningsnytt fortalte om hvorfor hun slutter som lærer, har hun fått mange tilbakemeldinger.
«Selv om man bruker kvelder og helger, føler man på ingen måte at tiden strekker til» skriver hun i innlegget «Et farvel til lærerlivet».
– Mange har lest innlegget og sier de kjenner seg igjen. De synes det er synd at jeg slutter, men de skjønner det godt.
Hun sier hun er heldig som har en annen utdannelse i bunn.
– Det gjør det lettere å få en annen jobb. Sånn sett er jeg heldig. Jeg fikk en melding fra en lærer som skrev at han kunne tenke seg å gjøre noe annet, men siden han bare hadde lærerutdanning, visste han ikke hva slags annen jobb han kunne få.
Samtidig understreker hun at det er mange fine ting med læreryrket. Kontakten med elevene er givende, og hun legger heller ikke skjul på at en lang friperiode på sommeren er flott. Samtidig brukes mange andre ferier, helger og kvelder til å ta igjen jobb som må gjøres.
– Så det er ikke sånn at vi har 12 uker ferie.
Hun vokste selv opp med en mor som var lærer.
– Alltid når hun kom hjem fredag ettermiddag, var pappa veldig klar for å prate og sosialisere. Mens hun bare «jeg orker ikke å snakke». Det er et godt bilde på hvordan det er. Man bruker mye energi på jobben og er nok tommere etter arbeidsdagen enn man er i mange andre jobber. Sånn har det jo vært litt hjemme hos oss også, sier hun og ler.
– Hva mener du politikerne bør gjøre?
– De må ta opp lønnsdiskusjonen på en bedre måte. Man må se på hvordan lærerne kan få noe kompensasjon så de føler at de er verdt litt mer. Og det er noe politikerne sentralt kan påvirke.
Hun mener også det må kuttes i oppgavene til kontaktlærerne.
– Hva kan tas bort uten at det går ut over kvaliteten på arbeidet? Noe må kuttes, så jobben blir overkommelig.
Hun er også opptatt av at kommunene må ha økonomi til å kjøpe inn læremidler og andre ting som er nødvendige for god undervisning.– Mange lærere er frustrerte over at kommuner ikke har penger til skolebøker. Man må selvsagt kombinere det med digitale læremidler, men vi må også ha oppdaterte lærebøker.
– Må pøse inn mer folk
I ny jobb går hun litt opp i lønn, men hun sier at det ikke er lønna som er det viktigste. Hun er lektor med tillegg med ti års ansiennitet, så hun sier lærerlønna hennes har vært helt ok.
– Men den står ikke i stil til hvor mye jobb jeg gjør. Det er nå mulig for meg å gå til en annen bransje og få mer lønn og jobbe mindre. Det mener jeg ikke er riktig, når alle vet hvor viktig det er med gode pedagoger i skolen. Å jobbe litt mindre for mer lønn høres veldig banalt ut, men det blir til at det faktisk er verdt å gjøre.
Hun er ikke spesielt glad i oppmerksomhet, men hun mener det er viktig å gi et ansikt til hva mange lærere går og kjenner på. Men har hun håp om endring?
– Jeg håper å få liv i debatten, men neeei. Det er trist, men jeg har lite håp om at noe skal skje.
Hun forteller om da hun så kunnskapsminister Tonje Brenna på Lindmo på NRK. Der fortalte hun om hvor fantastisk det vil være med en skole som er tilpasset hver enkelt elev. Hvor én elev kan velge å løse noe praktisk, mens en annen velger å gjøre det på en annen måte.
– Selvfølgelig vil det være fantastisk, men da må du pøse inn mer folk i skolen. En lærer med 30 elever klarer ikke å tilpasse for alle. Det er umulig uansett hvor god lærer du er.
Forventningskrasj, kaller hun det.
– Visjonene for skolen er så store, men det er ikke midler til å løse det. Så jeg har ikke veldig mye håp om endring, men litt må man jo ha.
Kilde grafikk: Fra NIFU-rapporten "Evaluering av norm for lærertetthet" fra 2022. 1297 lærere fikk tilsendt spørreundersøkelsen som var en del av rapporten, hvorav 450-500 lærere har svart på de utvalgte spørsmålene i denne saken.
