– Jeg vil fortsette å vifte, med begge pekefingre, til dette blir tatt på alvor. I tillegg vil jeg benytte alle fingrene på tastaturet, skriver Karl Øyvind Jordell. Illustrasjon: Pixabay
Lærermangelen: Mer vifting med min moralske pekefinger
Debatt: Det kan dokumenteres at bruken av ufaglærte i utkantene økte etter at lærernormen ble innført, skriver Karl Øyvind Jordell.
I anledning Steffen Handals innlegg om min moralske pekefinger har jeg følgende kommentarer:
1. Jeg skriver primært om lærermangelen, sekundært det som bidrar.
Det er ikke korrekt at jeg bruker enhver anledning til å kritisere lærernormen. Men jeg er ivrig etter å advare mot en lærermangel som kan nå 8-10.000 om få år, og som særlig vil ramme småskolen i utkantstrøk – det utdannes nemlig så vidt mange gjennom fagstudier og praktisk-pedagogisk utdanning at vi neppe vil få særlig mangel fra trinn 5 og opp. I forlengelsen av min iver trekker jeg tidvis fram alle eller noen av de forhold som forårsaker mangelen: For høye opptakskrav, lærernormen, masteroppgave og avskiltingen (krav om etterutdanning innen 2025). Angående opptakskrav og avskilting har jeg inntrykk av at Utdanningsforbundet og jeg er på linje, derfor trakk jeg i mitt første innlegg fram lærernormen og masterkravet.
2. Handal har ikke helt taket på historien
Handal hevder at «den høye andelen ukvalifiserte i lærerstilling i Nord-Norge og i enkelte andre distrikter har vart i flere generasjoner». Det er i beste fall upresist og kan virke som en unnskyldning for ikke å ta problemet på alvor. Jeg har inntrykk av at i årene etter at to av mine kolleger ved Universitetet i Tromsø hadde utredet Lærersituasjonen i Nord-Norge i en egen NOU i 1978, og departementet hadde satt inn flere tiltak, blant annet desentralisert lærerutdanning, var situasjonen ikke spesielt alvorlig i landsdelen. Det har jeg delvis fått bekreftet ved å undersøke bruken av ufaglærte i småskolen i Finnmark i de 15 siste årene. I perioden 2004-08 var den på 4,4, prosent, i perioden 2009-15 økte den til 7,3 prosent, for så å ligge på ca. 10,5 prosent i 2016-17, før den steg til 12,8 prosent i 2018, da lærernormen slo inn. I skoleåret 2005-06 var den helt nede på 2,7 prosent; det var under landsgjennomsnittet, som da lå på 4 prosent.
3. Skadelige relasjonelle langtidsvirkninger?
I sin kommentar går ikke Handal inn på en viktig premiss for min kritikk, nemlig at han hevdet at det å ha ufaglærte lærere, kan ha alvorlige langtidsvirkninger for barn, både når det gjelder det faglige og det relasjonelle. Denne påstanden ble fremsatt uten noen form for dokumentasjon. Det er vel ikke så vanskelig å dokumentere faglige skadevirkninger, men jeg stusser over påstanden om det som kalles relasjonelle skadevirkninger. Ikke skjønner jeg helt hva det er, og ikke får vi vite noe om hvor langvarige de er.
4. Uansvarlighet: mange elever pr lærer, eller noen elever helt uten lærer?
Handal skriver om det uansvarlige ved å ha mange elever pr lærer. Mitt anliggende er at dersom man virkelig mener langtidsvirkningene er så alvorlige som hevdet, bør ikke Utdanningsforbundet samtidig støtte nye tiltak som medfører enda større uansvarlighet, at flere elever blir sittende helt uten kvalifiserte lærere: lærernorm for byene og sentrale østlandsområder, og masterutdanning. Det siste vil øke lærermangelen med et par tusen fordi det ikke produseres grunnskolelærere i 2021, og med stor sannsynlighet øke antallet som ikke sluttfører utdanningen. Etter mitt skjønn må alle krefter settes inn på å forhindre de skadelige langtidsvirkningene. Ett tiltak kan være å revurdere lærernormen, under henvisning til man først må sørge for å sikre et minimum av bemanning alle steder, før man dobler den noen steder. Man kunne også gjøre masterutdanning for trinn 1-7 frivillig.
