Lærerspesialisten er død, drept av sin egen regjering

Da regjeringen la frem sin Hurdalsplattform, var lærerspesialisten død og begravet. Det var ferdig. Det var slutt. Den begravelsen betød også at mine tre siste år og 40.000 kroner gikk rett i vasken.

Jeg er nemlig en av dem som er lærerspesialist og har tatt videreutdanning for lærerspesialister ved UIA. Så, etter tre år og min andre mastergrad, det siste studieåret finansiert av egen lomme, gir regjeringen meg altså en belønning i form av nedgang på 2000 kroner i lønn i måneden, og mindre tid til profesjonsutvikling enn før.

Lærerspesialistens død går spesielt hardt utover dem som har tatt, tar og skal ta lærerspesialistutdanning. Dette er lærere som er så interessert i forskning, didaktikk og profesjonsutvikling at de bruker fritiden sin på å videreutdanne seg. Heldigvis har man fått økonomisk støtte de to første årene, men tiden man har brukt, fritiden man han brukt, den får man aldri tilbake igjen.

Les også: Blandet syn på lærerspesialist som faglig karrierevei

Lærerspesialistens død var ventet. Kritikken mot rollen har vært stor. Utdanningsforbundet har vært imot. Jeg er også svært kritisk til rollen:

For det første var og er navnet håpløst. Det er ubehagelig å være spesialist uten å være det. Jeg er lærer. På lik linje med mine kolleger. Å være spesialist uten utdanning er det ingen som er. Det er et elendig navn. Kanskje kunne man kalt det profesjonsutviklingskoordinator i stedet. Et såpass kjedelig ord at ingen rekker å bli provosert av det.

For det andre var det ingen klare arbeidsoppgaver. Det var opp til skolene, og samarbeidet mellom rektor og lærerspesialisten, å forme arbeidsoppgavene. Kanskje kunne og burde rammene og kravene til rollen vært tydeligere sentralt? For meg synes det åpenbart at man skulle stilt krav til lærerspesialisten i arbeidet med å innarbeide ny læreplan, og drive fagsamarbeidet på egen skole (og naboskoler?) best mulig for å kunne møte den nye læreplanen.

For det tredje var det ingen krav til utdanning. Det var egentlig ingen krav til hvem som kunne bli lærerspesialist. Det var rektor og kommune som avgjorde. Men på hvilket grunnlag? Jeg vet ikke. Var det en slags belønning? Belønning for hva da? Og det var altså ingen krav om videreutdanning. Jeg vet at det var kommuner som holdt kurs for sine spesialister, men her burde det vært et tydelig krav til studiepoeng for å få rollen. Kurs inspirerer, utdanning utdanner.

For det fjerde var det mange kommuner som nærmest ikke hadde noen lærerspesialister i det hele tatt. Var det greit egentlig? Var det meningen at Fredrikstad knapt skulle ha lærerspesialister? Var det meningen at Oslo skulle ha nesten 3000? Hvorfor var det ikke et krav om at hver eneste kommune skulle utdanne en viss prosentandel med lærerspesialister? Hvorfor var det så forskjellig satsninger rundt om i landet?

Kritikken er åpenbar og fortjent. Ordningen har an haug med mangler. Den er dårlig planlagt. Den er svakt formulert. Den er ikke godt nok forankret i profesjonen.

Men! Lærerspesialistordningen var jo tross alt en mulighet for noen av oss til å ha noe å strekke seg etter, det var en mulighet for at noen av oss kunne ta en videreutdanning, eller at det var en mulighet for å kunne bidra i faglig utvikling i din kommune, eller i din skolekrets, eller på din egen skole. Det var en mulighet til å bli en bedre utgave av seg selv, en bedre lærer, en bedre kollega og en mulighet til å gjøre skolen enda litt bedre.

Og! Det var en mulighet til å ha en liten karrierevei i sitt arbeidsliv, en mulighet til at man i en periode i arbeidslivet prøvde seg på noe annet enn det man allerede har gjort i en del år. Det var og en mulighet til å kunne velge en karrierevei hvor man forblir i klasserommet sammen med elevene, og ikke ender opp som skoleleder eller utenfor skolen. Den eneste mulige karriereveien for lærere nå er nemlig å forlate klasserommet og elevene. Er ikke det litt rart? Er man ikke ønsket i klasserommet om man har litt mer nysgjerrighet eller villighet til å gjøre noe annerledes enn det man alltid har gjort?

Skal man tape på å ta videreutdanning? Skal man tape på å bli bedre i jobben sin?

Flere universiteter har nå utdanningstilbudet «lærerspesialistutdanning». En utdanning med mulighet til å ta master. Heldigvis oppnår de fleste av disse et opprykk i lønn siden de nå får tatt sin første master, og blir lektor.

Men for oss som allerede var lektorer, og som tok denne utdanningen av nysgjerrighet, endringsvillighet og frustrasjon over den enormt langsomme profesjonsutviklingen norsk skole står oppi, endte altså opp med mindre lønn, mindre tid til profesjonsutvikling, mindre tid til faglig utvikling, mindre tid til kollegialt samarbeid, mindre tid til nettverksbygging, mindre tid til å lage og forme gode fellestider. Mindre tid til profesjonsfelleskap. Mindre tid til samarbeid. Mindre tid til utvikling. Mindre tid til å kunne bidra med den utdanningen man har tatt for nettopp å kunne bidra.

At regjeringen valgte å skrote lærerspesialistordningen uten å se på muligheter til å endre eksisterende navn og praksis til noe nytt og bedre er intet annet enn tjenesteforsømmelse og ansvarsfraskrivelse. Regjeringen tar ikke ansvaret for at profesjonsutviklingen i norsk skole stamper i sirup og at dyktige lærere forsvinner fra klasserommet.

Hvorfor ikke heller komme med et nytt og bedre navn, krav til videreutdanning og tydelig krav til profesjonsutviklingskoordinatorens arbeidsoppgaver? Da ender vel atskillig flere opp som vinnere enn om man fjerner det helt?