I et innspill i Utdanning i går skriver Asle Jahren at «på tross av at ledelsen viste manglende evne til å fange opp grasrotmedlemmenes meninger i forbindelse med forrige hovedoppgjør, ser det ut til at ledertroikaen sitter trygt i fire nye år». Jahren er hovedtillitsvalgt i Ullensaker og stiller som utfordrer, både til ledertrioen og som medlem eller varamedlem i sentralstyret.
– Handler ikke om maktposisjonering
Det er problematisk at 92 prosent av delegatene til landsmøtet kommer fra sentralstyret eller fylkesstyrenivå, mener han.
– De to nivåene som ble sterkest kritisert av grasrota i forbindelse med tariff 2014 før streiken, skal velge den nye ledelsen, skriver han.
– Er denne andelen på 92 prosent et problem for deltakerdemokratiet, Nina Beate Jensen?
– Ja, det er på sett og vis det når vi ser disse tallene. Men landsmøtedelegatene velges av fylkesårsmøtene, som er sammensatt av folk fra lokalnivået og arbeidsplasser. Men det handler ikke om bevisst maktposisjonering, men om kultur og tradisjoner, sier Jensen. Hun er medlem av sentralstyret og har vært leder for organisasjonsutvalget i Utdanningsforbundet denne landsmøteperioden.
– Hvorfor har det blitt sånn?
– Det er nok viktig for folk som er delegater til landsmøtet, og ikke minst folk som er nyvalgt i fylkesstyrene, å være på landsmøtet. De synes det er viktig å være til stede når politikken bestemmes, sier hun.
Attraktivt å være på landsmøtet
Hun sier at det ikke er noe i veien for å få flere fra grasrota inn som delegater.
– Det er ingen regler som hindrer det. Fylkesårsmøtene kan velge hvem de vil innenfor de reglene vi har. Vi hadde en målsetting om å få med flere fra lokalnivå og arbeidsplassnivå, men sånn ble det ikke.
– Hvorfor ikke?
– Det er nok for attraktivt for delegatene å være på landsmøtet.
– Vil man ikke gi fra seg plasser?
– Ute i fylkene tenker de nok at det er viktig å ha fylkesstyret på landsmøtet, sier Jensen.
80 er på sitt første landsmøte
Jahren peker i innlegget sitt på at nominasjons- og valgordningen i forbundet er et representasjonsdemokrati, noe «som gjør de organisasjonstillitsvalgte svært sterke i organisasjonen, og de som er øverst i hierarkiet aller sterkest og minst sårbare for opprør fra grasrota».
– Dette har klare fordeler ved at organisasjonen kan stå for ei linje over tid, og at politikken ikke forandres av kortvarige vindkast i en eller annen retning. Ulempen fikk vi se i 2014.
Som mange andre i sosiale medier har klaget over, peker Jahren på faren ved at ledelsen kan miste den nødvendige kontakten med medlemmene nederst i organisasjonen.
– Det kan også være mulig for ledelsen å «glemme» dem de skal representere, fordi deres maktbase er andre organisasjonstillitsvalgte høyt oppe i Utdanningsforbundet, skriver han.
Jensen minner om at ved dette landsmøtet er det mange delegater som ikke har vært på et landsmøte før.
– Det er om lag 80 personer som ikke har vært på landsmøtet før. Det vitner ikke om et pampevelde, sier hun.
– Går gradene
Noe av kritikken mot deltakerdemokratiet går på at det er for stor avstand mellom de ulike leddene i Utdanningsforbundet, blant annet fra grasrota og opp til fylkesstyret.
– Bør fylkene jobbe for å gjøre denne veien enklere?
– Det må vi generelt jobbe for. Det er stor åpning for å gjøre disse tingene bedre. En av sakene til landsmøtet er organisasjonsutviklingssaken, der det foreslås en satsing på organisasjonsutvikling i den kommende perioden.
– Hvordan skal det konkret skje?
– Vi må involvere hele organisasjonen på alle nivå for å bedre deltakerdemokratiet. Dette har vi diskutert i organisasjonsutvalget.
Jahren mener det hadde vært sunt for Utdanningsforbundet allerede på landsmøtet i november å skifte ut hele eller deler av toppledelsen, «og sørge for at det i sentralstyret kommer noen representanter som ikke har vært organisasjonstillitsvalgte de siste 4-8 årene».
– Er det mulig, Nina Beate Jensen?
– Ja, det skulle være mulig. Vi har en tradisjon for å gå gradene og bygge opp kompetansen som tillitsvalgt. Men jeg ser nok at vi for eksempel kunne hatt et system for hospitering, slik Fafo-rapporten foreslår. På den måten sikrer vi at vi har ferske inntrykk fra grasrota.
– Når man går gradene, kan det da tenkes at man mister kontakten med grasrota?
– Ja, man er jo ikke med i hverdagen på samme måte som vanlige medlemmer. Mange der ute har mer enn nok med hverdagen og stoler på at de tillitsvalgte tar med seg signaler fra hverdagen når den politikken de skal fronte de neste fire årene, bestemmes.