5. Flere stillinger i sentrale strøk påvirker selvfølgelig søkningen til utkantene
Det er riktig at jeg legger til grunn at noen av de lærere som får stilling i sentrale strøk som følge av lærernormen, ville søkt seg til distriktene. Jeg kan selvfølgelig ikke dokumentere noe som ikke har skjedd, slik Handal ber om. Men for meg er det innlysende at når man mangler et par tusen lærere i utkantene, så kan man tenke seg smartere tiltak enn å opprette et par tusen stillinger i sentrale strøk. Satt på spissen: Innfører man stillingsstopp i sentrale strøk, ville nok en del lærere bevege seg til utkantene, fremfor å gå over i andre yrker.
Som det har fremgått ovenfor, kan det dokumenteres at bruken av ufaglærte i utkantene økte etter at lærernormen ble innført.
Og det kan også dokumenteres at selv om det er blitt snaue 3000 flere lærere i kongeriket de siste tre årene, økte andelen ufaglærte i småskolen i Finnmark fra ca. 7 til ca. 13 prosent i den samme perioden, det er nesten en dobling.
6. Hva med mine forlag til tiltak?
Handal kommenterer ikke mine forslag for å stimulere søkning til utkantstrøk, nemlig høyere lønn ved skoler med mange ufaglærte, og fortrinnsrett til stillinger i andre kommuner for lærere som i noen år har hatt stillinger i slike skoler. Igjen: Hvis det kan dokumenteres skadelige langtidsvirkninger, må Utdanningsforbundet forholde seg til mulige tiltak som kan forhindre dette.
7. Handal fortegner min bruk av statistikk
Det er ikke grunnlag for å hevde at jeg ved det utvalg av kommuner som jeg har valgt ut, nemlig de hvor mer ennS 15 prosent gis av ufaglærte, søker å gi inntrykk av at andelen har økt siden i fjor. Hva angår økning, begrenset jeg meg til å vise til de resultatene for Finnmark som jeg i større detalj har gjengitt ovenfor.
8. Handal fortegner søkningen til lærerutdanning
Det henger ikke på greip at en søker med 6 i norsk og 3 i matte ikke kan komme inn på GLU 5-10 for å bli norsklærer.
Det er ikke heller riktig at det er for liten søkning til lærerutdanningene, slik Handal skriver. Søkningen er god, men karakterkravene er for høye, og besynderlige, slik at mange som kunne bli gode lærere, ikke slipper til. Det henger ikke på greip at en søker med 6 i norsk og 3 i matte ikke kan komme inn på GLU 5-10 for å bli norsklærer. Det å justere opptakskravene slik at de blir bærekraftige, mener jeg å ha oppfattet også har vært Utdanningsforbundets standpunkt. På dette punkt pisser vi i samme bukse, for å låne Handals ikke helt delikate uttrykksmåte.
Hva angår de mange lærere som ikke jobber i skolen, må man ha i mente at lærerutdanningen ikke primært er en profesjonsutdanning, men, til forskjell fra nesten all annen høyere utdanning, en allmennutdanning med nogo attåt: pedagogikk og didaktikk. Da er det ikke unaturlig at en del lærere gjør noe annet enn å være lærere.
9. Alvorlig hvis kommunene fusker
Handal påstår at kommuner foretrekker ukvalifiserte lærere fordi dette er billigere. Hvis det er riktig, er det alvorlig. Men spørsmålet er om det for eksempel i Oslo står arbeidsledige lærere klare til å rykke inn. Det gjør det vel neppe?
Til dette vil vel Handal si at dersom de 40.000 lærerne som jobber utenfor skolen, ble tilbudt bedre vilkår, ville mange av dem komme tilbake. Og det ville han et stykke på vei ha rett i – lærermangelen er ikke en absolutt størrelse, men avhengig av en rekke andre forhold. Jeg har begynt å tro at økningen på 3000 lærere de siste årene, er en funksjon av den generelle arbeidsledigheten man har hatt i deler av denne perioden. Hvis det er riktig, kan vi forvente mindre økning, og kanskje en nedgang i antall lærere, nå som konjunkturene er bedre. Vi vil vite mer i når grunnskolestatistikken foreligger i november.
Men uansett er det slik at mens vi venter på de 40.000, så går nu dagan – og opp mot 50 prosent av timene i de verst stilte skolene i utkantstrøk gis av ufaglærte. Jeg vil fortsette å vifte, med begge pekefingre, til dette blir tatt på alvor. I tillegg vil jeg benytte alle fingrene på tastaturet.
