«Teachers should be free to make use of such evaluation techniques as they may deem useful for the appraisal of pupils' progress, but should ensure that no unfairness to individual pupils’ results.»
Unesco/ILO: Recommendation on the Status of Teachers (1966)
Marius Andersen, lærer i Sandefjord, skriver om overivrige politikere som griper for langt inn i klasserommet, i debattartikkelen «Utgått på dato?».
Problemstillingen er verken ny, lokal eller utgått på dato. Og som anbefalingen fra UNESCO og ILO forteller oss – behovet for å beskytte læreres profesjonalitet har vært der lenge.
Debattartikkelen gir oss innsikt i lokalpolitikeres argumentasjon for å prøve å styre læreres arbeid. Scenen er bystyret i Sandefjord, og aktørene er lokalpolitikere fra partiene Høyre, Senterpartiet, Kristelig folkeparti og Fremskrittspartiet. Politikerne vil bestemme at alle lærere, på alle ungdomsskoler i Sandefjord kommune, skal gi elevene underveisvurdering i form av karakterer.
Frihet, ansvar og tvang
Gjennom sitater fra kommunestyredebatten viser Andersen oss hvorfor politikerne syns de bør bestemme hva som skal skje i klasserommet. De mener det er gammeldags at lærere skal ha metodefrihet, de er redde for «privat praksis» i skolen, og de mener at læreres undervisning blir styrt av tilfeldigheter. Marius Andersen bruker sin lærerkunnskap til å tilbakevise denne argumentasjonen. Han beskriver hvorfor ingen andre enn læreren kjenner elevene godt nok til å avgjøre valg av metoder. Alle elever er forskjellige, undervisningskonteksten er forskjellig, og det er mange forhold læreren må ta hensyn til i valg av undervisningsmetode eller vurderingsform.
En av politikerne som Andersen refererer, sier at metodefrihet er et begrep som har gått ut på dato, og hun vil erstatte det med metodeansvar. For henne betyr dette at læreren har ansvar for å gjøre det politikerne sier de skal gjøre. Dette framstår for meg som en helt urimelig tolkning av begrepet «ansvar». En mer treffende betegnelse er metodetvang. Andersen påpeker at en slik politisk inngripen gjør læreren til en utfører som ikke har ansvar for undervisningen sin.
Andersens argumentasjon er tillitvekkende, og han viser hvorfor politikerne tar feil. Så hvorfor skal jeg da blande meg inn? Jo, jeg mener at denne debatten er så viktig for oss lærere, at alle som kan påvirke norsk skole plikter å gi til kjenne sine synspunkter.
Profesjonens ansvar
Jeg syns godt vi kan snakke om «metodeansvar» for lærere. Men jeg har en helt annen oppfatning av dette begrepet enn politikeren fra Sandefjord. Lærere må ha ansvar for mer enn valg av metode, så la oss like gjerne kalle det «profesjonsansvar». Hva ligger i lærerens ansvar, og hvordan kan ledere og politikere bidra til at lærere tar ansvaret? Jeg vil peke på tre forhold:
Ansvar for å være godt faglig oppdatert
For å kunne ta de gode avgjørelsene, må lærere først og fremst være kvalifisert gjennom en lærerutdanning. En av politikernes viktigste oppgaver er å sørge for at det rekrutteres og utdannes nok lærere, og at disse vil fortsette i lærerjobben. Ingen kan imidlertid flyte på grunnutdanningen resten av karrieren. Lærere må også følge med på den faglige utviklingen. Lærere trenger jevnlig å speile sin egen undervisning i teori og forskning.
Min erfaring er at lærere liker utviklingsarbeid, og at de gjerne vil lære mer. Det er en viktig lederoppgave å sørge for at kollegiet hele tiden har tid til slike prosesser. Det er også en lederoppgave å utfordre de lærerne som åpenbart har stagnert faglig. Ledere har en selvsagt rett til å lede, og de har en plikt til følge med, og følge opp den faglige utviklingen til de ansatte.
Hvorfor skal lærere holde seg faglig oppdatert, dersom politikerne skal bestemme hvordan de skal arbeide?
