Astrid Søgnen hadde rett i én ting: Det handler om mellomlederne

Det er snart 4 år siden Astrid Søgnen gikk av som direktør i Utdanningsetaten i Oslo, og dermed var et langt kapittel i Osloskolen lukket. Det har imidlertid vært flere epiloger. Den siste kom i vår, da forsker Lars J. Kirkebøen påviste en tydelig positiv utvikling i elevenes karakterer under hennes ledelse. Da sprang Skole-Norges djerveste krigere mot skyttergravene, med ladde pekefingre og hver sin bunke med spørreundersøkelser. Jeg var en av dem.

I dag vil jeg løfte blikket litt, og slenge ut det som kanskje er en brannfakkel.

Skoledebatten har ofte steile fronter, og kan gi inntrykk at problemene i skolen er systemiske. Litt karikert kan vi si at det er to leirer: i den ene vil de ha bedre politikk, og i den andre, bedre lærere. Sagt på en annen måte: For å få en bedre skole må vi jobbe enten på nederste eller øverste nivå. Da synes jeg det er naturlig å stille spørsmålet: Hvorfor ikke i midten?

Ikke dermed sagt at disse leirene er på villspor. Også jeg tror det er vanskelig for regelmakerne å unngå at politikken slår ut feil i klasserommene. Det er derfor vi har rektorer som kan tilpasse implementeringen til lokale forhold. Og det er lærere som sliter med å leve opp til forventningene som kommer med stillingen. Det er derfor vi har avdelingsledere som kan tilby støtte og veiledning.

Yes we can

Mellomledere har en nøkkelrolle i enhver organisasjon, og skolen er ikke et unntak. Rektorer har blitt identifisert som den viktigste påvirkningsfaktoren for både trivsel og læringsutbytte, og i ledelsesteori er mellomledelse et stort og viktig felt. Skolepolitikken betyr mindre enn man skulle tro. Det at PISA er en rangering dekker over hvor like resultatene er, med tanke på de store forskjellene i landenes skolepolitikk. Bedre lærere (hva enn det skal bety) er heller ikke løsningen. Dette kommer blant annet frem av Hatties rangeringer over faktorer som påvirker læringsutbytte, der lærerkollektivets kvalitet rager i toppen.

Case in point: Min egen skole gikk fra verst til best i fylket på 4 år, med den samme lærerstaben. Jeg kan slå meg på brystet og si at det var jeg som satte i gang denne omstillingen, men æren for at det gikk så bra går 100% til lærerne. Min rolle var å sette dem i gang og finne en struktur som fungerte, slik at lærerne kunne dele sin enorme kompetanse og spille hverandre gode. Slik dyrket vi frem utforskertrang og glede over lærergjerningen, en «yes we can»-holdning som også smittet elevene.

Jeg er helt overbevist om at de aller fleste skolene i dette landet har de samme forutsetningene som oss. Den norske skolen kan bli verdens beste uten å bytte ut en eneste lærer, politiker eller mellomleder. Positiv endring er verken noe som ramler ned fra himmelen eller vokser opp av bakken. Det er noe som bygges, sten for sten, av folk som vil og kan.

Og tro meg: Norske rektorer vil. Ellers hadde de funnet seg noe annet å gjøre. Problemet er at mange av dem føler at de ikke kan. Trange budsjetter, firkantede regler, motstand fra ansatte eller overordnede, endeløst papirarbeid og tusen andre små og store ansvar. Det er så mye å tenke på, så mange å forholde seg til, og det kan bli en fulltidsjobb bare å slukke branner. Det vet jeg alt om.

Ensomt

En skole er litt som en skute. Da holder det ikke å sette kursen sørover mot et varmt og flott sted, for så å bruke all sin tid på å styre unna skjær og holmer. Det må være «Malaga, om en uke, via den Engelske kanal og Gibraltar» - konkrete mål og midler. Det er her skoen trykker, tror jeg. «Visjon» blir ofte en floskel som føres inn på nettsida og glemmes, og ikke en reell målsetning som det jobbes aktivt mot i det daglige. Men hvordan kan jeg vite hva jeg trenger, hvordan jeg skal prioritere og hva jeg skal delegere bort, hvis jeg ikke har en plan? Da får alle andre sette agendaen.

Greia er at det ikke handler om målet, men opplevelsen av å være på vei et sted. Det betyr utrolig mye. Og derfor er det ikke min jobb å bestemme hva lærerne skal satse på, men å bestemme at det skal satses. Og så enkelt tror jeg det er. Helt oppriktig! Fastsett noen forpliktelser, følg opp og sett til side tida som trengs. Med litt hell så vil denne ballen etter hvert rulle av seg selv, med rektor som heiagjeng og (av og til) linjedommer.

Det kan føles ensomt å være i fanklubben til Astrid Søgnen, men det er okay. Det er kanskje ikke så rart at beinharde ledere sjelden er populære. Men hvis dere kan høre meg, der borte i den andre skyttergraven: Kan det tenkes at Søgnen hadde rett i at skoleutvikling handler om distribuert lederskap?