– Du blir ikke forberedt på virkeligheten uten å være i den

– Da du var ferdig med ditt første år som lærer skrev du et notat om hva du skulle ønske du hadde lært mer om under lærerutdanningen; samarbeid med foreldre og kolleger, planlegging, karakterer og vurdering. Hvordan var det første året ditt?

– Veldig bra, men ganske hektisk. Jeg var 26 år og gikk rett inn som lærer i en tiendeklasse på Ringstabekk skole i Bærum, en skole som var og er kjent for en progressiv pedagogikk. Det kunne jeg ingenting om. Jeg hadde mange bratte læringskurver det året.

Les også: «Mange arbeidsgivere svikter de nyutdanna lærerne»

– Hva overrasket deg mest?

– Mengden ting jeg måtte huske på og ha kontroll på. Det første året var en evig kamp mot huskelista, med planer, møter og store rettbunker som jeg brukte alt for lang tid på. Jeg var bare ti år eldre enn elevene mine, men plutselig var jeg den voksne, som skulle ha svarene – til klassen, kollegene og foreldrene.

– Hva er ditt beste råd til ferskinger når det kommer til nettopp foreldrene?

– Du må vise at du ser deres barn. Det krever at du jobber med elevrelasjonene. Dessuten – se på tilbakemeldingene, også de kritiske, som en mulighet til å bli bedre og korrigere det man eventuelt gjør feil. Det blir lettere jo mer selvtillit man får som lærer. Men jeg savnet å høre nettopp det som nyutdannet.

– Lærer ikke nok om vurdering

– Sikkert mange ting man blir tryggere på etter hvert. Du kutta ut prøver for eksempel?

– Den tradisjonelle prøven la jeg bort ganske tidlig. Man trenger ikke ha skriftlige prøver for å bevise at læring har skjedd. La elevene prestere på ulike måter, i fellesdiskusjoner, i gruppearbeid, muntlig og skriftlig, er mitt råd. Det gjør rettebunken mindre også, og frigjør tid du kan bruke med elevene og til å forberede undervisning.

– Lærer man nok om elevvurdering i lærerutdanningen?

– Min egen opplevelse er nei. Og skal jeg basere svaret på de historiene jeg har hørt fra studenter jeg har hatt i praksis, er svaret fortsatt nei. Bildet er sikkert mer nyansert, men en kvalifisert gjetning er at studentene ikke blir øvet nok i det.

– Mange av de som underviser på lærerutdanningen har ikke selv klasseromserfaring. Er det problematisk?

– Et ubetinget ja. Jeg er stygt redd for at de mangler et referansegrunnlag. Selv om en som underviser på en høyskole også vil betrakte seg som en lærer, så er det en forskjell på å undervise voksne studenter og elever i grunnskole og videregående. Det burde vært et krav at de hadde perioder ute i skolen. Og apropos, jeg skulle ønske meg mer, og betalt, praksis i lærerutdanningen også. Du blir ikke forberedt på virkeligheten uten å være i den.

Fra flau til profesjonell

– I boka skriver du også litt om fordommer mot lærere. I mange år svarte du «bare lærer» om noen spurte hva du var. Hva svarer du i dag?

– Jeg har i alle fall tatt bort «bare», jeg har fått en annen profesjonalitet og yrkesstolthet. Før, når jeg møtte de som svarer med historier om dårlige lærere og at lærere har så mye ferie, gikk jeg i skyttergraven. Nå forteller jeg om læreryrket på en måte som beveger folk. Og så hjelper det jo at jeg trives.

Nå kommer to år med lærertørke - Odin er siste kull ut

– Nylig publiserte Utdanningsforbundet en undersøkelse der halvparten av lærerne svarte at de har søkt eller vurdert å søke seg bort fra yrket de siste to årene. Hvorfor flykter lærerne fra verdens beste jobb?

– Fordi det kan være heseblesende. Toget som heter hverdagen, med 190 skoledager, går uansett og det kan definitivt spise deg opp. Jo mer erfaren jeg er blitt, desto bedre er jeg blitt på å gjøre minst mulig etterarbeid, og mest mulig forarbeid. Tilleggsparameteren for 2020 er covid 19. En del lærere har vært direkte engstelige og mange er slitne.

– Sørg for faglig forankring

– Du skriver at det er din oppgave som lærer å komme med forslag til tiltak og løsning, basert på kunnskap og fakta. Hva er metodefrihet og metodeansvar for deg?

– Opplæringsloven gir oss et bredt mandat, som gir lærere frihet til å velge hvordan de vil lære bort. Med fagfornyelsen har vi enda færre læreplanmål og enda mer tid til leke oss. Det eneste du må sørge for er å ha faglig forankring. Du må alltid kunne si hvorfor du gjør det nettopp på den måten.

– Er lærere gode nok til å diskutere og dele løsninger med hverandre?

– I en travel hverdag tror jeg mange kjenner at de ikke har tid til det. Som lærer skal jeg heller ikke bare ta et ferdig opplegg på et papir fra en annen. Jeg må gjøre det til mitt og tilpasse det til mine elever. På min forrige arbeidsplass ble vi imidlertid gode på delingskulturen. Noen av de beste foredragene jeg har hørt, har kolleger på jobben holdt.

"Frykter tapet av potetlæreren"

– Du snakker også varmt om videreutdanningen du har tatt. Kanskje ikke så dumt med kompetansekravene Stortinget vedtok for noen år tilbake likevel?

- Svaret er både ja og nei. Jeg er en mye bedre lærer etter at jeg tok videre- og etterutdanning. Men jeg mener motivasjonen for å bli bedre må komme innefra. Tvang funker dårlig og den tilbakevirkende kraften er lite taktisk. Det er lærerne selv som må ville og ønske å holde seg faglig oppdatert. Og apropos: Jeg frykter at den nye mastergraden gjør at vi mister "potetlæreren", som kan se sammenhengene mellom fagene. Med den femårige masterutdanningen blir lærerne veldig fagtunge.

– Et paradoks opp mot tverrafligheten i fagfornyelsen også?

– Jeg frykter det. Men vi får se.

DEBATT

Farvel til allmennlæreren

– Hvordan tror du det har vært for de som gikk ut i sin første lærerjobb i 2020?

– Jeg hørte om en som traff elever sine for første gang over Teams etter nyttår. Det må ha vært meget utfordrende. Og selv om jeg ikke er fersk i yrket, så har jeg nettopp byttet arbeidsplass selv også. Det er klart at det tar lenger tid å bli kjent med kolleger når man møtes mye over skjerm og må holde to meters avstand når man er på skolen.

– Du har fått tjue lærerår på baken siden du skrev det første notatet. Hva ville du sagt til den nyutdannede versjonen av deg selv?

– Du har valgt riktig. Stå i det. For læreryrket er et godt sted å være.