Ansvar for å delta i et profesjonsfellesskap
Jeg mener også at lærere må ha et ansvar for flere enn seg selv. Lærere må være villige til å dele av sin erfaring, og inngå i profesjonell samhandling med kolleger. Jeg tror helt sikkert at det finnes lærere og kollegier som kan bli bedre. Noen steder har det eksistert en slags «lojalitetskultur», som gjør at lærere ikke konfronterer sine kollegaer faglig. Ikke engang dersom man mener at undervisningen ikke holder mål, eller når man er vitne til uetisk behandling av barn og unge. Lærerprofesjonen har en etisk plattform som legger til grunn at alle lærere vil handle i et fellesskap til beste for barnehagebarn og elever.
Vi lærere må selv ta et ansvar for vår praksis, men styrere og rektorer har en legitim lederrolle i et slikt fellesskap. Å skape en delingskultur er en sentral lederoppgave. Som fagforeningsleder har jeg erfart at lærere verdsetter samarbeid og setter kollektivet høyt. Vi har ofte en tilsvarende mistro til det som skaper konkurranse. Samarbeid og fellesskap borger for delingskultur og kunnskapsmangfold, konkurranse gjør ofte det motsatte.
Men hvorfor skal lærere dele og samarbeide, dersom politikere standardiserer arbeidet deres?
Ansvar for didaktiske valg
I nær kommunikasjon med elever i skolen og barn i barnehagen, må lærere velge innhold, metoder og vurderingsformer. Men dette skjer ikke i et vakuum. Formål og mål er felles, og gitt av en sentral læreplan. Vi kan berolige politikere om at vi lærere ikke arbeider etter private mål, regler og verdier. Men selv om vi jobber under felles mandat, finnes det mange veier til målet.
Lærernes didaktiske arbeid må hvile på kunnskap og kollegiale prosesser. Og aller viktigst er de valgene som vi gjør når vi er sammen med barnehagebarnet eller eleven. Barn og unge skal ha medvirkning i sin egen hverdag og sin egen læring. Når lærerne mister muligheten til å endre, justere og tilpasse sin undervisning, mister samtidig barn og elever sin medvirkning.
Hvorfor skal læreren diskutere vurderingsformer med elevene, dersom det er politikerne som velger?
Standardisering betyr færre erfaringer og mindre kunnskap
Hvorfor tror noen at barnehager og skoler blir bedre av at alle gjør det samme? Det kan virke som om politikere tror at de gjennom standardisering har full kontroll på resultatene, og at alle vil lære det samme. Her tar de feil. For barns læring og danning er avhengig av så mange faktorer, at det aldri er mulig å vite sikkert hva slags resultat undervisningen gir. Marius Andersen viser oss at det heller ikke er grunn til å tro at lik undervisning virker likt på alle elever.
Det er et paradoks at mange som mener at programmer og pakker er veien til god utdanning, i neste øyeblikk ønsker å belønne «fremragende» undervisning. For hvordan kan noe bli fremragende når alle skal gjøre det samme?
Standardisert undervisning gir færre erfaringer, det er ingen grunn for lærere å sammenlikne erfaringer for å videreutvikle eller endre innhold og metoder. Standardisering løfter ikke erfaringsutveksling inn kollegiet. Det finnes heller ikke rom for kritikk.
Mangelen på kritikk er det aller farligste. For hva skal lærerne i Sandefjord gjøre, dersom de opplever at vurderingen ikke gir motivasjon og lærelyst til elevene? Skal de fortsette som før, mens de venter på et nytt vedtak i kommunestyret? Mye dårlig praksis overlever for lenge, når standardisering og overprøving av lærernes skjønn er normalen.
Ingen bør være tause i denne debatten
Marius Andersen har reist en debatt vi er forpliktet til å delta i.
Som anbefalingen fra UNESCO/ ILO forteller oss, dette er ikke en ny debatt. Sandefjord kommune er heller ikke alene om å ville styre langt inn i klasserom og barnehageavdelinger. Dette skjer både lokalt og nasjonalt, av politisk valgte organer og av private eiere. Standardisering og overstyring av profesjonsansvaret setter kvaliteten i norsk utdanning på spill, fordi slik styring undergraver den profesjonelle virksomheten som utvikler barnehage og skole. Kunnskapsbygging og profesjonell samhandling blir overflødig, dersom kommunestyret eller eier likevel skal fatte beslutningene.
Vi må få høre hva myndighetene tenker om denne styringsformen. Hva mener statsråden? Hva mener KS og PBL, som representerer eierne? Jeg håper at flere enn meg vil la seg inspirere av Marius Andersens viktige debattartikkel.
